Gå til hovedinnhold

Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi




Norske tegneserier er i det store og hele et trist kapittel. Med unntak av folk som Christopher Nielsen, Frode Øverli og Jason preges den niende kunstart her i landet av lave ambisjoner og amatørmessig håndverk. Innenfor den mest kommersielt suksessfulle delen av tegneserielandskapet, humorstripene, har mange forsøkt å emulere Frode Øverlis Pondus, men i de fleste tilfeller ender resultatet opp mer i retning av Lise Myhres Nemi rent kvalitetsmessig.

Tegneserieskapere med høyere ambisjoner enn å fortelle en daglig vits eller komme med en daglig moralpreken, hemmes som regel ikke bare av egen kunstnerisk og litterær inkompetanse, men også av et marked der infantilt kommersielt sludder er det eneste som selger.

Derfor er det godt å se at Cappelen Damm har tatt sjansen på å utgi en tegneserieroman som Øyvind Holen og Mikael Noguchis Drabant. Denne 70 sider lange boken er en ungdomsskildring fra 1990-årenes Groruddalen, der vi følger en landsens tenårings ferd inn i en tilværelse preget av graffiti og kjøp, salg og konsum av diverse illegale droger. Holen og Noguchis skildring av drabantby-Oslos ungdomsmiljø virker troverdig og bør ha appell også til dagens ungdom. Noguchis livfulle tegninger har en 90-tallsestetikk som oser av autensitet og dramatikk. Her går folk kledd som ungdommer gjorde i dette miljøet for 20 år siden, graffitien ser virkelig ut, og det er aldri tvil om hvor i landet handlingen utspiller seg. Jamie Hewlett er en viktig referanse i Noguchis visuelle univers, men det finnes en mer utpreget realisme og et mer nyansert og ekspressiv dybde i mennesketegningene.

Det eneste ankepunktet jeg har til historien, er at avslutningen er litt brå, men det oppveies (nesten) av en snedig epilog. Heldigvis kommer det en oppfølger til neste år.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av