Gratulerer, EU!

Endelig har Den europeiske union mottatt Nobels fredspris. Det var på tide. Internasjonalt samarbeid er fredsskapende. Og fredsbevarende. Få ting har vært så destabiliserende for sikkerheten i Europa som rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike.

Mens Frankrike var den viktigste kilde til ufred på det europeiske kontinent fra revolusjonen og frem til Napoleons endelige nederlag i 1815, var det fra 1860-årene av Preussen og senere det forenede Tyskland under Bismarcks ledelse som antok rollen som Europas mest aggressive stormakt. Perioden etter 1871 var preget av opprustning, imperialisme og en skjør fred som i grunnen ikke var annet enn de europeiske stormaktene som holdt hverandre i sjakk militært og diplomatisk. I 1914 brøt helvete løs, og kontinentet ble kastet ut i en storkrig verden aldri hadde sett maken til. 21 år etter at første verdenskrig tok slutt, og som en direkte konsekvens av måten dette skjedde på, ble kontinentet nok en gang åsted for en storkrig - denne gangen av rent apokalyptiske dimensjoner.

Men etter annen verdenskrig hadde verdenssamfunnet trukket lærdommer av forrige krig. Nå innså man at man ikke hadde annet valg enn å samarbeide for å hindre en ny krig . Hvis en skulle klare å unngå krig, måtte en oppgi aksiomet om nasjonal suverenitet i de mellomstatlige forhold. Man måtte være villig til å ofre noe av denne suvereniteteten, og heller søke nærmere handelsmessige forbindelser for å oppnå varig fred. Økonomisk samarbeid skulle vise seg ikke bare å være nøkkelen til fred, men også forutsetningen for en økonomisk vekst Europa aldri hadde sett maken til.

Kjernelandene i det europeiske økonomiske fellesskapet- BeNeLux, Frankrike og (Vest-) Tyskland fikk etterhvert selskap av de fleste vesteuropeiske land, de forhenværende diktaturene Spania, Portugal og Hellas og, etter sosialismens sammenbrudd, også de fleste østeuropeiske land. En forutsetning for medlemskap er at landet er demokratisk. det er slett ikke sikkert at disse hadde forblitt demokratier om de ikke hadde vært for de forpliktelser EF-medlemsskap fører med seg.

Her hjemme på berget har det norske folk to ganger stemt nei til medlemsskap i EF/EU. Dette kan i stor grad sies å være et resultat av den oljepenger og en særegen nasjonalisme over hele den politiske høyre-venstreaksen. Både agrarnasjonalistene i Senterpartiet, de nasjonale sosialistene i Sosialistisk Venstreparti og nasjonalistisk orienterte kraftsosialister i Arbeiderpartiet har vært standhaftige motstandere av norsk medlemsskap, et standpunkt de ellers i Europa i hovedssak deler med nasjonalister av den mer høyreekstreme varianten. For å parafrasere Bjørnstjerne Bjørnson: "Skitt i Europa, leve Norge".

Gratulerer, EU!