Gå til hovedinnhold

To bøker


Den første verdenskrig var et sivilisasjonssammenbrudd. Det fire år lange blodbadet svekket den demokratiske utviklingen som i lang tid hadde preget det eurasiske kontinentets vestlige ytterkant, og i land etter land falt den liberale rettsstaten under for antidemokratiske krefter. I Russland, som aldri hadde vært særlig liberalt eller sivilisert, var det marx' disipler som kom til makten. De gikk straks igang med å nedbygge alt som kunne minne om sivilisasjon i det gamle regimet, og Moskva - det tredje Rom - inntok rollen som setet for den sosialistiske ortodoksis presteskap. I Italia var det en sosialistisk kjetter som påtok seg jobben med å undergrave demokratiet og rettsstaten. Både kommunistene og fascistene var fremgangsrike, men til syvende og sist endte de opp som historiske, om enn blodige, parenteser i et Europa som fortsatt ikke har gitt opp den demokratiske idé. 

Paul Gregory:
Lenins Brain And Other Tales From the Secret Soviet Archives
Hoover Institution Press, 2008

Denne boken bygger på sovjetisk kildemateriale fra Hoover-arkivet ved Stanford-universitetet og tar for seg 14 enkeltsaker, i hovedsak fra Stalin-perioden. Med unntak av noen enkeltskjebner, blant annet en 16 år gammel gutt som ble dømt for antisovjetisk virksomhet og senere døde i en Gulag-leir, inneholder ikke boken mye stoff som ikke er kjent fra før. 

Det interessante er dokumentene fra parti- og NKVD-arkiv som forfatteren gjengir lange utdrag fra. Ett av kapitlene handler om det beryktede 0047-direktivet som innledet Den store terrorens høydepunkt, et annet handler om Katyn-massakren og den påfølgende dekkoperasjon. Tittelen viser til Hjerneinstituttet, som hadde som oppgave å undersøke Lenins hjerne for å bevise at revolusjonslederen var et geni. Det er også kapitler om undertrykkelsen av intellektuelle og "forhenværende mennesker", altså mennesker som ikke hadde noen plass i det nye sosialistiske samfunnet og som derfor ikke lenger kunne regnes som fullverdige mennesker. NKVD spiller naturlig nok en viktig rolle i mange av kapitlene, og flere av kapitlene tar for seg ulike forhold ved de sovjetiske konsentrasjonsleirene.

Boken er ikke tykk, men den er innholdsrik og godt fortalt.  Forfatteren gjør seg selv usynlig ved å la dokumentene tale for seg selv, noe som gjør at man som leser føler at man kommer tett på de forholdene det berettes om. Bra bok.

Donald Sassoon:
Mussolini And the Rise of Fascism
HarperCollins UK, 2008

Interessant og velskrevet bok om fascismens fremvekst i Italia. Sassoon bruker mye  plass på å beskrive den politiske kulturen i landet etter Italias samling og de omskiftelige parlamentariske konstellasjonene som gjorde seg gjeldende i det liberale Italia i årene frem til og under første verdenskrig. Selve den fascistiske bevegelsen og dens tankegods blir bare rudimentært behandlet - her er det de historiske og politiske forutsetningene for den fascistiske revolusjonen som står i fokus.

Særlig interessant er kapitlet om Mussolinis maktovertagelse, muliggjort av et paralysert parlament og et uavklart forhold mellom lovgivende og utøvende myndighet. I et klima preget av generell revolusjonsfrykt og trussel om fascistisk terror lå veien åpen for Il Duce. Bra bok.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib