Lysbakkens mørke fortid

Det er interessant å merke seg at det nå fremstilles som et problem for Sosialistisk Venstrepartis lederkandidat Audun Lysbakken at han har en “mørk” fortid som marxist og antikapitalist. Det er ofte lett å glemme  regjeringspartiets fulle navn, i og med at det som regel kun er deres politiske motstandere som tar seg bryet med å bruke noe annet enn forkortelsen. Det er i det hele tatt lite snakk om sosialisme når Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken uttaler seg om partiets og regjeringens politikk.

Men SV er altså et sosialistisk parti, i alle fall i navnet, og den sosialisme som danner grunnlaget for partiets ideologi, er den marxistiske varianten som preget langt de fleste partier som i det 20. århundre betegnet seg som sosialistiske eller sosialdemokratiske. I tidligere tider var flere av partiets talsmenn sågar bekjennende marxister som så på klassekampen som historiens viktigste drivkraft og som gikk inn for en radikal endring av produksjonsforholdene og kamp mot kapitalismen. Nå er altså dette et problem.

I dag er det tydeligvis ikke lenger stuerent å være marxist i SV. Og den radikale kritikk av kapitalismen som tidligere var et av partiets varemerker, ser også ut til å ha forstummet. Det virker med andre ord som om partiet omsider har innsett det de fleste andre oppegående mennesker har innsett for lenge siden: at Marx tok feil.

Men sosialismen er ikke en fastlåst åpenbaringsreligion, og begreper er elastiske. Man må også innrømme det moderne SV at det er mulig å være sosialist uten å være marxist. Men det er iøynefallende at det er svært lite ved dagens SV som minner om det som i tidligere tider har vært kalt sosialisme. Faneflukten fra den marxistiske sosialismen begynte riktignok lenge før SVs “avsosialisering”. Arbeiderpartiet har for lenge siden sluttet å snakke om sosialisme og omdefinert “sosialdemokrati” fra å være en marxistisk fundert politisk modell til å være synonymt med det som ellers i verden kalles “velferdsstaten”. Arbeiderpartiet har siden siden Gerhardsens dager, vært tilhengere av en liberal rettsstat og en keynesiansk blandingsøkonomi. I dette skiller de seg ikke fra de liberale, kristeligdemokratiske og konservative partier på kontinentet. Sosialdemokratene har med andre ord beveget seg betydelig til høyre i det politiske landskapet.

Det er denne nesten lovmessige høyredreiningen som nå har innhentet Sosialistisk Venstreparti. Sosialismen er ikke lenger stueren, heller ikke i SV. Kapitalismen skal ikke lenger bekjempes, men holdes i tømme av staten. Den siste rest av sosialisme som man finner i SV er troen på statens rolle som sosial manipulator og en generell mistro til folks evne til å ta egne avgjørelser. Denne staten-vet-best-holdningen har Lysbakken i fullt monn.