Banalitet på tiltalebenken

 

BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE

Eichmann in Jerusalem

Hannah Arend

1963

Det siste faglitterære verket jeg har lest er Eichmann in Jerusalem,  Hannah Arendts kjente tekst om rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i det herrens år 1961. Dette verket er selvsagt en klassiker innenfor filosofi, sosiologi og rettslære, og det er kanskje vanskelig å si noe om det som ikke allerede er sagt hundre ganger før, men jeg skal gi det et forsøk. Siden dette er et konseptuelt tett verk, er det alltid mye jeg ikke får dekket, så det oplyste Borgerskab får klage på våre FB-forum. Ta det på Würm, som Støre sier. 

Verket ble dypt diskutert da det først ble publisert som føljetong i tidsskriftet The New Yorker. Hun ble anklaget for alt fra å unnskylde Eichmanns handlinger til å anklage jødene for å være medskyldige i sin egen katastrofe. Etter mitt syn er ingen av disse anklagene rimelige, hun forsøker bare å virkelig forstå en kompleks historie, og det utelukker enkle moralistiske narrativer, som jo er det mennesker stort sett foretrekker. En kan derimot forstå at hun ikke akkurat ble populær i Israel etter dette, da hun kommer med en lang rekke observasjoner som ikke akkurat er komplimenterende. 

Arendt selv mener dette utelukkende er en reportasje fra rettergangen, og at andre bredere diskusjoner er noe hun kun tar opp for kontekst. Det er likevel denne bredere diskusjonen som nok er det som har skapt den varige interessen for boken. 

Arendt ser på Eichmann som et prototype for en patologisk personlighetstype som skjønt ikke nødvendigvis representativ for ondskapen under naziregimet, var absolutt nødvendig for at regimet kunne utføre sitt virke. Arendt mener Eichmann led av en slags manglende fantasi, en manglende evne til å tenke i annet enn klisjeer. Når Eichmann sier han ikke holdt noen personlig fiendtlighet overfor jøder, mener Arendt det er ingen grunn til å tvile på dette. Eichmann gjorde det han gjorde fordi det var forventet av ham, og fordi det ville fremme hans karriere. Det er dette som menes med «ondskapens banalitet». 

Arendt bruker ikke dette for å forsvare Eichmanns rolle i holocaust. Med sin sarkastiske stil går hun hardt ut mot aktoratet for deres saksføring, som ofte var preget av et sterkt ønske om å gjøre Eichmann til noe han ikke var, og knytte ham til ting han hadde lite å gjøre med i virkeligheten. Eichmann var ikke et «monster» i ordets vanligste forstand. Om nazistene hadde lent seg på monstere for å få gjennomført sine prosjekter, ville de ikke kommet langt. Eichmann var en konformist. Han var human så lenge det var mulig for å tjene systemet (han ser ut til, ifølge Arendt, å virkelig tro på den såkalte «Madagaskar-planen», og jobbet iherdig med sionistiske jøder for å fasilitere emigrasjon til Palestina-mandatet), og når det ble klart hva den «endelige løsning» innebar, drev hans egen samvittighet ham til å gjøre sin beste innsats for denne «løsningen». 

Noen av Arendts mest interessante observasjoner ligger nettopp her. Jeg kan ikke gå gjennom hele argumentet her, men Arendt mener at den grunnleggende samvittighetsfølelsen i nazi-Tyskland ble gradvis «invertert», eller snarere reorientert mot førerens vilje. Andre kilder til moralsk autoritet, lov i den tradisjonelle forstanden, tradisjon, religion, alle ble sublimert i Fører-dyrkelse. Derfor, på slutten av krigen, da Himmler forsøkte å stoppe leirene og utslette bevisene, jobbet Eichmann imot ham, og forsøkte å holde likvidasjonen gående litt til. Dette var ikke fordi Eichmann fanatisk hatet jøder mer enn Himmler, men fordi hans egen gode samvittighet fortalte ham at dette «ikke er Førerens ønske». Dette komplementeres godt med C.S. Lewis observasjon at den verste tyranner er dem som genuint tror at de gjør og vil det gode. Jeg vet ikke om Arendt noensinne leste Lewis, kanskje de begge endte på lignende konklusjoner. 

Arendt er veldig opptatt av juss og juridiske tradisjoner. Loven er for henne en hellig ting, og dette kommer tydelig frem av hvordan hun skriver og argumenterer. Dette kan henge sammen med hennes jødiske bakgrunn, men virker like påvirket av den angloamerikanske tradisjonen. Ved siden av sin teoretisering om nazi-Tyskland har hun mye kritikk både av Nürenberg prosessene etter krigen, og rettssaken mot Eichmann. Ideen om at dette er mer enn seierherrenes justis er hun skeptisk til, og legger frem mange prinsipielle og historiske argumenter for dette. Mest fundamentalt er at Sovjetunionen satt blant dommerne, og de hadde ikke bare gjort seg skyldige i lignende forbrytelser som nazi-Tyskland, og enda mer grunnleggende, de hadde deltatt i bruddet på europeisk fred sammen med Tyskland i dobbeltangrepet på Polen. Hun er også kritisk til at dommerne mener hva de sa, fordi «forbrytelsene mot freden», som offisielt var sagt å være den verste forbrytelsen, ledet aldri alene til dødsstraff. Dødsstraff ble bare gitt til dem som kunne impliseres i alvorlige krigsforbrytelser og den nye kategorien «forbrytelser mot menneskeheten», ikke til dem som bare kunne impliseres i «brudd mot freden». 

I forbindelse med min masteroppgave leste jeg Origins of Totalitarianism, som Arendt skrev like etter krigen. I kontrast til denne var den tidligere boken skrevet først på tysk og deretter oversatt til engelsk, mens Eichmann in Jerusalem ble skrevet på engelsk av Arendt selv. Dette gjør den noe lettere tilgjengelig, samt at den essayistiske pennen gir mer rom for Arendts kaustiske skrivestil, som blir litt begravd i den tyske akademiske tonen til det tidligere verket. Slik sett er denne boken sjelden kjedelig, og ofte morsom, i en galgenhumoristisk forstand. Hun går langt i sin kritikk, og observasjonene hennes er grundig underbygd, både med kilder og argumenter. Eichmann er, ifølge Arendt, en av C.S. Lewis’ «men without chests». Videre er hennes beskrivelse av ondskap her, i kontrast til noe av det hun skrev i Origins, at ondskap når alt kommer til alt er flatt, og egentlig uinteressant. Dette er langt nærmere det tradisjonelle kristne synet, der ondskap bare er fravær av det gode, som kommer fra Gud. 

Jeg er alltid interessert i konvergens, at folk med forskjellig bakgrunn og forutanelser likevel nærmer seg det samme synet. Jeg tror det er mye å hente i denne boken, for dem som er interessert i dette temaet. Ondskap i stor skala, uansett hva rettferdiggjøringen er, kan bare utføres av en hær av «Eichmann-skikkelser», mennesker som har gitt opp sin egen dømmekraft og kapasitet til å tenke til andre, og står igjen som passive igangsettere av andres vilje. Dette fenomenet virker på meg som et resultat av å igjen ta vekk det menneskelige fra samfunnet og erstatte loven med regler. 

Alt i alt er Eichmann in Jerusalem en veldig lesverdig og interessant bok, verdt å lese både om du er interessert i juss, andre verdenskrig, Israels politikk og historie, eller moralfilosofi.