Würmstuggu

Et søtlig vindkast slår mot meg. Jeg går i blinde gjennom mørke korridorer. Langt borte hører jeg et ur som slår. I hodet kverner tomme metaforer og ord som kun er ord. En veldig natt har lagt seg over sanseapparatet og over hjertet. Nummen, blind, forlatt av evnen til å bruke adekvate begreper, gransker jeg ditt språk, ditt blikk. Jeg leser dine kjærtegn som en tekst forfattet av en søvnløs misantrop som ikke kjenner drømmens grammatikk. I tidens muld er også jeg en vekst som synker i historiens sorte grop.

Så hva har jeg lest i det siste?...Tja, jeg har lest de første fire numrene av Mike Baron og Jackson Guice s relaunch av Flash fra 1987. En kompetent utført superheltserie som dog ikke på noen måter utmerker seg som spesielt imponerende, hverken litterært eller visuelt... Varulvene i Montpellier av vår hjemlige superstjerne Jason . Mannen kan uten tvil fortelle en historie, og tegningene er lekkert utført, men Jasons forsøksvise lek med genrekonvensjoner mangler substans og dybde...  Captain America nr. 153-156, starten av Steve Englehart s run, er derimot et eksempel til etterfølgelse. Englehart er ambisiøs og viser allerede i denne historien fra 1972 at han til hensikt å utforske den amerikanske tidsånden gjennom den gjennomført kommersielle og lavkulturelle superheltgenren. Englehart bruker karakterene ikke bare som brikker i den narrative strukturen, men også som metaforer for sider ved det amerikanske samfunnet og dets nære historie. Dette en fartsfylt superhelthi...

Ein dag forlet eg alt eg har, tek oppgjeret med den eg var og det eg ville. Legg i grus mi eiga fortid, søkjer svar i negasjon og whiskyrus og freistar bli ein annan kar, ein flyktning utan heim og hus. Når dagen kjem, skal oske bli det einaste som er igjen av bruene der eg har gått. Då vil eg endeleg vere fri. Då kan eg kvile. Kjære venn, då gjev eg att alt eg har fått. Då veit eg: alt har enda godt.

språ kett ømt  forme ning op  pløst ilyd erfrembrak  tavtun gens bev egelseri  mun nenshu lrom  flik kflap pfrik ativplo  sivvi brantvilk  årli geparti klerin nenforet bi  ologisko g tem porærtram  mev erkså gam  melts omt idens elvto taltads kilt fras ymbo lenesom rep resen tererd em Ukjent. Uerkjent. 

I draumen vart eg vekt av hese hyl frå skadeskotne, blinde pelikanar som kvilelaust flaug rundt i morgondisen. Eg vakna, men eg heldt fram med å drøyme. Med opne auge låg eg lenka fast til senga som eit slumrande reptil. På veggen framfor meg såg eg ein skugge (av kva? Det trur eg ikkje eg kan seie.) gå att og fram. Eg høyrde òg ein lyd, ei kviskring, ord eg ikkje heilt forstod, men kjende att frå svevnens mørke rom, unemnelege ord --- Eg må han sovna igjen, for alt eg hugsar no er kvile i hjarte, hug og kropp - og daude fuglar som låg og flaut i vatnet. Pelikanar.

I tomrommet bak tekstens overflate, i avgrunnen som skiller tegn fra tegn, trer ånden - uartikulert og naken, men sansbar - frem. Vår tekst er resultatet. Dens form er hard - som hugget ut i stein, og tekstens mening synes dekket bak en usynlig mur av grå syntaktisk tåke, og lagt i lenker av grammatisk stål. En mangel på substans er åpenbar. Har ånden latt seg trellbinde av språket? Har språket drukket gift fra åndens skål? Her stopper teksten uten å gi svar. (Illustrasjon: Howard Chaykin)

The Catholic Church: A Short History  av Hans Küng (2001) Oversatt fra tysk av John Bowden Til tross for tittelen er ikke dette kirkehistorie i alminnelig forstand, men snarere en polemikk mot Den katolske kirke s institusjoner, organisasjonsform, og i forlengelse av dette, det meste av dens lære og teologiske fundament. Med utgangspunkt i en mer eller mindre Sola Scriptora -posisjon (merkelig nok i og med at Hans Küng er katolsk prest), avfeier Küng de fleste av Den Katolske kirkes dogmer og sakramenter som menneskeskapte og ubibelske. Det pavelige primat, den apostoliske suksesjon og det meste av Kirkens lære forkastes til fordel for et ullent økumenisk minste felles multiplum. Kloster- og ordensvesen, den skolastiske tradisjonen og mystikerne nevnes bare i forbifarten, og de fleste pavene og kirkefedrene fremstilles som skurker og vranglærere, med unntak av Frans av Assissi , Martin Luther (!) og pave Johannes XXIII . Til å være skrevet av en teolog som ønsker en mer ...