Gå til hovedinnhold

Marxisme, fascisme og totalitarisme





A. James Gregor: Marxism, Fascism and Totalitarianism: Chapters in the Intellectual History of Radicalism (Stanford University Press, 2008)

Fra tid til annen dukker debatten opp om hvorvidt fascismen må forstås som et høyre- eller venstrefenomen. Spørsmålet er interessant, og ikke helt enkelt å finne et klart svar på. Det avhenger av hva man mener med høyre- og venstreside. Fra vulgærhøyre hører man gjerne at høyresiden pr. definisjon er liberal, og at fascisme dermed er sosialistisk. Og fra den ureflekterte venstresiden som ser på nasjonalisme som et rent høyrefenomen, blir fascismen naturlig nok høyreorientert. Få ting provoserer disse så mye som å påstå at fascismen er en form for sosialisme. Man har jo lært på skolen at fascistene og sosialistene var erkefiender under annen verdenskrig!

A. James Gregor er en statsviter som har skrevet mye om forholdet mellom fascisme marxisme. Av marxistisk anlagte historikere blir fascistisk ideologi ofte avfeid som noe sekundært, en rasjonalisering av et regime som til syvende og sist tjener «kapitalkreftene». De har også en tendens til å avfeie den fascistiske ideologiens radikalisme, en tradisjonell venstreverdi, som fiktiv, postulert for å kamuflere regimets konservative - eller reaksjonære - karakter. Ifølge Gregor hadde imidlertid ideologien en avgjørende betydning for Benito Mussolinis regime. Ja, minst like viktig som for kommunistene.

I denne boken tar Gregor for seg hvordan Karl Marx’ ideer i løpet av slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet muterte i ulike retninger, slik at det til slutt ikke var noe igjen som kunne kalles ortodoks marxisme. Som alle idésystemer ble marxismen til i et samfunn som gjennomgikk betydelige endringer i tiden etter at dens grunnleggende læresetninger først ble formulert. Ingen, ei heller den mest rettroende marxist, mente at teorien måtte bevares uendret uavhengig av kontekst.

En faktor som måtte få sin plass i dette angivelig videnskapelige prosjektet, var den uomtvistelig videnskapelige darwinismen. Som positivister kunne ikke marxistene bare ignorere biologiens funn. Her gjorde Friedrich Engels noen forsøk på tilpasninger, og flere andre marxister gjorde det samme - med ganske ulike konklusjoner. Blant annet kom rasetenkningen ganske tidlig i den marxistiske diskursen. Den tyske marxisten Ludwig Woltmann var tidlig ute med å fremheve «den nordiske rase» som historiens primære subjekt.

Marx’ (tilsynelatende?) determinisme og den frie vilje var også et punkt som ble heftig diskutert blant de tidlige marxistene. Hva var egentlig forholdet mellom «basis» og «overbygning»? Var idéer, lover og institusjoner virkelig bare rent mekaniske refleksjoner av rådende økonomiske forhold? Ville revolusjonen komme av seg selv, eller kunne menneskene ta skjebnen i sine egne hender og gripe makten uavhengig av de økonomiske forutsetningene Marx mente måtte til da han skrev på midten av 1800-tallet? Mange teoretikere forsøkte å modifisere Marx’ materialisme ved å frigjøre etikken og intellektet fra produksjonsforholdene. Her kommer bl.a. syndikalisten Georges Sorel på banen. Sorel kom til å få stor betydning for de italienske fascistene.

Og hvem var det egentlig som skulle gjennomføre revolusjonen? Hos Marx var svaret tilsynelatende enkelt: arbeiderklassen. Men hva menes med arbeiderklassen? Hvilken grad av klassebevissthet må til for at man skal kunne regnes til Den utvalgte klasse? Og hva med borgerlige intellektuelle som Marx og Engels og de andre sosialistiske teoretikerne? Kunne de på noen fornuftig måte regnes som del av arbeiderklassen?  

V. I. Lenin, den mest kjente av Marx’ nytolkere, kom frem til at det egentlige revolusjonære proletariatet var et eliteparti dominert av borgerlige (og, som Lenin, adelige) intellektuelle som hadde oppnådd nærmest transcendental innsikt i Historiens lover. Vi snakker altså om en radikal omtolkning av en sentral del av Marx’ lære. Lenin omtolket også hvilke forutsetninger som måtte på plass før dette «revolusjonære proletariatet» kunne gripe makten. Der Marx mente at en tilstrekkelig utviklet industrialisering, med dertil hørende proletarisering av befolkningen, ville tvinge frem en revolusjon i Vest-Europa, mente Lenin at revolusjonen hadde best forutsetninger i det agrare Russland, det minst økonomisk fremskredne landet i Europa og «imperialismens svakeste ledd».

Samtidig som Lenin utformet sin lære, begynte italienske sosialister, deriblant Mussolini, å få øynene opp for nasjonalismens kraft. Å se bort fra den ville ikke tjene den fremtidige revolusjonen, mente man. Marx’ syn på nasjonen som et flyktig fenomen som etter borgerskapets og kapitalismens detronisering ville forsvinne, virket mer og mer urealistisk, ja, direkte uansvarlig hvis man hadde seriøse revolusjonære ambisjoner. Det var ikke bare de italienske nasjonalsyndikalister og sorelianister som tok det nasjonale spørsmål på alvor, også de mer tradisjonelle austromarxistene, særlig Otto Bauer, så på nasjonalfølelsen som noe mer enn falsk bevissthet.

