Gå til hovedinnhold

Wara-saken, «Ways of Seeing» og den offentlige samtalen

Würmstuggu presenterer nok en artikkel av vår faste gjesteblogger Håkon Daniel Myhre. Myhre er historiker og bibliotekar. 



Jeg er for tiden bekymret for hvordan vi forholder oss til den offentlige samtalen. Jeg tror kanskje min største bekymring er at de forskjellige aktørene i samfunnsdebatten befinner seg i forskjellige virkeligheter, med tilhørende forskjellige trusselbilder og dommedagsprofetier. Dette har blitt illustrert i den norske debatten i det siste gjennom teaterstykket «Ways of Seeing», samt den påfølgende antenningen av egen bil gjort av samboeren til justisminister Tor Mikkel Wara

Jeg har ikke selv sett «Ways of Seeing», men hørt mye om stykket fra forskjellige sider. En av anmeldelsene av det, fra Norsk Shakespearidsskrift, maler et bilde av vårt samfunn som jeg ikke kjenner igjen. Deres forsvar av stykket dreier seg mest om hvordan dette egentlig er en defleksjon, og en måte å unngå å snakke om forstillingens poeng, som ser ut til å være «hvor vanskelig det er å snakke om rasisme i Norge i dag». På den andre siden av spekteret er det mange som mener at stykket er et regelrett angrep og oppfordring til vold mot navngitte skikkelser i offentligheten. Jeg har hørt sitater som jeg ville kalt klart over kanten, men jeg kjenner ikke sammenhengen, så kanskje jeg ville vurdert det annerledes om jeg så det. Uansett er mitt inntrykk av stykket at det er en intens og veldig ensidig fremstilling av norsk politikk, og at den stort sett vil bidra til å dra folk som allerede er sympatiske til budskapet litt mer i den retningen, og samtidig frastøte folk som ikke er sympatisk innstilt.

I denne saken har venstresiden vist til ytringsfriheten, noe som i seg selv er et interessant fenomen. Jeg tror de som støttet anmeldelsen av stykket faktisk tolket dette stykket som en voldsoppfordring, en tolkning jeg i stor grad er sympatisk til, og voldsoppfordringer har aldri vært beskyttet av ytringsfrihet. De som skapte teaterstykket, har hevdet at det er en slags respons eller satire på Human Rights Services oppfordring om å filme muslimske familier. Denne oppfordringen fortjente absolutt kritikk, og jeg stiller meg helhjertet bak særlig Kjetil Rolness’ kritikk av HRS, og HRS burde miste statsstøtte for det stuntet. Men om dette var en direkte respons på dette, burde de kanskje holdt seg til å referere til de som hadde oppfordret, og de som direkte støttet støttet oppfordringen? Vel, PST mente til slutt ikke at det var en reell trussel. Jeg mistenker at de nok er litt overforsiktige her, men siden jeg verdsetter nettopp ytringsfriheten, mener jeg at dette er en god ting, tross de falske negativene. 

Hva gjelder kommentarene til Erna Solberg, mener jeg de er helt uproblematiske. Mitt inntrykk av stykket er at de har vært såpass nær den lovlige linjen at jeg mener de sannsynligvis har krysset den etiske linjen jeg vil sette, på samme måte som HRS krysset en etisk linje da de oppfordret til fotografering av muslimer. Jeg sier her noe venstresiden har sagt en stund nå: Kritikk er ikke sensur. Jeg synes også at det er helt greit at statsministeren sa dette. Hva gjelder fjerning av statsstøtte mener jeg det kanskje er en diskusjon å ta, slik det ble diskutert angående HRS i forrige omgang. Nå endte man opp med ikke å fjerne statstøtten deres, og derfor bør man kanskje heller ikke fjerne statsstøtten til Black Box, skjønt mitt inntrykk, usikkert som det er, er at Black Box gikk lenger enn HRS ved faktisk å legge ut bildene. 

Nå blir dette klart farget av at Waras samboer faktisk er anklaget for å ha antent egen bil. Dette vil nødvendigvis prege samtalen om akkurat denne saken, og skaper på mange måter et inntrykk av latterliggjøring av de som er redde for trusler fra venstresiden. Den er på en måte et speilbilde av Justin Smollett-saken fra statene, der en skuespiller fingerte et Trump-relatert hatangrep på seg selv. Jeg vet at mange vil tolke meg som en av de kommentatorene på den amerikanske venstresiden som hevder «vel, det kunne skjedd, så det er greit at folk bet på». På et vis er det sant, alt kunne skjedd. Men jeg vil ikke egentlig gå inn i den saken nå, annet enn å henvise til Espen Goffengs svært kloke artikkel om det på Minerva. Jeg vil heller snakke om de generelle forholdene i den norske (og utenlandske) debatten, og om de to forskjellige virkelighetssynene vi har i Norge i dag.

Mitt inntrykk av situasjonen slik den ligger er omtrent slik: Befolkningen i Norge befinner seg i økende grad i to forskjellige land. I det ene lande fungerer alt stort sett greit, faktisk mye bedre nå i de senere årene, men vi har et persistent, kanskje økende, problem med en liten gruppe autoritære og rasistiske stemmer/entreprenører (jeg låner her språk fra et par Minerva-artikler skrevet av Lasse Josephsen og Nils August Andresen) og disse forstyrrer samtalen og gjør Norge til et mer rasistisk land ved å spre falske nyheter og sende ut rasistiske konspirasjonsnyheter. Disse miljøene har hatt en tilstedeværelse i den sittende regjeringen de siste årene, og dette har gitt dem uforholdsmessig innflytelse, og mulighet til å legitimere rasisme mot ikke-vestlige mennesker/nordmenn. Det er blitt hevdet, bl.a. av Bjørn Stærk, at Norge ikke tør å anklage folk for rasisme, og dette blir hevdet igjen av forfatterne bak «Ways of Seeing». Det er referanser til omfattende trusselkampanjer mot venstreorienterte stemmer, særlig kvinner. Disse skremmer minoriteter vekk fra det den offentlige arena, og forsterker hardheten i samtalen. At Hans Rustad selv ikke har sendt trusler, betyr ikke så mye, siden han bidrar til å spre hat mot minoriteter. Det å komme med grove beskyldninger mot disse menneskene, er bare å «kalle en spade for en spade», som det heter. 


I den andre fortellingen er Norge et land som historisk sett har fungert veldig bra, men så kom det stadig flere innvadrere inn i landet, som gradvis har brutt ned insititusjonene, brakt med seg barbariske skikker, og relativisert hva det vil si å være nordmann, og dette har etter hvert skapt en (berettiget) motreaksjon. Denne har hele veien måttet tåle hatske bemerkninger fra pressen, akademia, og politikerne, til de gradvis, ved rene stemmer, har nådd et punkt hvor de måtte tas alvorlig. Hjulpet av et par skandaler, der
Muhammed-tegningene fra 2005 nok er den viktigste, har deres narrativ blitt vindikert nok til at de må inkluderes i samtalen, men dette gjøres stort sett bare med sammenbitte tenner. 

Den enorme vektleggingen av trusler mot minoriteter er i stor grad en overdrivelse. Selv om få mener at trusler ikke forekommer, ei heller at det er akseptabelt, er det en holdning i denne leiren at trusler mot kvinner og minoriteter (på venstresiden) blir hauset opp og ofrene blir heiet frem, mens trusler rettet mot kritikere av innvandring og kanskje menn noe mer generelt, og bare folk på høyresiden, blir tonet ned. Jeg skal innrømme en viss forståelse for dette synet, da alle som vet litt om samfunnspsykologi og incentiver, må forstå at det ligger implisitt en viss slik effekt i det nåværende klimaet, skjønt det er vanskelig å si hvor sterk effekten er. Fritt Ord hevder at kvinner og minoriteter mottar mer trusler, og dette er en organisasjon jeg har en del tillit til, men slike undersøkelser er nødvendigvis noe avhengig av selvrapportering, og det har alltid noen metodologiske problemer. 

Jeg hevder ikke at dette er en fullstendig beskrivelse av de to landene. Likevel er det mitt inntrykk, både gjennom min betraktning av den offentlige samtalen, mine samtaler med bekjente, og hva jeg ser folk sende ut på Facebook, at de fleste er lette å plassere i det ene eller det andre landet. 

