Pål Steigans argumentasjonsteknikk

I et innlegg i Dagbladet 15. februar svarer Pål Steigan på John O. Egelands artikkel om norsk venstreekstremisme generelt og AKP (m-l) spesielt. Egelands artikkel ledsages av det velkjente bildet fra AKPs glansdager, der Steigan og Sigurd Allern sitter under en billedrekke av kommunismens store helter Lenin, Stalin og Mao.

Steigan, som ellers ikke er kjent for å ta avstand fra sin politiske fortid, tar "sjølkritikk" for de "ekstreme" brillene og vesten han har på seg på fotografiet, men er selvsagt ikke enig i at et parti som hyller noen av det 20. århundrets verste massemordere kan kalles ekstremt. Lenger enn dette går ikke Steigan i å svare på Egelands påstander. I stedet erklærer han at "det er kapitalismen som er ekstrem". Kapitalismen, som Egeland forøvrig aldri nevner i sin artikkel, er nemlig roten til alt som er ondt i verden. Den skaper krig, arbeidsledighet og fattigdom, ja det er meget mulig at den vil bane veien for fascismens gjenkomst i Europa. 

Ikke med et ord svarer Steigan på Egelands ankepunkter mot m-l-bevegelsen: at den gikk imot de menneskerettslige, demokratiske og rettsstatlige prinsipper som det norske politiske systemet hviler på, og at den forsvarte bloddryppende diktatorer som Stalin, Mao og Pol Pot.

Når Steigan velger å la være å imøtegå det reelle innholdet i Egelands artikkel, følger han en argumentasjonsstrategi som er typisk for politiske ekstremister. Å forsvare kommunistiske folkemordere er idag en tapt sak. De fleste med et minimum av interesse for historie vet idag at ingen av Steigans politiske helter stod noe som helst tilbake for Hitler hva gjelder blodsutgytelser. Derfor lar man det som blir sagt om Stalin og kommunismens forbrytelser stå uimotsagt, og velger heller å kaste skytset mot "kapitalismen" og USAs mange ugjerninger. 

På samme måte er det sjelden man idag ser høyreekstremister ta seg bryet med å benekte de historiske kjennsgjerningene rundt Hitlers folkemord. Man nøyer seg heller med å slå fast at Stalin var enda verre og begynte langt tidligere med sine massemyrderier. Da kan også de mer brutale sidene ved det nasjonalsosialistiske regimet forsvares. En tredje gruppe av ekstremister som argumenterer på denne måten er de såkalte Israel-venner.

Hensikten er selvsagt å relativisere og på den måten legitimere vold som politisk virkemiddel. Heldigvis har ikke Pål Steigan oppnådd noe politisk i Norge, men han fikk i hvert fall møtt noen av sine helter.