Det er denne fremvoksende komboen av sosialisme og nasjonalisme som dannet grunnlaget for fascismen som ideologi da Mussolini lanserte sitt Partito Nazionale Fascista i 1919. Nå hadde allerede nasjonalismen bevist sin kraft også på venstresiden i Europa i løpet av sommeren og høsten 1914, da de store sosialistiske partiene i Europa ett etter ett støttet opp om deltagelse verdenskrigen. Den nasjonale solidariteten viste seg å være sterkere enn den proletariske internasjonalismen. Her var det italienske sosialistpartiet PSI en anomali. De var konsekvente motstandere av krigen og forble det gjennom hele dens forløp. 

Mussolini ble ekskludert fra PSI i 1914 for sin agitasjon for italiensk intervensjon. Hans nasjonalistiske overbevisning ble ikke ansett for å være forenlig med PSIs politikk. Men han var fortsatt revolusjonær, og i løpet av krigen modnet hans syn på nasjonen og proletariatet. Kort sagt kan man si at den «proletariske» nasjonen erstattet det internasjonale proletariatet i rollen som revolusjonært subjekt i den fascistiske ideolgien. 

Der andre varianter av marxismen nedtonet revolusjonens nødvendighet eller omtolket den i reformistisk retning, beholdt bolsjevikene og fascistene den revolusjonære glød. Begge omtolket imidlertid Marx’ «revolusjonære proletariat» og de nødvendige forutsetningene for revolusjonen. Begge insisterte på revolusjonens nødvendigvis voldelige karakter, selv om den bolsjevikiske volden langt oversteg den fascistiske. Og begge var motstandere av det «borgerlige» liberale demokrati. Også her var Lenin mer radikal. Der bolsjevikene brukte noen uker på å nedlegge nasjonalforsamlingen og forby de andre politiske partiene, brukte Mussolini tre år.

A. James Gregors kongstanke er at det rundt århundreskiftet ikke lenger eksisterte noen marxistisk ortodoksi. I stedet hadde det oppstått konkurrerende heterodokse marxismer som alle stod ganske langt unna Marx og Engels lære. Samfunnet hadde endret seg, videnskapen hadde gjort nye fremskritt, og tenkningen hadde fått nye impulser. Man holdt fast ved det man mente var det sentrale ved Marx, men hva det var, var det ikke enighet om. Syndikalisme, leninisme, fascisme og sosialdemokratisk reformisme må alle forstås som slike heterodokse marxismer. Men lenininisme, altså det vi idag kaller kommunisme, og fascisme har vesentlige likhetspunkter som skiller dem fra andre former for marxisme. Deres antiliberale, antidemokratiske og repressive karakter plasserer dem i kategorien totalitarisme

Både som ideologi og regime står de nærmere hverandre, enn de politiske ideologier og bevegelser som aksepterer det liberale demokratiet. Begge systemene representerte et radikalt brudd med det bestående, begge systemene var kollektivistisk orienterte og endre opp med en sterk statsmakt kontrollert av et parti med maktmonopol (til tross for et ambivalent syn på staten i sin ideologiske forhistorie). I begge systemene var arbeiderorganisasjonene (og det meste av organisasjonsliv) kontrollert av staten, og i begge systemene utøvet staten en betydelig makt over næringslivet. Hvis kommunismen kan regnes som en form for sosialisme, og det må den, kan man ikke komme utenom at fascismen også er en form for sosialisme, om enn i mindre grad. Man kan like gjerne snu om på det og si at kommunismen i Sovjetunionen hadde klare fascistiske trekk, men nå er nå en gang kommunisme og sosialisme eldre og mer generelle begreper enn fascisme. 

Så, selv om Mussolini hadde allierte som helt klart må regnes som høyreorienterte, som konservative politikere og næringslivsledere, og selv om regimet hadde en pragmatisk innstilling til økonomisk politikk, kan fascismen godt forstås som venstreorientert. Gjennom hele sitt intellektuelle liv stod agiterte Mussolini mot kapitalisme og plutokrati, og korporativismen, en arv fra syndikalismen forble en av regimets kjepphester i hele den fascistiske epoken. Man kan selvfølgelig innvende at de ideologiske slagordene bare var hul retorikk for å legitimere diktaturet, men jeg synes Gregor argumenterer godt for at ideologien faktisk var av avgjørende betydning. Uansett var Mussolinis regime mer konsekvent med hensyn til ideologien enn det Lenins (for ikke å si Stalins!) var.

Gregor skiver godt og grundig om et komplekst tema, og selv om han av og til kan bli litt repetitiv, underbygger han bokens sentrale argument på en overbevisende måte. For å forstå totalitære regimer, må man forstå deres ideologiske grunnlag, og denne boken bidrar på en utmerket måte til slik forståelse. Dette er en bok alle med interesse for sosialisme og fascisme bør lese. Check it out!

Jeg har tidligere omtalt to andre bøker av A. James Gregor her på Würmstuggu: Mussolini’s Intellectuals og The Faces of Janus.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et