Würmstuggu

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Einats bok Einar Stenseng Kolon Forlag, 2026 Einats bok er Einar Stensengs tredje bok, kan internett fortelle. Og la det være sagt Einar Stenseng kan skrive, og det ganske så godt. Likevel er det sider ved denne boken jeg likevel ikke synes holder.  Einats bok er en fortelling om den israelske danseren Einat. Hoveddelen av fortellingen foregår i Tel Aviv på 2010-tallet og historien blir fortalte gjennom hennes tyske kjæreste Andreas. Som vanlig i norsk samtidslitteratur er fortelleren en mislykket forfatter, faktisk er han egentlig utdannet scenograf, men han får seg ikke jobb og drømmer egentlig om å skrive dikt. Andreas er en livstrett og dilettantisk skikkelse som stalker ekskjæresten i Jerusalem, men som ender opp med å stormforelske seg i den ekstroverte, og som man etterhvert oppdager, selvdestruktive Einat. Det som starter som et stormfull forelskelse, går fort over til å bli et grenseløst forhold preget av rus og destruktiv seks...

  Leonid Brezjnev i 1943 Eg er nok ikkje den einaste som kjende eit drag av melankoli leggje seg over hug og sinn då det litt utpå morgonkvisten i dag gjekk opp for meg at nett i dag, den tiande november, berre eit par dagar etter 109-årsdagen for den store bolsjevikrevolusjonen, er det 44 år sidan Leonid Brezjnev, leiaren av det mektige Sovjet-imperiet gjennom 18 år, frå 1964 til 1982, døydde, 76 år gamal, etter fleire år med skrantane helse. Eg reknar med at både kona, Viktoria, og borna, Jurij og Galina, var utrøystelege då dei fekk dødsbodskapen, men at dei òg var takksame for dei varme hyllestene til den elskelege generalsekretæren frå det russiske folket og dei sosialistiske landa i dagane etter dødsfallet. Hadde Brezjnev hatt stålhelse og unngått døden fram til i dag, hadde han no kunna sjå fram til å feire 120 år om halvannan månad. 

  BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG På min siste tur til det kommunale biblioteket kom jeg over Fire noveller av Anton Tsjekhov. Siden jeg aldri har lest noe av ham før, tok jeg med meg boken hjem. Og jeg angrer ikke.  Denne novellesamlingen kom på norsk i 2013 og består av fire relativt lange noveller fra 1890-tallet. Alle novellene foregår på forfalne gods på den russiske landsbygda, og vi blir blir kjent med aristokratene som lever der. Felles for de fire novellene er at vi møter kvinner i gifteklar alder som av en eller annen grunn ikke har funnet en make ennå. I den første novellen fortelles historien gjennom doktoren som besøker en ung kvinne som lider av hjertebank. Doktoren konkluderer med at hun er frisk som en fisk, men at hun kjeder seg. I den andre historien møter vi Vera som reiser hjem etter studier i storbyen. Hun gleder seg til å komme hjem der hun vokste opp, men etter noen uker kjeder hun seg og lengter etter noe mer. Den tredje novellen er bokens både mest dep...

  For fortida vår er tildekt av straumar av handling men andre si pine blir ei varig erfaring, rå, ikkje sløva av seinare slitasje. For fem år siden ga Eirik Røkkum ut en gjendiktning av den amerikansk-britiske forfatteren T.S. Eliots banebrytende dikt «The Waste Land» under tittelen «Det øde landet», 72 år etter Paal Brekkes «Det golde landet». (Røkkums versjon ble selvfølgelig anmeldt her på Würmstuggu.) Nylig ble en ny gjendiktning utgitt, denne utført av Åsmund Bjørnstad, som har blant annet Rainer Marie Rilkes «Duino-eliegiar (også den anmeldt her) på samvittigheten i sitt virke som oversetter. «Det misfarne landet» er tittelen Bjørnstad har valgt å gi denne lyriske mosaikken fra 1922. Boken inneholder også en oversettelse av diktsyklusen «Four Quartets» fra 1940-1942, ikke overraskende oversatt til «Fire kvartettar».  T.S. Eliot er en lyriker jeg om alltid har lest med interesse, og «The Waste Land» er vel blant de diktene jeg har lest flest ganger. Bjørnstad gjør et ...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Sorte mor Ingvar Ambjørnsen Cappelen, 1994 Sorte mor er den andre novellesamlingen til Ingvar Ambjørnsen. Boka ble utgitt i 1994 i det som sannsynligvis var Ambjørnsens mest kommersielt lukurative periode som forfatter. Men denne novellesamlingen er ikke akkurat veldig kommersiell. Boken består i følge smussomslaget av tekster skrevet over en femtenårsperiode, altså omtrent fra debuten med 23-salen og frem til utgivelsesåret.  Og her er det en del hummer og kanari. Den sentrale teksten i novellesamlingen er den midterste historien i boken, «Sorte mor». Her møter vi naturskildreren Ingvar Ambjørnsen, og han skriver forbausende godt om den ensomme vandreren i skogen. Protagonisten padler inn til en falleferdig koie og laget en totempæl. Rundt ham skildres den truende skogen og det «lakksvarte vannet». Selv om novellen ikke er fri for kvitrende fugler og solgløtt, er det først og fremst mugg, grønske og forfall leseren fornemmer. Faktisk kan...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG  Hardere enn stål Louis Materson Bladkompaniet, 1970 Hardere enn stål er den 40. boken i Kjell Hallbings serie om Morgan Kane. I denne boken møtet vi Kane som en erfaren US Marshal i det føderale Amerikas tjeneste. Kane har blitt beordret på en lenge etterlengtet ferie i Nevada for å drive jakt og teste ut nye våpen for marshal-korpset. Men det tar ikke lang tid før Kane blir tilkalt per telegraf for å etterforske et drap på en marshal-kollega i San Fransisco. Saken viser seg å ha forgreininger til et diamantfunn i Utahs ørken og etter mye om og men avslører Kane en storslagen diamantsvindel.  Dette er en over middels Kane-bok. Intrigen er passelig intrikat, actionscenene er tallrike og Kane nedlegger hele tre kvinner i løpet i boka. Faktisk viser det seg at han har nedlagt en fjerde kvinne ved et tidligere møte også. Og han viser variasjon i sin kvinnehunger. En lege, en journalist, en prostituert og en servitrise får kjenne Kanes...

  3. Skipbrudd i Haienes Kjeve ​Neste dag bestemte vi oss for at Dili ikke var farlig nok. Vi måtte ut på havet. Destinationen var Ataúro-øya, beliggende i Ombai-stredet. Biologer påstår at farvannet rundt Ataúro har det største artsmangfoldet av korallrevfisk i hele verden. Det biologene glemmer å nevne, er at dette biologiske mangfoldet også inkluderer alt som kan bite, stikke, forgifte eller spise deg hel. ​Vi dro ut for å fridykke. Å slippe seg ned i det krystallklare, bunnløse blå dypet var en opplevelse av magisk skrekk. Under oss strakte korallveggene seg hundrevis av meter ned i avgrunnen. Vakre, fargerike fisk svømte side om side med haier og giftige sjøslanger (Laticauda), hvis gift er tidsnok til å lamme et menneske før man rekker å angre på at man forlot Oslos trygge gater. Å fridykke uten surstoff, mens man holder øye med horisonten etter gigantiske skygger, er en utmerket måte å brenne gjennom egne adrenalinreserver på få minutter. ​Men det var ikke dykkingen s...

  2. Dødsveien til Dili og Krokodillenes Paradoks ​Kupang mottok oss med en varme som minnet om å åpne en stekeovn på 250 grader med ansiktet først. Kupang er hovedstaden i provinsen NTT, og historisk kjent for å være stedet der Kaptein Bligh fra HMS Bounty til slutt strandet etter sin vesle båttur. Vi burde tatt hintet og forblitt strandet der vi også. ​I stedet valgte vi å ta bussen over grensen til Øst-Timor, med endestasjon Dili. ​Ordet «buss» blir her brukt i sin absolutt mest teoretiske forstand. Det var i praksis en rustholk fra tidlig 1980-tall, drevet av diesel, håp og sjåførens uforklarlige dødsønske. Turen tok over 14 timer. Da mørket falt på – et mørke så tykt at du kunne skjære i det med en sløv smørkniv – slo sjåføren like godt av frontlysene. Årsaken? Elektriske problemer, eller kanskje bare en filosofisk overbevisning om at lys var for pysete. ​Slik satt vi altså - i en blikkboks på hjul, i stummende mørke, dundrende i 90 km/t på en uskadet grusvei fastklemt...

  1. Sivilisasjonens  svelg ​Det sies at reising utvider horisonten. Det sies også at ekstremsport foredler sjelen. Ingen forteller deg at å kombinere begge deler i fire uker gjennom Sørøst-Asia primært utvider appetitten på beroligende midler og en rask, nådeløs død. 13 år etter siste lange reise i Sørøst-Asia var vi klare for ny tur.  ​Det hele startet så uskyldig på Gardermoen, og hvor Schiphol-mellomlandingen i Amsterdam ga oss et falskt håp om at menneskeheten var et velorganisert, sivilisert prosjekt. Ethihad serverte en tørr sandwich og et smil som antydet at vi fortsatt var trygge. ​Så landet vi i Jakarta. ​Jakarta – en by som best kan beskrives som et overopphetet eksosanlegg formet som en metropol, hjemsøkt av omtrent 11 millioner mennesker som alle har bestemt seg for å kjøre moped på samme tidspunkt. Byen synker for øvrig med opptil 20 centimeter i året på grunn av overdreven utpumping av grunnvann, noe som ga oppholdet en herlig, underliggende følel...

  DRAMA I ÉN AKT Dramatis personae Dalberg. Redaktør Myhre. Podcastvert og lyssky aktør i den politisk-kulturelle randsonen En gammel kvinne. En politimann. En veskenapper. (En mørk bygate moderat trafikkert av fotgjengere. Myhre går i kortbukser og en brun jakke. Over skulderen har han en sportsbag. Dalberg er kledd i sorte langbukser fra Dressmann, Hoka-joggesko, en hvit t-skjorte og en sort jakke i syntetisk stoff av merket Wos Not Wos. Han bærer på en øks. De to får øye på hverandre. Stemningen er munter.) Dalberg. God aften, Myhre.  Myhre. Nei, er det De som er ute og spaserer, Dalberg? Hva gjør så De ute denne høstkvelden? Dalberg. Jeg er på vei hjem efter å ha hjulpet en ung enke jeg kjenner med noen nødvendige gjøremål. Jeg har felt en gammel eik på eiendommen hennes og hugget den opp til vedkubber.  Myhre. Selv har jeg gravd en dyp grøft og derefter tatt en svømmetur i fjorden. Visst er vannet friskt nå i oktober, men så lenge det er isfritt, sy...

  Nå har jeg endelig sett Christpher Nolans filmatisering av Odysseen . Jeg har mange tanker om denne filmen, skjønt jeg skriver sent, og de fleste ord er allerede sagt. Kostymer, kulisser og skuespillervalget var diskutert mye i opptakten til filmen. Jeg vil ikke bruke lang tid på det nå, annet enn det følgende. Kostymene var greie, strengt tatt ikke tidsriktige, men i tråd med det mytologiske bildet av trojanerkrigen, stort sett. De trojanske kostymene var noe mer labre, og Agamemnons «Batman-drakt» litt vel mye, men det trakk ikke veldig vekk fra filmen. Jeg slet mer med vikingskipet. Om formålet med korinterhjelmene var å skape en gresk stemning, hadde «vikingskipet» (det norskbygde «Draken Harald Hårfagre») motsatt effekt. Jeg skulle gjerne sett en klassisk tri-reme, og jeg kjøper ikke regissørens forklaring, men dette var også lett å ignorere etter den første irritasjonen. Jeg klarte aldri å venne meg til den «farveblinde» castingen. Ved siden av alt det underliggende polit...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Gjestene   Agnes Ravatn Samlaget, 2022 Agnes Ravatn er en forfatter i vinden om dagen. Ikke bare har Würmstuggu publisert to anmeldelser av hennes siste bok Doggerland det siste året. Nevnte bok er også delt ut gratis til alle studenter ved universitetet i Oslo dette semesteret, noe som muligens gjør henne til en av Norges mest leste forfattere akkurat nå.  Denne gangen har denne anmelderen lest hennes nest siste roman, Gjestene . Også denne gangen har Ravatn skrevet et kammerdrama lagt til kysten. I denne boken møter vi ekteparet Karin og Kai som ved noe som i utgangspunktet ser ut som tilfeldigheter har fått låne en flott hytte i skjærgården. Ekteparet kommer i kontakt med ekteparet i nabohytta og bløffer på seg karriere som styrtrike finansfolk selv om de egentlig bare har vanlige jobber av mer beskjedent kaliber. Naboene viser seg å være et pompøst forfatterektepar og kvinnen bærer samme navn som forfatteren som blir tildelt n...

Last Stand at Saber River Elmore Leonard Dell, 1959 Jeg liker å opprettholde min litterære diett med jevnlig inntak av westernromaner, så da et eksemplar av Elmore Leonards roman Last Stand at Saber River forleden falt meg i hende, var det helt naturlig for meg å gi meg i kast med lesningen. (Jeg skyter inn en parentes der jeg bekjentgjør at jeg aldri har lest noe av Leonard før, selv om jeg kjenner navnet og vet at han er en høyt aktet krimforfatter. Likeledes må jeg si at jeg heller aldri har sett noen av de tallrike filmene som er laget etter romanene hans. Hvorfor jeg velger å opplyse om dette? Sannsynligvis for å fremstå som en uhildet leser som med et jomfruelig blikk kan øyne noe annet enn dem vi kan kalle «barkede Elmore Leonard-lesere» som har funnet seg til rette i hans litterære univers.) Last Stand at Saber River er en westernroman med handling fra 1860-årene, altså litt før det gyldne viduet mellom 1870- og 1890 som de fleste westernfortellinger er lagt til. Borgerk...