Würmstuggu

Ei verd av is og stein ligg bada i  det kalde ljoset frå ei utsløkt stjerne i augeblikka før alt er forbi. No krinsar verda kring ein mørkna kjerne av utbrent stoff.                               Slik byrjar gravferdssongen. Han stoppar brått - i femte verselina. Før det blir natt den aller siste gongen, må orda døy - som guden i maskina. Kan nokon sanse stilna gudetale? Eitt utdøydd versemål, ei mørklagt verd? Ein umælande gud i evig dvale? Veit nokon verkeleg kva kvile er? Illustrasjon: John Cassone

I dag kalkulerer han svaret. Andletet hans ber vitne om ei verd av ukjende sorger. Fliret er ei skorpe på ei såra sjel som reknar ut smerte i løynde nattetimar. Koagulerte kjensler som dekkjer talrekker i disharmoni og held tårene på ei armlengdes avstand, sjølv under tyngda av sakn som knapt kan berast. Kva verdi har eit menneskehjarte? Når er livet verdfullast? Kalkulatormannen veit. [ 01101011 ] Illustrasjon: Mike Grell og Bob Rozakis

Idag er det 63 år siden rettssaken mot Rudolf Slánsky , den såkalte  Praha-prosessen , begynte. Slánsky, som var det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets generalsekretær fra 1946, og dermed nummer to i statsapparatet (etter partiformann og president Klement Gottwald ) etter kuppet i 1948, ble arrestert i november 1951 sammen med 13 andre partitopper og anklaget for spionasje, titoisme og landsforræderi. Rettssaken begynte 20. november 1952. Rettssaken var intet mer enn en nøye regissert skueprosess etter mønster av Moskvaprosssene. Denne hybridsjangeren av juss, politikk og teater, perfeksjonert av Stalin under Den store terroren i 1930-årene, ble hentet frem da russerne så seg nødt til å stramme tøylene om de nye sosialistiske folkedemokratiene i Øst-Europa for å hindre nasjonalistiske avvik fra den proletariske internasjonalismens rene lære. Det er ingen tilfeldighet at en politisk bevegelse som baserer en betydelig andel av sin ideologi på falsifiserte postulater,...

Conrad Myrland fra den høyreradikale, proisraelske propagandaorganisasjonen "Med Israel for fred" sliter med en patologisk trang til komme med dumme uttalelser i kjølvannet av store terroraksjoner.  Mange husker sikkert at han var raskt på pletten med spekulasjoner om at det var propalestinske terrorister som stod bak bomben i Regjeringskvartalet 22. juli 2011.  At det var en høyreorientert Israel-venn som stod bak udåden, falt ham selvfølgelig ikke inn. Hensikten var selvfølgelig å slå politisk mynt på andres lidelse, og det samme så vi igjen 14. november, dagen etter de ufattelige terrorangrepene i Paris . Da publiserte Conrad en artikkel der han insinuerer at Jarle Roheim Håkonsen og NRKs nyhetsredaksjon nærer antisemittiske holdninger.  Dette er helt i tråd med MIFFs ordinære modus operandi, og illustrerer godt deres konspiranoide syn på virkeligheten generelt og nyhetsmediene spesielt. I årevis har Conrad & Co. beskyldt Sidsel Wold, Fredrik...

Framleis kviskrar hjartet til meg mørke ord som òg er mjuke. Hjartet lyg, eg veit det vil meg lite godt. Ei tæringssjuke rammar samvit, hug og sjel, et seg inn kropp og sinn.  Sveltar anden halvt i hel, gjer meg språklaus, svak og blind. Som eit digitalt fantom, røyndomsfjern og knapt til stades, søkjer eg min heilagdom i eit elektronisk Hades. Der finst kvile, der finst svevn. Der finst tid til lyst og von rettferdstrong og draum om hevn. Hugleik, drift og løynd pasjon. Orda ligg som rim på graset, leikar lekamlaust i blåsten. Tida renn som slim på glaset. Hjartet frys i nattefrosten. Illustrasjon: Dick Briefer

Viise om Melchior Haraldssøns farefulde Ferd til Det Hellige Land for at dræbe det hædniske Monstrum Baal, componeret og nedskrefvet af Ludwiq af Grafvenberg i det Herrens Aar 1608. Ukendt i en Disig Dal Vandrer jeg med Stafv og Korde Paa min Søgen efter Baal Oc hans lunefulde Horde. Han som kræfver Børneblod Skal selv bøde med sit eeget. Mod mit Staal kan ej hans Klo Holde ud. Det bli'r for meget! Dødsgud, ta imod min Gafve - Banesaar for Kanaans Pæst! Lystic skal jeg saa begrafve Dig og dernest holde Fest.

Lagnaden ligg som eit isdekke over augneblinken. Reflekterer ljoset frå fortida og minnar om at ting går den rette vegen. Ein gamal mann med plutoniumsande kviskrar meg unemnelege udådar i øyret, og eg lyttar fascinert der eg skrir fram gjennom tidskorridoren eg er tilmålt denne dagen, denne staden. Sekunda det tek å strupe ein olding, glid ut og blandar seg med åra som gjekk og åra som kjem. Tida er eit råtnande kadaver, staden er grava som aldri vart opna.

