Gå til hovedinnhold

Avengers: Kree - Skrull War


"Kree-Skrull War" er en av de klassiske Avengers-historiene fra 1970-årene. Den ble skrevet av Roy Thomas og tegnet av Sal Buscema, Neal Adams og John Buscema. Historien ble opprinnelig publisert i Avengers nr. 89-97 i 1971/72, men jeg har lest den i en samlebok som etter hva jeg kan se først ble utgitt i 2008.

I følge Roy Thomas var inspirasjonskilden til det overordnede plottet Raymond Jones' SF-roman "This Island Earth". Der blir Jorden trukket inn i en intergalaktisk krig mellom rivaliserende utenomjordiske sivilisasjoner. I dette tilfellet er det snakk om Marvels store interstellare imperier Kree og Skrull. Med denne krigen som bakteppe, er denne historien en ganske løst sammensatt samling fortellinger som utspiller seg både på jorden, i verdensrommet og på Kree'ene og Skrullenes hjemplaneter.

Selv om det hele er en typisk kosmisk superheltserie i god gammel Marvel-tradisjon, med alt hva det innebærer av romfart, eksotiske livsformer, fremmede dimensjoner og metafysiske spekulasjoner, har historien også elementer av politisk allegori over seg. Som en klar parallell til senator Joseph McCarthy og hans jakt på kommunister i 1950-årene, presenteres vi for den demagogiske senatoren H. W. Craddock som innleder en heksejakt på utenomjordiske på amerikansk territorium og oppretter en "Alien Activities Commission" som blant annet arrangerer høringer der bl. a. Avengers blir nødt til å fortelle om sin kjennskap til Kree-krigeren Captain Marvel.

Roy Thomas er kjent for å ha et meget nostalgisk forhold til 1940-årenes superhelter, og i et kanskje litt for deus ex machina-preget øyeblikk finner han sitt snitt til å trekke inn noen glemte helter fra tiden da Marvel gikk under navnet Timely.

Det må også nevnes at persongalleriet i denne historien er meget omfattende. Ved siden av superheltene i Avengers møter vi Captain Marvel, Rick Jones, Nick Fury og S.H.I.E.L.D., Black Bolt og flere andre inhumans samt Annihilus og selvfølgelig Super-Skrull.

Nok om historien. Tegningene i de fire første episodene er utført av Sal Buscema. Buscema gjør alltid en profesjonell jobb, selv om han aldri har blitt noen fanfavoritt. Et par av episodene har han også tusjet selv, noe som var uvanlig for ham i denne perioden av karrieren. Buscema er på mange måter en typisk Marvel-tegner som både er influert av Jack Kirby og av de noe "slickere" tegnerne som broren John Buscema.



De neste fire episodene er tegnet av Neal Adams. Adams var på denne tiden den store stjernetegneren innen amerikanske tegneserier. Hans detaljerte og nærmest fotorealistiske tegnestil stod langt unna den dynamiske, men ikke særlig illustrative Kirby-inspirerte stilen som fortsatt var dominerende blant Marvels tegnere på denne tiden. Et visuelt høydepunkt i denne boken er den berømte sekvensen der Ant-Man går inn i androiden Visions kropp. Adams tusjes her av Tom Palmer, som kanskje er mest kjent for sin tusjong over Gene Colan på Tomb of Dracula.



At en god tusjer kan ha mye å si for en tegneseries visuelle fremtoning, blir tydelig i det siste episoden. Tegner er John Buscema, men takket være Palmers tusjing blir ikke kontrasten til Adams tegninger i kapitlet før så stor som en kanskje skulle tro.

Alt i alt er Kree-Skrull War en veltegnet, spennende og gjennomført underholdende superheltserie som har alle de rette ingrediensene: slagsmål, aliens, allegori, action i verdensrommet. Den har selvfølgelig ikke den dybden i personteninger og det språklige raffinementet som man ofte finner i nyere superheltserier, og oppbygningen er noe sprikende. Men man får mye for pengene. Det er mye som skjer i hver episode og Thomas og kompanjongene klarer å sjonglere det veldige persongalleriet på en framifrå måte.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib