Gå til hovedinnhold

En uhellig allianse


The End of Days: Fundamentalism And the Struggle For the Temple Mount 
av Gershom Gorenberg
Free Press, 2001

Dette er en interessant bok av den amerikansk-israelske journalisten Gershom Gorenberg om alliansen som har oppstått mellom religiøse nasjonalister i Israel og amerikanske kristensionister, med særlig vekt på deres messianske forventninger i forbindelse med årtusenskiftet. I sentrum står Tempelhøyden i Jerusalem og dens plass i deres respektive frelseshistoriske narrativer. Her har vi to grupperinger som har klart å finne sammen til tross for i utgangspunktet helt ulike oppfatninger av det sionistiske prosjektet og jødenes rolle i verdenshistorien. Felles for dem begge er en kontemporær og politisk lesning av Bibelens profetier og en søken etter profetiske endetidstegn i samtiden. Dette handler med andre ord om den uhellige alliansen mellom jødiske og kristne millenarister. Den sionistiske rasetenkningen, som har sine røtter i 1800-tallets etniske nasjonalisme og mellomkrigstidens totalitære tenkning i Europa, har etter staten Israels opprettelse, og særlig etter Seksdagerskrigen 1967, utviklet en religiøs dimensjon som også finner gjenklang blant kristenfundamentalister. Deres kroniske mangel på intellektuell modenhet og moralsk anstendighet er velkjent, derfor er det urovekkende at de faktisk har betydelige økonomiske midler og dermed også politisk innflytelse i USA, og dermed også i noen grad i Israel. 

Her hjemme i Norge har vi også en omfattende flora av "Israel-vennlige" organisasjoner som støtter opp om høyreekstreme krefter i den sionistiske staten. Conrad Myrland og hans "Med Israel for fred" er blant dem som har fått mest taletid i norsk offentlighet. MIFF, som hardnakket hevder å være en religiøst og politisk nøytral organisasjon, er en sammenslutning av ravende gale kristenapokalyptikere og mer sekulært orienterte eurabiafantaster og kontrajihadister på ytterste høyre fløy. At disse helhjertet støtter opp om rasistiske og voldelige politiske bevegelser i Israel overrasker neppe noen. Det er jo heller ingen hemmelighet at norgeshistoriens verste terroranslag i fredstid ble utført av en mann som står for mange av de samme ideene som MIFFs medlemmer daglig gir uttrykk for i diverse nettfora og kommentarfelt. 

Selv om det har gått noen år siden årtusenskiftet, og mye har forandret seg i Israel og Midtøsten siden da, er boken fortsatt aktuell. Gorenberg legger ikke skjul på at han er skeptisk til tankegodset han formidler her, men han holder en saklig tone hele veien, og at han skriver godt, er det ingen tvil om. Bra bok.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib