Gå til hovedinnhold

Innlegg

Kringsatt av fiender

Yagoda, Menzjinskij, Dzerzjinskij Statssikkerhetstjenesten i Sovjetunionen hadde mange navn: Tsjeka, GPU, OGPU, NKVD, KGB etc. Bak disse illevarslende akronymene skjulte det seg et etterhvert formidabelt apparat hvis oppgave var å forsvare revolusjonen mot all verdens onde krefter - kapitalisme, obskurantisme, humanisme, religion, revansjisme, fascisme og generelt alle som hadde motforestillinger mot de mektige sosialistiske fremskrittene den russiske arbeiderstaten hadde oppnådd siden Oktoberrevolusjonen.  Selv om storrussisk nasjonalisme etterhvert ble en viktig bestanddel i sovjetkommunismen, er det verdt å merke seg at den tidlige bolsjevikeliten var utpreget flerkulturell. Særlig kjent er de jødiske og georgiske innslagene partitoppen. Også selveste Lenin var en god miks av svensk, tysk, jødisk, tartarsk og selvsagt russisk blod.  De to første lederne av det hemmelige politi, Feliks Dzerzjinskij (1917-26) og Vjatsjeslav Menzjinskij (1926-34), var begge p...

Slangar, krokodiller og Jon Fosse

No er vi komne til huset vårt. Til huset vårt der du og eg skal vere saman. Du og eg åleine til huset der du og eg skal vere åleine saman. Langt borte frå dei andre. Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre.  Det hender ikkje så mykje i Jon Fosses fyrste skodespel Nokon kjem til å komme  (1996). Eit nygift ektepar skal flytte inn i eit gamalt, avsidesliggjande hus der dei skal "vere saman åleine i kvarandre". Dei er nesten som Adam og Eva i eit gudlaust paradis, for i huset deira skal ingen komme. Der skal dei vere "ikkje berre åleine, men åleine saman". Men kvinna får ei aning om at nokon kjem til å komme. Og ho får rett; nokon kjem. Den tidlegare eigaren av huset kjem og bryt den intense tosemda. Han er påtrengande og pratsam og viser inga forståing for trongen mannen og kvinna kjenner for å vere åleine saman i kvarandre. Han er slangen i det gudlause paradiset, katalysatoren for konflikten i stykket, som kan karakteriserast som eit mellommenneskeleg ...

Blut und Eisen

Vær hilset, brave leser. Dine anstrengelser er kanskje nyttesløse, og din perseptive kapasitet trolig så begrenset at du nok bør vurdere å gi opp både praktisk og sensorisk-kognitiv bearbeiding av den uregjerlige materien vi kaller virkeligheten. Men hvorfor gå i frø når man kan la seg henføre av fortidens blodige poesi og fiksjonens spekulative herligheter? Her er en omtale av en bok om kommunismens århundre og en tegneserie om en mann av jern. Chris Kostov:  Communist Century: From Revolution to Decay: 1917-2000 Andrews UK, 2015 150 sider En kortfattet gjennomgang av kommunismens historie fra 1800-tallets sosialistiske tenkere via Oktoberrevolusjonen og Russland under Lenin og Stalin til kommunismens storhetstid etter annen verdenskrig og implosjonen i 1900-tallets siste tiår. Kostov legger kanskje litt for mye vekt på Sovjetunionens tidlige år, sammenlignet med etterkrigstiden, som jo var preget av internasjonal spredning av de kommunistiske ideer. Boken er ...

1993: De beste plateutgivelsene

Wer nie sein Brot mit Tränen aß, Wer nie die kummervollen Nächte Auf seinem Bette weinend saß, Der kennt euch nicht, ihr himmlischen Mächte. Under følger en oversikt over de beste plateutgivelsene fra 1993, året da Bill Clinton ble innsatt som De forente staters 42. president, Tsjekkoslovakia ble delt i to og Det europeiske fellesskap ble Den europeiske union. Selv var jeg en purung mann på bare 18 den gang, og naturlig nok har jeg forandret meg i mangt og meget i årene som har gått siden, men musikken jeg hørte på da, er stort sett den samme som den jeg hører på idag. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Teenage Fanclub:  Thirteen  Dette er fremdeles Teenage Fanclubs beste album. Ultrafengende melodier og mye fuzzgitar. Harmonisangen har ennå ikke tatt helt overhånd, og godt er det. Beste spor:  The Cabbage .  My Dying Bride:  Turn Loose...

Ingen mann i dette land Lille Trille bøte kan

"Vi må vinne 90 av Russlands 100 millioner for vår sak. De øvrige har intet de skulle ha sagt; de må tilintetgjøres." - Grigorij Zinovjev Grigorij Zinovjev var en av de viktigste kommunistlederne i Russland fra Oktoberrevolusjonen og frem til  han ble fratatt alle sine politiske funksjoner i 1926/27. I 1936 ble han stilt for retten og kjent skyldig i spionasje, sabotasje, konspirasjon mot staten og medvirkning til mord i den første av de store Moskva-prossesene . Han ble skutt i Lubjankas kjeller 25 august, dagen etter domsavsigelsen. Dermed endte han sine dager som nok et egg i Den Store Russiske Omelett.

Du veedst ey før Garnet er under dig sat

Anathema :  The Crestfallen EP Peaceville, 1992 1992 var et gyldent år for den britiske doom/death metal-scenen. My Dying Bride  ga ut EP'en  Symphonaire Infernus et Spera Empyrium  og fullengderen  As the Flower Withers ,  Paradise Lost  ga ut sitt beste album  Shades of God , og Anathema platedebuterte med The Crestfallen EP. Crestfallen tikker inn på 33.26 minutter og inneholder fem spor. Med unntak av den akustiske  Everwake  er alle låtene lange, tunge og seige. Vokalen er hovedsakelig tradisjonell dødsgrynting, og det er gitarene som står for de utsøkte melodilinjene. I det ti minutter lange tittelsporet , forøvrig undertegnedes favoritt, brukes det også piano. Selv om det går i sirupstempo hele veien, gjør melodiene og de komplekse låtstrukturene at platen aldri rekker å bli kjedelig. Dette er definitivt musikk for den kresne hardrocker. I 1993 ga Anathema ut sin første langspillplate, den utmerkede  S...

Rimedikt MMXVI

Eg skriv eit dikt mest for at det skal rime. Og rime gjer det. Berre følg med her: Her er det enderim en masse . Det gjer at ein kan sitje time etter time og berre kose seg med ord som læt som gild musikk frå himmelhøge sfærar. Alt saman trylla fram av ein poet (eller kan hende av ein simpel lærar i norsk som keiar seg). Legg merke til den jambiske rytmikken, orda går i taktfast marsj mot siste strofe. Vil dei ende meiningsfullt? Kven veit? Eg får vel ende diktet no, for dikta mine tar alltid slutt i siste verseline.