Würmstuggu

  I dag er det 35 år siden gjenforeningen av Tyskland. Da hadde tyskernes land i praksis vært delt i 45 år, først som okkupasjonssoner, og siden 1949 som to selvstendige stater, en forbundsrepublikk i vest og en demokratisk republikk i øst. Gjenforeningen innebar i virkeligheten at den østtyske staten opphørte å eksistere og ble innlemmet i forbundsrepublikken.  Det tyske sosialistiske enhetsparti hadde allerede mistet sitt maktmonopol da gjenforeningen fant sted, for ved valget til Folkekammeret i mars 1990 ble kristendemokratene (CDU) den store valgvinneren med 40,8 % av stemmene, etterfulgt av sosialdemokratene (SPD) med 22 %. Det sosialistiske enhetspartiet, under sitt nye navn Partiet for demokratisk sosialisme, fikk bare 16,5 % av stemmene. Valgresultatet var selvfølgelig ingen overraskelse, for  demonstrasjonene høsten 1989 viste med all tydelighet hva østtyskerne mente om det sosialistiske styresettet de hadde levd under siden 1940-årene. Under demonstrasjonene...

  Amorphis Borderland Det er ingen hemmelighet at vi liker tungrock her i Würmstuggu-redaksjonen. For en uke siden leverte jeg en begeistret anmeldelse av Paradise Losts nye plate Ascension , og nå er det finske Amorphis som skal til pers. Deres nye album Borderland ble sluppet på fredag, og etter å ha hørt gjennom den noen ganger vil jeg si at jeg nå kjenner platen godt nok til å si noe fornuftig om den, i den grad en legmann som meg kan si noe fornuftig om musikk.  Akkurat som Paradise Lost er Amorphis et band jeg begynte å lytte til med ikke ubetydelig entusiasme på begynnelsen av 1990-tallet. Da opererte de innenfor nogenlunde samme musikalske landskap. Tung, melodiøs death metal med moderat tempo og særpreg. Deres tre første album, «The Karelian Isthmus», «Tales From the Thousand Lakes» og «Elegy», viste et band som ikke var redde for å prøve nye ting, men deres musikalske eksperimenter fikk meg til å falle fra rundt årtusenskiftet. Albumene de har gitt ut det sist...

  KOMMENTAR AV J.K. BALTZERSEN Ifølge en reportasje i Nettavisen 18. september går Unge Venstre til sitt sedvanlige angrep på det norske monarkiet. Det kan virke som om dette er noe den til enhver tid sittende UV-lederen får knute i sin virtuelle russelue for. Et skandalisert monarki hører ikke hjemme i vår tid, får vi høre. Vel? Skandaler liker ingen. Ikke noen tid. Unge Venstre later visst som det er skandalene som er problemet for ungdomspartiet. Men Unge Venstre lar aldri en anledning gå fra seg til å ville kaste monarkiet på historiens skraphaug. Av de to institusjonene som vender mot hverandre langs hovedstadens hovedgate, og som Ibsen kalte kongens og folkets gård, er kongen ikke den eneste som er befengt med skandaler, om Unge Venstre har fått det med seg. I folkets gård kan vi bytte dem ut? Er det virkelig så enkelt? Blir vi kvitt skandalene med nye koster? Blir det spesielt bedre? Unge Venstres Omar Svendsen-Yagci sier at Hans Majestet kan stille til valg hvis h...

  Da Giuliano de’ Medici besteg Peters stol og tok pavenavnet Klemens VII i 1523, var Europa inne i en turbulent tid. I Det tysk-romerske riket hadde reformasjonen sparket i gang en uro som raskt ville utvikle seg til en rekke større og mindre kriger. Den florentinske paven kunne se tilbake på en solid karriere som kirkelig embedsmann, mye takket være sine familiære forbindelser. Dette var Martin Luthers, Karl Vs og Henrik VIIs tid. Brysomme teologer, ærgjerrige keisere og seriemonogame monarker kan skaffe selv den mest stoiske biskop mye hodebry. Bildet ovenfor ble malt av den italiensle maleren Sebastiano del Piombo ca. 1531, mot slutten av Klemens’ klerikale karriere. Klemens døde 25. september 1534.

  Om du lukkar auga, kjære, vil du vakna opp frå draumen. Verda som ho burde vera strålar glansfullt innanfrå. Kven kan seie, rein om hjartet,  samvitsfull og tru mot sanning, at det gode tyngest under vekta av ei fallen verd? Omvendt er det, verda vaknar, et seg bakover i tida, bryt seg fri frå røyndomsburet, øydelegg det auga ser.  Knuser falske postulat, stiller ord som lyg om verda. Hjarte skjer igjennom mørker, legg i grus ein vond natur.

  Eg held eit dokument i eine handa og åpnar det med andakt, byrjar lese. Kva er no dette? Er det propaganda? Her er ein foreløpig eksegese: Kvar einaste figur er tynga ned av traume, tvil og mørke barndomsminne. Og likevel er alle utstyrt med ein dragnad mot å alltid måtte vinne, og med moral av aller høgste merke. På lette føter spring dei over taka og somme flyg i lufta. Dei er sterke i hug og musklar, og dei trur på saka. Dei lever bak utførlege fasadar.  Eit liv i kamp krev ro. Men deira strid tek form av endelause maskeradar. Der kjempar løyndomsfulle individ ein kamp om hegemonisk makt. Eg skal avslutte med ein enkel refleksjon: Det handlar eigentleg om korleis vald  gjev større rett enn kjærleik, tru og von. Foto: Bradley Weber  https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en

  Ascension Paradise Lost Nuclear Blast Hei, og velkommen til doomstuggu. Her er det god stemning idag. Musikk er den mest emosjonelt manipulative av kunstartene. Derfor kan det vanskelig å uttale seg objektivt om musikk, i alle fall om man, som meg, verken har innsikt i musikkteori, eller erfaring som musiker. Faktum er at musikalske preferanser i stor grad formes av vilkårlige faktorer som tid, sted og omgangskrets. Dermed er minner og nostalgi mye av forklaringen på hvorfor man hører på akkurat den musikken man hører på. Jeg er nok ikke den eneste som primært lytter til musikk jeg ble introdusert for i ungdommen.  Hvilket bringer meg til Ascension , det nye albumet til det engelske hardrockbandet Paradise Lost som kom ut på fredag. Jeg likte det med en gang jeg hørte det, og alle påfølgende gjennomlyttinger har bare forsterket denne oppfatningen. Årsaken til den umiddelbare reaksjonen er selvfølgelig at jeg har mange gode minner gjennom flere tiår knyttet til bandets ...