Würmstuggu

Jerusalem Post melder at det i en undersøkelse fremgår at 61 % av jødiske israelere ønsker en tostatsløsning. Imidlertid mener 57 % at det er opp til Israel selv å bestemme grensene til den palestinske staten. Vi registrerer at Israels utenrikspolitiske unilateralisme reflekteres godt i befolkningen. Mer interessant er det at hele 23 % sier at de ønsker en enstatsløsning bestående av nåværende israelsk og palestinsk territorium, men der den palestinske befolkningen ikke gis fulle borgerrettigheter.  Videre sier 13 % at de ønsker at situasjonen bør fortsette å være som den er idag. I det første tilfellet sier altså en fjerdedel at de ønsker en stat med førsterangs og annenrangs borgere, der etnisk bakgrunn skal være kriteriet for om man får fulle borgerrettigheter. Dette kan ikke kalles annet enn rasisme. Fra historien kjenner vi til flere land som har diskriminert sine borgere på denne måten, men få vil idag åpent gi til kjenne at de støtter et slikt syn. Men Israel er ikke he...

Norske tegneserier er i det store og hele et trist kapittel. Med unntak av folk som Christopher Nielsen , Frode Øverli og Jason  preges den niende kunstart her i landet av lave ambisjoner og amatørmessig håndverk. Innenfor den mest kommersielt suksessfulle delen av  tegneserielandskapet, humorstripene, har mange forsøkt å emulere Frode Øverlis Pondus , men i de fleste tilfeller ender resultatet opp mer i retning av Lise My hre s Nemi rent kvalitetsmessig. Tegneserieskapere med høyere ambisjoner enn å fortelle en daglig vits eller komme med en daglig moralpreken, hemmes som regel ikke bare av egen kunstnerisk og litterær inkompetanse, men også av et marked der infantilt kommersielt sludder er det eneste som selger. Derfor er det godt å se at Cappelen Damm har tatt sjansen på å utgi en tegneserieroman som Øyvind Holen og Mikael Noguchi s Drabant . Denne 70 sider lange boken er en ungdomsskildring fra 1990-årenes Groruddalen, der vi følger en landsens tenårings ...

I et innlegg i Dagbladet 15. februar svarer Pål Steigan på John O. Egelands artikkel om norsk venstreekstremisme generelt og AKP (m-l)  spesielt. Egelands artikkel ledsages av det velkjente bildet fra AKPs glansdager, der Steigan og Sigurd Allern sitter under en billedrekke av kommunismens store helter Lenin , Stalin og Mao . Steigan, som ellers ikke er kjent for å ta avstand fra sin politiske fortid, tar "sjølkritikk" for de "ekstreme" brillene og vesten han har på seg på fotografiet, men er selvsagt ikke enig i at et parti som hyller noen av det 20. århundrets verste massemordere kan kalles ekstremt.  Lenger enn dette går ikke Steigan i å svare på Egelands påstander. I stedet erklærer han at " det er kapitalismen som er ekstrem ". Kapitalismen, som Egeland forøvrig aldri nevner i sin artikkel, er nemlig roten til alt som er ondt i verden. Den skaper krig, arbeidsledighet og fattigdom, ja det er meget mulig at den vil bane veien for fascismen...

Av horden av poeter er de fleste bedritne. Jeg sier det fordi av alle de som skriver poesi, er jeg helt selvinnlysende den beste. For bare se: det aller, aller meste av det som utgis - kanskje ni av ti - er søppel. Dette blir min elegi for Digtet, nu idet det lar seg kveste av modernismens grimme frie digt som ikke krever sneven av talent. Nei, inn i døden går nok djet sublime poem. - Nei! Poesien har en plikt til atter å stå opp igjen. Nu hent frem atter den poeten som kan rime!

Et reisverk hviler i blodig jord, et himmelvendt rop av metall, som dekkes med flid av en kappe av ord fra fortidens vage, men synlige spor. De lokker den fromme til fall. En merkelig hybrid av konkret og abstrakt, en ode til ånd og natur. Den bærer i seg en guddommelig makt, et frø som vil vokse til skjønnhet og prakt. En leksikalsk arkitektur. Metallet vil ruste, og ordene med, men formen vil stadig bestå. For jorden er fast, og det øyet kan se og øret kan høre, er ikke et sted, men tilstanden ingen kan nå.  

Kanaler skjærer gjennom dette landet, (som merkene på ryggen til en slave som har fått smake piskens bitre varme) beånder det med sivilisasjon. Det land som en gang kun var sand og sol er nå en viljestyrkens metafor legemliggjort i tid og rom. Og se, her lever en fornyet menneskehet (en rest av Dyret lever i dets sjel, for intet rent kan ubesmittet hvile i dette landet), som fornyer sine omgivelser med håpet om at ingen                       mer skal lide. (Forlatt, forslått, forvrengt og glemt av alle, forvalter de historiens sorg med tårer risset inn i fortidens mørke.)

Endelig har Den europeiske union mottatt Nobels fredspris. Det var på tide. Internasjonalt samarbeid er fredsskapende. Og fredsbevarende. Få ting har vært så destabiliserende for sikkerheten i Europa som rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike. Mens Frankrike var den viktigste kilde til ufred på det europeiske kontinent fra revolusjonen og frem til Napoleons endelige nederlag i 1815, var det fra 1860-årene av Preussen og senere det forenede Tyskland under Bismarcks ledelse som antok rollen som Europas mest aggressive stormakt. Perioden etter 1871 var preget av opprustning, imperialisme og en skjør fred som i grunnen ikke var annet enn de europeiske stormaktene som holdt hverandre i sjakk militært og diplomatisk. I 1914 brøt helvete løs, og kontinentet ble kastet ut i en storkrig verden aldri hadde sett maken til. 21 år etter at første verdenskrig tok slutt, og som en direkte konsekvens av måten dette skjedde på, ble kontinentet nok en gang åsted for en storkrig - denne gangen av...