Gå til hovedinnhold

Når blod og sveitte bråkvast endar i ruin



Hva har man så latt seg underholde av denne tredje helgen i mars mens en uheldig kombinasjon av fukt og temperatur i atmosfæren har gjort utendørskopphold til en prøvelse man helst vil være foruten her på det sentrale Østlandet? Jo man har lest dikt av Charles Baudelaire i nynorsk språkdrakt. Pariserbilete (Tableaux Parisiens) er egentlig en del av samlingen Fleur du mal, men Bokvennen forlag ga i 1996 ut disse 18 diktene, gjendiktet av Haakon Dahlen i et eget bind. Boken inneholder også to essays av henholdsvis Walter Benjamin og Arne Kjell Haugen. Nå er jeg på ingen måte velbevandret i fransk 1800-tallslyrikk, jeg behersker ikke engang språket, men jeg ser jo at det er noe helt spesielt som skinner igjennom Dahlens utmerkede gjendiktning. Her er det menneskets møte med storbyen det handler om. Baudelaire fanger øyeblikket på en fin måte og kontrasterer det vakre med det heslige, det uskyldige med det syndige, det naturlige med det kunstige, på en måte som gjør inntrykk. Og disse aleksandrinene som franskmennene er så glade i, flyter godt og gir god plass til å skape slående bilder og skildre sinnsstemninger. Bare se disse linjene «til ei kvinne som gjekk forbi»:

Ein fot så fin som statuens. Ei nobel sjel!
Eg drakk kramapaktig, overspent og utan hemning
av hennar blygrå blikk, som likna storm i emning,
der ynde fjetra meg og fryd sleit meg i hjel.

Ganske flott, ikke sant? Pentameteret er ryddig og fint, det er ikke det, men det er ikke til å komme utenom at det blir litt knapt med plass. Personlig får jeg i hvert fall lyst til å uttrykke meg i seksfotede linjer etter å ha fordypet meg i franske aleksandriner over noe tid. La meg nok en gang berømme gjendikter Dahlen for flotte vers.



Jeg har også latt meg lokke til å kjøpe det nyeste nummeret av Tex Willer (nr. 651). Dette er et jubileumsnummer som markerer at serien er 70 år gammel. Og hvordan markerer man så jubileet? Med farver, selvfølgelig! Det har riktignok kommet noen spesialutgivelser med Tex i farver de siste årene, men dette er det første i den regulære serien. Og det fungerer helt utmerket, selv om heftet er trykket på det vanlige, billige papiret de alltid bruker. Mauro Boselli står for historien denne gangen, og tegningene er ved Giovanni Ticci

Historien «En siste hevn» er av det episke slaget, den spenner over mange år og fortelles på flere tidsplan. Dette er jo klassisk italiensk western, så vi har både skurker og helter, samt noen litt mer tvetydige karakterer, og til syvende og sist er det en fortelling om vennskap og lojalitet. En fin konflikt mellom statlige og økonomiske interesser, og mellom den hvite mann og indianerne har de også klart å lure inn. 

Ticcis tegninger er flotte. Dynamiske og elegante og uten overflødige pennestrøk. Disse italienerne som produserer tegneserier for massemarkedet er mye mindre illustrative enn de mer «kunstneriske» tegnerne av den fransk-belgiske skolen, i stedet fokuserer de på historiefortelling. Her handler det mer om å manipulere leseren oppfatning av tid og rom enn å lage pene bilder som kan studeres med lupe i timevis. Og alt er uhyre proft utført - anatomi, hester, landskap, lysforhold - alltid med nøyaktig så mye blekk som er nødvendig for å vise ha som skjer. Smakfull farvelegging er det også, selv om det unektelig ser litt dust ut at Tex alltid går i kledd i gul skjorte. Alt i alt er dette en underholdende og godt laget serie, uten på noen måte å være noe genialt mesterverk.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib