Jerusalem Post melder at det i en undersøkelse fremgår at 61 % av jødiske israelere ønsker en tostatsløsning. Imidlertid mener 57 % at det er opp til Israel selv å bestemme grensene til den palestinske staten. Vi registrerer at Israels utenrikspolitiske unilateralisme reflekteres godt i befolkningen.
Mer interessant er det at hele 23 % sier at de ønsker en enstatsløsning bestående av nåværende israelsk og palestinsk territorium, men der den palestinske befolkningen ikke gis fulle borgerrettigheter. Videre sier 13 % at de ønsker at situasjonen bør fortsette å være som den er idag.
I det første tilfellet sier altså en fjerdedel at de ønsker en stat med førsterangs og annenrangs borgere, der etnisk bakgrunn skal være kriteriet for om man får fulle borgerrettigheter. Dette kan ikke kalles annet enn rasisme. Fra historien kjenner vi til flere land som har diskriminert sine borgere på denne måten, men få vil idag åpent gi til kjenne at de støtter et slikt syn. Men Israel er ikke helt som andre land.
I det andre tilfellet ønsker man en videreføring av dagens situasjon, som innebærer at Israel har de facto kontroll over de palestinske områdene uten at befolkningen der har innflytelse på politikken i Israel, i motsetning til de jødiske bosetterne som også bor på okkupert territorium. Også her er det snakk om førsterangs og annenrangs borgere, selv om det ikke de jure er snakk om borgere i èn stat.
Vi husker videre at Sør-Afrikas myndigheter i apartheidtiden legitimerte sin diskriminering av landets svarte befolkning ved å vise til at disse bodde i bantustans og dermed ikke var borgere i Sør-Afikarepublikken.
Vi ser altså at 36 % av israels jødiske befolkning ønsker at en form for apartheid skal være et styrende prinsipp i et fremtidig Israel. Dette er ikke overraskende. Staten Israels statsbærende ideologi, sionismen, er i sin nåværende form så gjennomsyret av rasisme at apartheid er en forutsetning for at staten skal kunne fortsette å bestå som jødisk stat.
Avslutningsvis må det nevnes at utvalget i denne undersøkelsen kun er på 500. Utvalgets representativitet skal jeg heller ikke uttale meg for skråsikkert om.
Mer interessant er det at hele 23 % sier at de ønsker en enstatsløsning bestående av nåværende israelsk og palestinsk territorium, men der den palestinske befolkningen ikke gis fulle borgerrettigheter. Videre sier 13 % at de ønsker at situasjonen bør fortsette å være som den er idag.
I det første tilfellet sier altså en fjerdedel at de ønsker en stat med førsterangs og annenrangs borgere, der etnisk bakgrunn skal være kriteriet for om man får fulle borgerrettigheter. Dette kan ikke kalles annet enn rasisme. Fra historien kjenner vi til flere land som har diskriminert sine borgere på denne måten, men få vil idag åpent gi til kjenne at de støtter et slikt syn. Men Israel er ikke helt som andre land.
I det andre tilfellet ønsker man en videreføring av dagens situasjon, som innebærer at Israel har de facto kontroll over de palestinske områdene uten at befolkningen der har innflytelse på politikken i Israel, i motsetning til de jødiske bosetterne som også bor på okkupert territorium. Også her er det snakk om førsterangs og annenrangs borgere, selv om det ikke de jure er snakk om borgere i èn stat.
Vi husker videre at Sør-Afrikas myndigheter i apartheidtiden legitimerte sin diskriminering av landets svarte befolkning ved å vise til at disse bodde i bantustans og dermed ikke var borgere i Sør-Afikarepublikken.
Vi ser altså at 36 % av israels jødiske befolkning ønsker at en form for apartheid skal være et styrende prinsipp i et fremtidig Israel. Dette er ikke overraskende. Staten Israels statsbærende ideologi, sionismen, er i sin nåværende form så gjennomsyret av rasisme at apartheid er en forutsetning for at staten skal kunne fortsette å bestå som jødisk stat.
Avslutningsvis må det nevnes at utvalget i denne undersøkelsen kun er på 500. Utvalgets representativitet skal jeg heller ikke uttale meg for skråsikkert om.
Kommentarer
Legg inn en kommentar