[simulacrum: ext.] En Draabe Saltvann paa dit Bryst, en Barnaal i dit Haar. Saaledes tvinger Naturen sin tyste Ordstrøm over oss, der vi ligger som nøgne Børn, forsvarsløse og foruden Sprog, paa en Strime af Land ude ved Kysten. Jeg lar Fingeren glide over din kødtfulde Korpulens medens jeg søger paa Horisonten efter Spor af Menneskeaand, slik den manifesterer sig paa Grændsen mellem Himmel og Havdyb. Men Bliket mit er lukket og askefuldt, og mine Taarer andtænder Andsigtsmasken jeg bærer og vil komme til at bære til min sidste Dag. Heri ligger Mysteriet.

Før var Bogstaven som een Traad, Nu staar den som en Kabel.                   -Peter Dass Nokre gonger synest røynda å vere eit framandt land, for ein stad der sansane og fornuften trumfar kjensler, hugleik og draumen om ei anna verd, kan neppe vere vår eigen. Ofte tek eg meg sjølv i å tilbringe timar i kontemplasjon over tankerekkjer som er bygd på ei myr gjennomtrukke av tårer og nedteikna med stolne symbol frå oldtidas høgkulturar. Dei hevdar ikkje å seie noko konkret om den objektivt observerbare verda eg tilbringer mesteparten av mine vakne timar i, men kanhende fortel dei noko om tilhøvet mellom den verkelege verda og den tårevåte myra der draum og von blandar seg med fragment av konkret eksistens. Det er vanskeleg å formulere fråsegn som ikkje ber i seg ei dialektisk rørsle mellom det tenkte og handfaste. Språket er ein laus masse som vanskeleg let seg binde. På same måte som sand er forstadiet til betong, er språket forstadi...

Den første verdenskrig var et sivilisasjonssammenbrudd. Det fire år lange blodbadet svekket den demokratiske utviklingen som i lang tid hadde preget det eurasiske kontinentets vestlige ytterkant, og i land etter land falt den liberale rettsstaten under for antidemokratiske krefter. I Russland, som aldri hadde vært særlig liberalt eller sivilisert, var det marx' disipler som kom til makten. De gikk straks igang med å nedbygge alt som kunne minne om sivilisasjon i det gamle regimet, og Moskva - det tredje Rom - inntok rollen som setet for den sosialistiske ortodoksis presteskap. I Italia var det en sosialistisk kjetter som påtok seg jobben med å undergrave demokratiet og rettsstaten. Både kommunistene og fascistene var fremgangsrike, men til syvende og sist endte de opp som historiske, om enn blodige, parenteser i et Europa som fortsatt ikke har gitt opp den demokratiske idé.  Paul Gregory: Lenins Brain And Other Tales From the Secret Soviet Archives Hoover Institution Pre...

Ringar i vatn, kyrkjeklokker mot ein mur av januarnatt og tida det tek å døy. Eg er eit rykte som avkreftar seg sjølv kvar gong det finn rom i løynde konversasjonar. Eg er vinden som kjærteiknar fjellveggane i regnskuggen. Eg er dropa som aldri treffer bakken. Eg har ikkje tid til å blø.

Spent fast med tau som lukter av urin og oppkast står jeg inntil piggtrådgjerdet som verner om nasjonens rustne ære. Jeg fukter leppene med eddikvin og stirrer inn i skogen. Der bak trærne beveger noe seg med lette skritt. Jeg løfter blikket, skjønner at om litt vil nattemørket vike for en stjerne som bærer bud om dag. Men enn så lenge er mørket som en mur av størknet blekk som intet kosmisk lys kan gjennomtrenge, og ingen jordisk ild kan brenne vekk. Det som kan blø, kan drepes. Jeg vil være nasjonens vokter her ved grensegjerdet. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Fleksibelt stål gitt liv av drømmer drømt av Vestens unge menn verner om vår viljes makt og hevner oss med ild og penn. Når skygger renner inn i rommet som en veldig foss av natt, vekkes du fra livet selv. Til søvnen er du overlatt. Og stikk av is og vintervinder hvisker deg i øret: "Kom, tøm dit Bæger, vend dig bort fra Lysets skiøre Helligdom." Et bilde kun: et muggent skip som seiler på et hav av tegn. Dekk og master brent av sol, og seilet gjennomvått av regn. Et drømmebilde, ubesmittet av seg selv, og ganske rett: sverd kan smeltes om til skjold, og plog og anker ruster lett. Marsjerende i natt og tåke er vårt mål et et lys i øst. Våpen, bøker, blod og korn er næring, forsvarsverk og trøst. ( Illustrasjon: Steve Ditko )

