Norske tegneserier er i det store og hele et trist kapittel. Med unntak av folk som Christopher Nielsen, Frode Øverli og Jason preges den niende kunstart her i landet av lave ambisjoner og amatørmessig håndverk. Innenfor den mest kommersielt suksessfulle delen av tegneserielandskapet, humorstripene, har mange forsøkt å emulere Frode Øverlis Pondus, men i de fleste tilfeller ender resultatet opp mer i retning av Lise Myhres Nemi rent kvalitetsmessig.
Tegneserieskapere med høyere ambisjoner enn å fortelle en daglig vits eller komme med en daglig moralpreken, hemmes som regel ikke bare av egen kunstnerisk og litterær inkompetanse, men også av et marked der infantilt kommersielt sludder er det eneste som selger.
Derfor er det godt å se at Cappelen Damm har tatt sjansen på å utgi en tegneserieroman som Øyvind Holen og Mikael Noguchis Drabant. Denne 70 sider lange boken er en ungdomsskildring fra 1990-årenes Groruddalen, der vi følger en landsens tenårings ferd inn i en tilværelse preget av graffiti og kjøp, salg og konsum av diverse illegale droger. Holen og Noguchis skildring av drabantby-Oslos ungdomsmiljø virker troverdig og bør ha appell også til dagens ungdom. Noguchis livfulle tegninger har en 90-tallsestetikk som oser av autensitet og dramatikk. Her går folk kledd som ungdommer gjorde i dette miljøet for 20 år siden, graffitien ser virkelig ut, og det er aldri tvil om hvor i landet handlingen utspiller seg. Jamie Hewlett er en viktig referanse i Noguchis visuelle univers, men det finnes en mer utpreget realisme og et mer nyansert og ekspressiv dybde i mennesketegningene.
Det eneste ankepunktet jeg har til historien, er at avslutningen er litt brå, men det oppveies (nesten) av en snedig epilog. Heldigvis kommer det en oppfølger til neste år.
Kommentarer
Legg inn en kommentar