Würmstuggu

Conde de Cartojal Du verden! Idag er det faktisk hele 210 år siden franske og polske styrker under ledelse av general Horace Sebastiani slo den spanske hæren i slaget ved Ciudad Real på den spanske høysletten. Det var en overbevisende seier som endte med betydelige tap for spanjolene og styrket den nyslåtte kong Joseph Bonapartes stilling på den iberiske halvøy. Den spanske general Conde de Cartojal ble siden avskediget for inkompetanse, og gikk året etter over til fransk side, der han ble belønnet med en stilling i Bonapartes okkupasjonsregjering. Da han i 1813 så at Bonapartes dager i Spania var talte, gikk han imidlertid tilbake til spansk side. Sånn kan det gå. Sebastiani

Dagene blir blekere  og tømmer seg  i skumringen  bak granskogen.  Alltid på vakt  og med et øye  på det stadig  mykere underlaget  går jeg gjennom myra og leser luft og vegetasjon  med en presisjon  du ikke ville forventet  av en som sover  halve vinteren  og hengir seg  til nakenhetens mysterier  når det er mørkt.  I porten venter elgen  med sin trombone av sølv.  Elgen. Jeg går i ett med myra.  Jeg ler av døden.

Würmstuggu presenterer nok en artikkel av vår faste gjesteblogger Håkon Daniel Myhre . Myhre er historiker og bibliotekar.  Jeg er for tiden bekymret for hvordan vi forholder oss til den offentlige samtalen. Jeg tror kanskje min største bekymring er at de forskjellige aktørene i samfunnsdebatten befinner seg i forskjellige virkeligheter, med tilhørende forskjellige trusselbilder og dommedagsprofetier. Dette har blitt illustrert i den norske debatten i det siste gjennom teaterstykket «Ways of Seeing» , samt den påfølgende antenningen av egen bil gjort av samboeren til justisminister Tor Mikkel Wara .  Jeg har ikke selv sett «Ways of Seeing», men hørt mye om stykket fra forskjellige sider. En av anmeldelsene av det, fra Norsk Shakespearidsskrift , maler et bilde av vårt samfunn som jeg ikke kjenner igjen. Deres forsvar av stykket dreier seg mest om hvordan dette egentlig er en defleksjon, og en måte å unngå å snakke om forstillingens poeng, som ser ut til å være «...

Hva har man så latt seg underholde av denne tredje helgen i mars mens en uheldig kombinasjon av fukt og temperatur i atmosfæren har gjort utendørskopphold til en prøvelse man helst vil være foruten her på det sentrale Østlandet? Jo man har lest dikt av Charles Baudelaire i nynorsk språkdrakt. Pariserbilete ( Tableaux Parisiens ) er egentlig en del av samlingen Fleur du mal , men Bokvennen forlag ga i 1996 ut disse 18 diktene, gjendiktet av Haakon Dahlen i et eget bind. Boken inneholder også to essays av henholdsvis Walter Benjamin og Arne Kjell Haugen . Nå er jeg på ingen måte velbevandret i fransk 1800-tallslyrikk, jeg behersker ikke engang språket, men jeg ser jo at det er noe helt spesielt som skinner igjennom Dahlens utmerkede gjendiktning. Her er det menneskets møte med storbyen det handler om. Baudelaire fanger øyeblikket på en fin måte og kontrasterer det vakre med det heslige, det uskyldige med det syndige, det naturlige med det kunstige, på en måte som gjør inntr...

A. James Gregor: Marxism, Fascism and Totalitarianism: Chapters in the Intellectual History of Radicalism (Stanford University Press, 2008) Fra tid til annen dukker debatten opp om hvorvidt fascismen må forstås som et høyre- eller venstrefenomen. Spørsmålet er interessant, og ikke helt enkelt å finne et klart svar på. Det avhenger av hva man mener med høyre- og venstreside. Fra vulgærhøyre hører man gjerne at høyresiden pr. definisjon er liberal, og at fascisme dermed er sosialistisk. Og fra den ureflekterte venstresiden som ser på nasjonalisme som et rent høyrefenomen, blir fascismen naturlig nok høyreorientert. Få ting provoserer disse så mye som å påstå at fascismen er en form for sosialisme. Man har jo lært på skolen at fascistene og sosialistene var erkefiender under annen verdenskrig! A. James Gregor er en statsviter som har skrevet mye om forholdet mellom fascisme og marxisme. Av marxistisk anlagte historikere blir fascistisk ideologi ofte avfeid som noe seku...

[kybernetisk omskrivning av den kjente rockevisen «When the Children Cry» av Vito Bratta og Mike Tramp] tør øynene dine gråte snakk du kan ligaen frykt på slutten av dagen ford har du drivstoff ingen bein der en mann veier mannen og ingen vet hvorfor vi har kjemi bare til vi har for eksempel har vi kjemisk du er bare oppmerksom på dette legemidlet finner sted gi oss beskjed om at du prøvde de bryter seg bort dette er måten å vokse på fugler i fuglen du ødelegger ruinene lukk nær meg for alle unge mennesker ford har du drivstoff på verden kan de vi kan alle leve sammen med oss med kjærlighet og fred jeg selv president Mama og krigene vil fortsette her finner du det rette stedet for ferien

På bakken, skilt fra det som ga det form og farve, ligger løvet, gulnet, tynt, ja, nesten gjennomsiktig, som en krone av råte, død før livet fikk begynt. Jeg løfter blikket. Der, på treets stamme står noe risset inn, men hva det står er ikke lett å si. Så brått: sirener. En folkemengde samler seg. Jeg går. En uke senere på samme sted: Jeg drukner her i skyggen av et tre. Hvem er jeg? Er det vinter eller vår? Jeg snubler rundt. I hodet er det storm Jeg leser høyt fra innskriften. Det står: «På bakken, skilt fra det som ga det form...»