Hva har man så latt seg underholde av denne tredje helgen i mars mens en uheldig kombinasjon av fukt og temperatur i atmosfæren har gjort utendørskopphold til en prøvelse man helst vil være foruten her på det sentrale Østlandet? Jo man har lest dikt av Charles Baudelaire i nynorsk språkdrakt. Pariserbilete (Tableaux Parisiens) er egentlig en del av samlingen Fleur du mal, men Bokvennen forlag ga i 1996 ut disse 18 diktene, gjendiktet av Haakon Dahlen i et eget bind. Boken inneholder også to essays av henholdsvis Walter Benjamin og Arne Kjell Haugen. Nå er jeg på ingen måte velbevandret i fransk 1800-tallslyrikk, jeg behersker ikke engang språket, men jeg ser jo at det er noe helt spesielt som skinner igjennom Dahlens utmerkede gjendiktning. Her er det menneskets møte med storbyen det handler om. Baudelaire fanger øyeblikket på en fin måte og kontrasterer det vakre med det heslige, det uskyldige med det syndige, det naturlige med det kunstige, på en måte som gjør inntrykk. Og disse aleksandrinene som franskmennene er så glade i, flyter godt og gir god plass til å skape slående bilder og skildre sinnsstemninger. Bare se disse linjene «til ei kvinne som gjekk forbi»:
Ein fot så fin som statuens. Ei nobel sjel!
Eg drakk kramapaktig, overspent og utan hemning
av hennar blygrå blikk, som likna storm i emning,
der ynde fjetra meg og fryd sleit meg i hjel.
Ganske flott, ikke sant? Pentameteret er ryddig og fint, det er ikke det, men det er ikke til å komme utenom at det blir litt knapt med plass. Personlig får jeg i hvert fall lyst til å uttrykke meg i seksfotede linjer etter å ha fordypet meg i franske aleksandriner over noe tid. La meg nok en gang berømme gjendikter Dahlen for flotte vers.
Jeg har også latt meg lokke til å kjøpe det nyeste nummeret av Tex Willer (nr. 651). Dette er et jubileumsnummer som markerer at serien er 70 år gammel. Og hvordan markerer man så jubileet? Med farver, selvfølgelig! Det har riktignok kommet noen spesialutgivelser med Tex i farver de siste årene, men dette er det første i den regulære serien. Og det fungerer helt utmerket, selv om heftet er trykket på det vanlige, billige papiret de alltid bruker. Mauro Boselli står for historien denne gangen, og tegningene er ved Giovanni Ticci.
Historien «En siste hevn» er av det episke slaget, den spenner over mange år og fortelles på flere tidsplan. Dette er jo klassisk italiensk western, så vi har både skurker og helter, samt noen litt mer tvetydige karakterer, og til syvende og sist er det en fortelling om vennskap og lojalitet. En fin konflikt mellom statlige og økonomiske interesser, og mellom den hvite mann og indianerne har de også klart å lure inn.
Ticcis tegninger er flotte. Dynamiske og elegante og uten overflødige pennestrøk. Disse italienerne som produserer tegneserier for massemarkedet er mye mindre illustrative enn de mer «kunstneriske» tegnerne av den fransk-belgiske skolen, i stedet fokuserer de på historiefortelling. Her handler det mer om å manipulere leseren oppfatning av tid og rom enn å lage pene bilder som kan studeres med lupe i timevis. Og alt er uhyre proft utført - anatomi, hester, landskap, lysforhold - alltid med nøyaktig så mye blekk som er nødvendig for å vise ha som skjer. Smakfull farvelegging er det også, selv om det unektelig ser litt dust ut at Tex alltid går i kledd i gul skjorte. Alt i alt er dette en underholdende og godt laget serie, uten på noen måte å være noe genialt mesterverk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar