Spent fast med tau som lukter av urin
og oppkast står jeg inntil piggtrådgjerdet
som verner om nasjonens rustne ære.
Jeg fukter leppene med eddikvin
og stirrer inn i skogen. Der bak trærne
beveger noe seg med lette skritt.
Jeg løfter blikket, skjønner at om litt
vil nattemørket vike for en stjerne
som bærer bud om dag. Men enn så lenge
er mørket som en mur av størknet blekk
som intet kosmisk lys kan gjennomtrenge,
og ingen jordisk ild kan brenne vekk.
Det som kan blø, kan drepes. Jeg vil være
nasjonens vokter her ved grensegjerdet.
Illustrasjon: Wikimedia Commons
Illustrasjon: Wikimedia Commons
Kommentarer
Legg inn en kommentar