Bokomtale: Bysantinerne

 

Bysantinerne - den lange historien

Christine Amadou

Dryer, 2025

Da Vestromerriket falt i 476, hadde det mange årsaker. Den viktigste var at presset fra germanske stammer i nord ble for stort. Romerne var for veike og uorganiserte til å slå effektivt tilbake mot barbarene. Men dette gjaldt selvfølgelig bare i vest. I Østromerriket var det ingen krisetid. Imperiet levde videre nesten som om ingenting hadde skjedd. I nesten 1000 år til eksisterte det østromerske riket, eller det bysantinske riket, som det har vært vanlig å kalle det de siste par hundre årene. Riket var en viktig aktør i storpolitikk i Europa og Asia helt frem til sin undergang i 1453, da en seig konflikt med en ny type barbarer, tyrkerne, endelig gjorde slutt på siste rest av det mektige romerriket. 

I Bysantinerne har Christine Amadou skrevet en fin bok om det bysantinske riket gjennom historien. Tidsmessig dekker hun perioden mellom keiser Konstantin, altså det fjerde århundret, og Konstantinopels fall i 1453. Boken er inndelt tematisk. Kapittel for kapittel tar Amadou for seg riket, byen, keiseren, kirken, folket og lærdommen. Første kapittel, «Riket», gir et raskt overblikk over rikets historie. I kapittel 2 handler det om selve byen Konstantinopel. Kapittel 3 handler om keiseren og keiserideologien. Keiserrollen var ikke statisk gjennom millenniet boken dekker. Fjerde kapittel handler om kirken. Dette var nok det kapittelet jeg synes var mest interessant. Her får man lære om monastisisme, konsiler, maktkonstelasjoner vis a vis keiseren og vestkirken, kirkearkitektur, teologiske ideer og selvsagt ikonoklasmen. Som sagt, interessante saker! I kapittelet «Folket» går Amadou seg litt bort i spekulative ideer og terminologi hentet fra kritisk teori og woke diskurs, særlig i avsnittet om «kjønn og kjønnsoverskridelse». Kapittelet «Lærdommen» handler om intellektuelt liv i riket og hvordan tekster er blitt overlevert gjennom århundrene. Boken avsluttes med et kapittel kalt «Bysantinismen». Her beretter Amadou om hvordan Bysants, eller snarere forestillingen om Bysants, har levd videre i europeisk tenkning og kunst.

Jeg likte boken godt. Den er naturlig nok faktatung, men uten å bli tørr. Vi blir presentert for mange ulike syn på hendelser, prosesser og institusjoner som blir omtalt, og bokens oppbygning etterlater leseren med en følelse av å ha fått et godt overblikk over dette eldgamle riket på grensen mellom Europa og Asia (og, sågar i Afrika de første århundene) og de ideer som holdt det oppe. Rikets ideologi var jo en syntese av kristen, romersk og gresk tenkning. Man merker godt forfatterens entusiasme for stoffet, for prosaen er full av fortellerglede. En ting må jeg imidlertid bemerke. Bruken av termen «pagan» for «hedensk» er både utstikkende og irriterende. Utover det har jeg ingen problemer med å anbefale Bysantinerne. Boken burde appellere til såvel lesere som er velbevandret i bysantinsk historie, som folk som knapt kjenner til navn som Justinian og Theodosius.