Sangene

Et reisverk hviler i blodig jord,
et himmelvendt rop av metall,
som dekkes med flid av en kappe av ord
fra fortidens vage, men synlige spor.
De lokker den fromme til fall.

En merkelig hybrid av konkret og abstrakt,
en ode til ånd og natur.
Den bærer i seg en guddommelig makt,
et frø som vil vokse til skjønnhet og prakt.
En leksikalsk arkitektur.

Metallet vil ruste, og ordene med,
men formen vil stadig bestå.
For jorden er fast, og det øyet kan se
og øret kan høre, er ikke et sted,
men tilstanden ingen kan nå.