Her vil jeg ta turen tilbake til den forrige artikkelen jeg skrev for denne bloggen, og noen av temaene og argumentene jeg tok opp der. Denne viser klart hvilket av disse to bildene av Norge jeg ser, skjønt jeg kan i stor grad forstå det andre bildet óg. Jeg tror likevel Norge i dag i noen grad er et samfunn i oppløsning, eller i hvertfall i en slags overgangstilstand. Norge har, i løpet av de siste 40 årene, gått fra å være et av de mest homogene land i hele Europa, etnisk og kulturellt, til å bli det landet som i størst grad har økt andel av ikke-vestlige innvandrere i befolkningen sin, ifølge Terje Tvedt. Å tro at en slik forandring ikke vil medføre konsekvenser, helt på siden av eventuelle ideologiske entreprenører, virker for meg ganske naiv. Norge har vært, historisk sett, ett av de landene med høyest tillit innad i befolkningen, til staten og til våre medborgere. Dette henger etter mitt syn sammen med den høye graden av homogenitet. Når man forandrer denne homogeniteten, svekker man tilliten i samfunnet. Dette er en observasjon som går helt tilbake til Max Weber og Emile Durkheim.

Terje Tvedt hevder i sin bok Det internasjonale gjennombruddet at den norske stat har forsøkt å håndtere innvandringen ved å oppta «multikulturalisme», forstått som at staten skal være helt nøytral hva gjelder forskjellige kulturelle praksiser i befolkningen, i det håp at dette vil bidra til å stabilisere et mer mangfoldig samfunn. Min erfaring med skolevesenet, både som elev og ansatt, samt samtaler med venner som også jobber i det, er fullt av indisier som gir Tvedt rett i dette, langt på vei. Den generelle tolkningen av Europeisk historie er ofte direkte negativ, som det nå også er skrevet en masteroppgave om. Så, man presenterer Europa ikke bare som lik, men strengt tatt verre enn andre samfunn. Jeg vet ikke om dette kan kompanseres ved at vi fortsatt har mer om Europa enn andre deler av verden. 

Jeg har ingen grunn til å tvile på at det meste av dette ble gjort med beste hensikt. Men det fungerer i mitt syn dårlig. Denne påstanden er videre underbygd av arbeidene til Jon Haidt og Karen Stenner, som jeg snakket om i min forrige blogpost. Denne måten å forholde seg til ulikheter har en tendens til å skape mer problemer enn de løser, fordi de fleste mennesker har behov for en viss grad av homogenitet og beregnelighet i samfunnet de lever i dag ut og dag inn, og et lite antall mennesker har noe som manifesteres som en sterk aggressjon mot mangfoldige samfunn, ifølge Stenner. Disse tendensene ligger for dypt i mennesket til å fjernes, og selv om en kunne det, er det ikke gitt at dette er en god i det. Selv er jeg overbevist om at disse instinktene er knyttet til noen av de samme innstinktene som gir oss motivasjon til å bygge samfunn på respekt og tillit, og at slike samfunn må ha ganske mye til felles i bunnen for å kunne eksistere.

Dette minner meg litt om science fiction-filmen «Serenity», der myndighetene (skurkene) putter kjemikalier i luften og vannet på en planets befolkning for å bli kvitt menneskelig aggresjon, gjøre folk «bedre». Dette slår tilbake spektakulært, da menneskene på plantene mister all drivkraft, og bare legger seg ned for å dø. Jeg frykter at vi gjør noe lignende i vår jakt etter all «rasisme», stadig bredere definert. Ved å fjerne all diskriminering blant mennesker, mister vi evnen til å lage lim i samfunnene våre, evnen til å være noe annet enn atomiserte individer. Dette minner meg også om Jon Haidts store, konservative visdom, fritt hentet fra The Righteous Mind: «Du kan ikke hjelpe biene ved å ødelegge kuben.»


Kilder:
Andresen, Nils August. «Breivik var ikke gal», publisert i Minerva 17.03.2019
Dale, Ragnhild Freng. «Ways of Seeing, eller: Hvem skal bestemme hva vi ser», publisert i Norsk Shakespear Tidsskrift, 13.03.2019
Goffeng, Espen. «Løgn, brente biler, og gode intensjoner», publisert i Minerva 15.03.2019
Haidt, Jonathan. The Righteous Mind. 2012
Josephsen, Lasse. «Terroristen er ikke alene», publisert i Minerva 16.03.2019
Stenner, Karin. The Authoritarian Dynamic, 2005.
Tvedt, Terje. Det Internasjonale Gjennombruddet, 2017
For en enklere sammendrag av Stenners ideer og hvordan de relaterer til dagens situasjon, se:
Haidt, Jonathan. «When and Why Nationalism Beats Globalism», publisert i
The American Interest 10.07.2016

Håkon Daniel Myhre


Illustrasjon: Ivan Sjisjkin

Kommentarer

  1. En nesten utrolig inngående analyse. Håkon er en meget skarp observatør.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et