Conrad Myrland og hans organisasjon Med Israel for fred har jeg omtalt flere ganger før på denne bloggen. Denne gjengen, som selv hevder å arbeide for " å skape større sympati for Israel og det jødiske folk gjennom saklig og allsidig informasjonsarbeid",  er som kjent i bunn og grunn en propagandaorganisasjon og i praksis et talerør for den israelske høyresiden, med alt hva det innebærer av forsvar av okkupasjon, rasistisk lovverk og militær aggresjon. MIFF hevder å være religiøst nøytrale og partipolitisk uavhengige, men det er ingen hemmelighet at medlemsmassen for en stor del består av apokalyptisk orienterte kristensionister som hører til langt ute på høyresiden.  Hvis man følger med på organisasjonens Facebook-gruppe " Nordmenn som støtter Israel ", vil man uunngåelig treffe på en mengde utsagn fra medlemmer og andre sympatisører som vitner om en generell mangel på moralsk anstendighet og rasjonell forståelse av politiske og historiske forhold. Kort sagt...

Nu medens sommeren er i ferd med at feste sitt ildfulde grep om det sentrale Østlandsområdet, er det på tide at opplyse leseren om hvorledes man for tiden stimulerer sine æstetiske og intellektuelle sanser. Man lever jo som kendt ej af brød alene. De gamle hårdrockerne Paradise Lost er ute med et nytt album med den velklingende tittelen The Plague Within . Selv om den ikke har fått så altfor mange gjennomhøringer ennå i det würmske hjem, er det mye som tyder på at dette er deres beste utgivelse siden Shades of God fra 1992. Musikalsk er de tilbake på gamle trakter i doom/death-land, noe som ikke er så rent lite oppsiktsvekkende for et band som de siste par decenniene ha foretatt en formidabel ørkenvandring med både pinglete indierock og synthpop i oppakningen. Ettersom radio stort sett bare er crap, hører jeg jo mye på podcast. Nettsiden Amerikansk politikk har startet sin egen Ampolcast , som er vel verdt å få med seg for de som er interessert i politiske forhold i Samban...

Que el cielo exista, aunque mi lugar sea el infierno. Stoppar ved ein formlaus struktur truleg planlagt i affekt og avslutta i iskald anger. Avfall etter kvardagslege løynde gjeremål ligg som ein vissen krans rundt eit kompleks av fashion og marmor. Leivningar etter ei ukjent tid, blodvitne for ei ny sanning. Omgrepa står som eldgamle, nakne tre i surna jordsmonn, drikk sol frå skumringa, gøymer dei nedste greinene i eit evig mørkre, dag som natt. Uartikulerte stønn som ljomar i jord, syng i berg. Der dei skrivne lovene ikkje rekk inn, formar hugen sine eigne spor. Djupe riss som peikar framover og bakover, bit seg kanhende i halen ein stad langt der inne. Riss som fritek og frigjer, som bind og blender. Eg trur det er best om vi ventar. (Illustrasjon: Charles Nicholas)

gi-pa-ra la ki-is-su-ru su-sa-a la she-'u-ú På eitkvart gatehjørne i denne byen der trea står nakne året rundt og larmen rommar ei verd av musikalske løyndomar, ligg det noko daudt og råtnar. Eit profant nådesteikn i ei stille tid, eit komma i ein tekst av stein, tre og metall. Bilete av liv, monokromt festa til overflater ein kjenner, men ikkje kan setje namn på. Noko daudt som ligg og råtnar.

The End of Days: Fundamentalism And the Struggle For the Temple Mount   av Gershom Gorenberg Free Press, 2001 Dette er en interessant bok av den amerikansk-israelske journalisten Gershom Gorenberg om alliansen som har oppstått mellom religiøse nasjonalister i Israel og amerikanske kristensionister , med særlig vekt på deres messianske forventninger i forbindelse med årtusenskiftet. I sentrum står Tempelhøyden i Jerusalem og dens plass i deres respektive frelseshistoriske narrativer. Her har vi to grupperinger som har klart å finne sammen til tross for i utgangspunktet helt ulike oppfatninger av det sionistiske prosjektet og jødenes rolle i verdenshistorien. Felles for dem begge er en kontemporær og politisk lesning av Bibelens profetier og en søken etter profetiske endetidstegn i samtiden. Dette handler med andre ord om den uhellige alliansen mellom jødiske og kristne millenarister. Den sionistiske rasetenkningen , som har sine røtter i 1800-tallets etniske nasjon...

"Wir aber spüren nur den Gegenwind." Jeg stirrer inn i speilets overflate. Forsøker tyde det jeg observerer - et ansikt som humørløst inspiserer seg selv i dette blanke glasskvadratet. Et øyeblikk er jeg en annen mann, en fremmed med et ukjent sett av minner, Jeg smaker på dem før de brått forsvinner som ildtunger i regn, som skrift i sand. Jeg senker blikket, grepet av sjenanse, og pøver vende blikket mot meg selv. Teutonsk mystikk og wienerdekadanse har formet meg fra barnsben. Likevel er dette drypp av sjelelig ubalanse et tydelig forvarsel: snart er det kveld. (Illustrasjon: Joe Sinnott)