Gå til hovedinnhold

Når blod og sveitte bråkvast endar i ruin



Hva har man så latt seg underholde av denne tredje helgen i mars mens en uheldig kombinasjon av fukt og temperatur i atmosfæren har gjort utendørskopphold til en prøvelse man helst vil være foruten her på det sentrale Østlandet? Jo man har lest dikt av Charles Baudelaire i nynorsk språkdrakt. Pariserbilete (Tableaux Parisiens) er egentlig en del av samlingen Fleur du mal, men Bokvennen forlag ga i 1996 ut disse 18 diktene, gjendiktet av Haakon Dahlen i et eget bind. Boken inneholder også to essays av henholdsvis Walter Benjamin og Arne Kjell Haugen. Nå er jeg på ingen måte velbevandret i fransk 1800-tallslyrikk, jeg behersker ikke engang språket, men jeg ser jo at det er noe helt spesielt som skinner igjennom Dahlens utmerkede gjendiktning. Her er det menneskets møte med storbyen det handler om. Baudelaire fanger øyeblikket på en fin måte og kontrasterer det vakre med det heslige, det uskyldige med det syndige, det naturlige med det kunstige, på en måte som gjør inntrykk. Og disse aleksandrinene som franskmennene er så glade i, flyter godt og gir god plass til å skape slående bilder og skildre sinnsstemninger. Bare se disse linjene «til ei kvinne som gjekk forbi»:

Ein fot så fin som statuens. Ei nobel sjel!
Eg drakk kramapaktig, overspent og utan hemning
av hennar blygrå blikk, som likna storm i emning,
der ynde fjetra meg og fryd sleit meg i hjel.

Ganske flott, ikke sant? Pentameteret er ryddig og fint, det er ikke det, men det er ikke til å komme utenom at det blir litt knapt med plass. Personlig får jeg i hvert fall lyst til å uttrykke meg i seksfotede linjer etter å ha fordypet meg i franske aleksandriner over noe tid. La meg nok en gang berømme gjendikter Dahlen for flotte vers.



Jeg har også latt meg lokke til å kjøpe det nyeste nummeret av Tex Willer (nr. 651). Dette er et jubileumsnummer som markerer at serien er 70 år gammel. Og hvordan markerer man så jubileet? Med farver, selvfølgelig! Det har riktignok kommet noen spesialutgivelser med Tex i farver de siste årene, men dette er det første i den regulære serien. Og det fungerer helt utmerket, selv om heftet er trykket på det vanlige, billige papiret de alltid bruker. Mauro Boselli står for historien denne gangen, og tegningene er ved Giovanni Ticci

Historien «En siste hevn» er av det episke slaget, den spenner over mange år og fortelles på flere tidsplan. Dette er jo klassisk italiensk western, så vi har både skurker og helter, samt noen litt mer ambivalente karakterer, og til syvende og sist er det en fortelling om vennskap og lojalitet. En fin konflikt mellom statlige og økonomiske interesser, og mellom den hvite mann og indianerne har de også klart å lure inn. 

Ticcis tegninger er flotte. Dynamiske og elegante og uten overflødige pennestrøk. Disse italienerne som produserer tegneserier for massemarkedet er mye mindre illustrative enn de mer «kunstneriske» tegnerne av den fransk-belgiske skolen, i stedet fokuserer de på historiefortelling. Her handler det mer om å manipulere leseren oppfatning av tid og rom enn å lage pene bilder som kan studeres med lupe i timevis. Og alt er uhyre proft utført - anatomi, hester, landskap, lysforhold - alltid med nøyaktig så mye blekk som er nødvendig for å vise ha som skjer. Smakfull farvelegging er det også, selv om det unektelig ser litt dust ut at Tex alltid går i kledd i gul skjorte. Alt i alt er dette en underholdende og godt laget serie, uten på noen måte å være noe genialt mesterverk.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et