Würmstuggu

  Jeg var lenge død Karl Ove Knausgård Oktober, 2025 Hvor mange bøker Karl Ove Knausgård har planer om å skrive i romanserien som begynte med Morgenstjernen i 2020, vet jeg ikke, men etter å ha lest bok seks, Jeg var lenge død , aner jeg at vi nærmer oss slutten.  Romanene i denne serien er alle skrevet i førsteperson. I noen av dem møter vi flere fortellerstemmer, i andre, som de to siste, Nattskolen og Arendal , er det én person som forteller hele historien, noe som betyr at leseren kommer godt under huden på Knausgårds hovedpersoner. I denne boken er det Joar Løyning vi blir kjent med, sønnen til den hardt prøvede Syvert, som var hovedperson i Arendal , og lillebror til Syvert jr., som vi møtte i bok to, Ulvene fra evighetens skog . Tidligere har vi fått noen glimt av Joar som barn, men i denne boken, som i sin helhet utspiller seg på og rundt romanseriens nåtidsplan, møter vi ham som middelaldrende mann.  Joar Løyning er professor i astrofysikk ved Universit...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Små fristelser  Truls Horvei Kapabel Forlag, 2025 I denne romanen Små fristelser møter vi Ole. Ole er gift med Rakel og etter at datteren har flyttet ut, har de flyttet fra rekkehus til en leilighet i byen. Ole kjeder seg hjemme og på jobb, og han har nylig mistet bestevennen sin Frank. Når  kona er bortreist på sykebesøk hos sin mor i Nord-Norge, møter Ole Henny på den lokale Dressmann-butikken. De kommer i prat og de finner ut at de har felles bekjente. Ole prøver seg på Henny, og hun avviser ham ikke. Når Rakel kommer hjem igjen, feirer de jul med familien, og er alt er igjen ved det gamle. Dette er en typisk «slice of life»-roman. Altså en roman om de små hendelsene i livet. Historien spinner rundt Oles møte med Henny og hvordan Ole blir fristet til å innlede et forhold til denne kvinnen. Plottet er nok noe opptil flere kan kjenne seg igjen i, men i denne romanen blir «kjærlighetshistorien» en heller blass affære. Hovedpersone...

  Fra Eldhaugens podcaststudio. Har De noen gang lurt på hvordan det er å være en såkalt «flue på veggen» på Würmstuggus redaksjonsmøter? Undres De på hva slags replikker som faller i samtalene som der finner sted? Med mindre De befinder Dem i eller rundt redaksjonen, vil trolig den siste episoden av Eldhaugens podcast , være det nærmeste De kommer.  I denne episoden , som har fått tittelen «Würmstuggu Spesial», møter De redaktør Dalberg og redaksjonssekretær Myhre i samtale med Würmstuggus sporadiske bidragsyter Kay Olssen. Olssen er filmekspert og bestyrer av filmklubben Forstyrret Filmsalong , som holder hus på Cinemateket i Oslo. I samtalen er de innom Wam og Vennerøds eksentriske filmunivers, Karl Ove Knausgårds romanserie «Morgenstjernen» og Gene Wolfes romanserie «The Book of the New Sun».  Selv om episoden bare har vært tilgjengelig siden fredag, har den allerede blitt en snakkis i Würmcore-miljøet. Ja, vi kan nesten si at nettet koker. Vi anbefaler våre leser...

  Orfeudike Johann Grip Exiztens Forlag, 2025 I sin nye diktsamling Orfeudike tar Johann Grip utgangspunkt i myten om Orfevs og Evrydike og forsøker å sette ord på forhold knyttet til døden, adskillelse, erindring og kjærlighet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Myten om Orfevs og Evrydike er et mye brukt motiv i litteraturen, og kanskje særlig i lyrikken. Vi har tidligere omtalt Oddbjørn Birkelands diktsamling Evrydike snur , og vi har anmeldt Rainer Maria Rilke-samlingen Jeg klinger ved timens berøring , som inneholder flere av Rilkes Orfevs-elegier. Av disse to står Orfeudike nærmest Birkelands bok. Men grip har skrevet en mer interessant og tematisk rikere bok. Grip holder seg strengt til konvensjonene vi forbinder med norsk samtidslyrikk. Han skriver korte tekster som til sammen utgjør en tematisk enhet. Bruken av skilletegn er minimal, og linjeskiftene er...

  Kyklopen Evripides Gjendiktet av Robert Emil Berge Gyldendal, 2025 Fra antikkens greske teater er Evripides’ drama Kyklopen det eneste bevarte satyrspillet. Derfor har denne genren havnet i skyggen av tragedien og komedien i alle fall for vårt moderne blikk. Men i den årlige Dionysia-festivalen i Athen var satyrspillet et like selvskrevet innslag som tragedier og komedier. Derfor er det litt av en begivenhet at Kyklopen endelig foreligger i norsk språkdrakt. Jeg har tidligere skrevet om Evripides’ tragedier Hekabe og Medeia , og i tillegg har jeg lest både Hippolytos og  Ifigenia i Aulis , så jeg vil si jeg er ganske kjent med Evripides som dramatiker. Men Kyklopen er noe ganske annet. Her får vi se Evripides’ vulgære side, for der tragediene kjennetegnes av alvor, patos og «verdig» tematikk, er Kyklopen løssluppent og obskønt. Selv om det inneholder grufulle scener, er de så outrerte at de vekker mer latter enn gru, i hvert fall for meg som leser dramaet over 24...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Vårofferet   Lars Mytting Gyldendal, 2011 Før Lats Mytting fikk sitt definitive gjennombrudd med sakprosaboken Hel ved , hadde han allerede to romaner under beltet. Jeg har brukt de siste dagene på å lese den andre romanen hans, Vårofferet .  De som kjenner til Myttings forfatterskap fra Svøm med den som drukner og Hekne-trilogien vet at trevirke er noe som går igjen. Også denne gangen foregår mye av handlingen i en fiktiv gudbrandsdalsbygd, denne gangen Messingdalen, og malmfuru spiller en sentral rolle. Vi møter den ærgjerrige løytnant Axel Størmer som på grunn av en sprengningsulykke under en øvelse blir satt under etterforskning og må tilbringe de neste månedene i en grisgrendt militærleir i Messingdalen. Han blir kjent med tiåringen Joanna og etterhvert også hennes amfetaminavhengige far som er arvingen etter storgården i bygda. Størmer stepper inn som en slags reservepappa for den vanskjøttede jenta, og forsøker å få faren på ...

  I Nettavisen 9. februar skriver Jens Aldo Carrizo-Nilsen at arveprinsesse Ingrid Alexandra viser at vi trenger republikk. Det er denne stadig tilbakevendende omsorgen for de kongelige i «gullbur». Stakkars! De har jo ikke valgt det selv. Slipp dem fri, så kan vi ha valg av statsoverhode med jevne mellomrom isteden. Denne omsorgen virker litt påtatt. Vi kommer alle inn i livet med ulike fordeler og ulemper. De er ikke jevnt fordelt. De kongelige har dette bare på et annet nivå. Vi kan selvsagt begynne å mase om ulike privilegier og plikter, for eksempel om bondens eldste barn som føler presset med å videreføre familiegården. Privilegier og plikter kommer sammen i en pakke. Det gjelder for mange. For de kongelige er det mer fremtredende enn for de fleste, men prinsippet er det samme. Og så er det veldig beleilig at denne omsorgen for de kongelige skal ha som konklusjon at vi må endre statsformen, selvsagt helt i tråd med republikanernes endelige mål. Arv er et helt galt pr...

  «Angrep», 1899, Edvard Isto Edvard Isto ble født i 1865 i Lappland i Finland, som da hadde tilhørt det russiske keiserdømmet i 56 år. Han kom fra en fattig familie og måtte selv slite økonomisk gjennom hele karrieren, selv om han klarte å gjennomføre kunststudier i Helsingfors og endog studere ved Det prøyssiske kunstakademi i Berlin.  Maleriet «Angrep» ble malt i Berlin som en reaksjon på februarmanifestet, et keiserlig manifest utstedt 15. februar 1899, som kraftig innskrenket det finske storfyrstedømmets autonomi. På bildet ser vi en tohodet ørn - Russland - angripe Finlands mø - personifiseringen av det finske folk. Ørnen river den finske lovboken ut av hendene på den hvit- og blåkledde jomfruen. Dette er potent nasjonalisme i kunstform! Bildet ble svært populært i Finland, men de russiske myndighetene likte det naturlig nok dårlig.  I 1902 ble Isto sendt i eksil til Sibir. Der på dro han seg alvorlig svekket helse, og like etter at han kom hjem til sitt elske...

  Torsdag stemte EU-parlamentet over en resolusjon som krever full anerkjennelse av «transkvinner», altså menn som hevder de er kvinner, som kvinner. Resolusjonen påpeker at inkludering av disse mennene er «essensiell for effektiviteten i enhver politikk for likestilling mellom kjønnene og mot vold». Dokumentet hevder også at det å nekte noen abort utgjør «kjønnsbasert vold». Resolusjonen ble vedtatt med med 340 stemmer for, 141 mot og 68 avholdende stemmer. Et endringsforslag til resolusjonen som slo fast at «bare biologiske kvinner kan bli gravide» ble avvist med 200 stemmer for, 233 mot og 107 avholdende stemmer. Med andre ord: Noen menn er kvinner, og kvinnelig biologi er ikke en forutsetning for å bli gravid. I forlengelse av dette ser vi at forholdet mellom språk og virkelighet er helt vilkårlig. Begrepene «kvinne», «biologi» «graviditet» og «vold» er i utgangspunktet innholdsløse, men kan fylles med ønsket mening gjennom vilje og makt.  Tidligere denne uken drepte en ...

  For noen dager siden skrev jeg en hypotetisk anmeldelse av Alastair Reynolds’ kortroman Diamond Dogs. Nå har jeg lest Turqouise Days , den andre kortromanen fra samme bok, og jeg vurderer nå å skrive en tekst med den hensikt å formidle mitt inntrykk av denne science fiction-fortellingen på 160 sider. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal begynne med å berømme forfatteren for interessant verdensbygging, både når det gjelder natur og biologi, og det som vedrører den menneskelige sivilisasjonen, både med hensyn til kultur, teknologi, og interplanetare forhold, som har utviklet seg på planeten Turquoise, som altså er åsted for handlingens begivenheter, eller om jeg, for å markere meg som en kjenner av science fiction-genren, skal starte teksten med å gjøre oppmerksom på romanens slektskap med Stanislav Lems roman Solaris ( og dermed lokke leserene til å klikke seg inn på vår egen anmeldelse av denne science fiction-klassikeren.) Jeg er også usikker på hvor detaljert jeg...

  Kristus Pantokrator (Katarinaklosteret, Egypt) Dogmet om Kristus Bjarne Skard Land og Kirke, 1948 Jeg har just lest Bjarne Skards bok Dogmet om Kristus fra 1948. Boken ble skrevet som et hyrdebrev og er adressert til embetsbrødrene i det da nyopprettede bispedømmet Tunsberg, der Skard var biskop frem til 1961. Forfatteren kaller boken, som er på under 70 sider, en «dogmehistorisk skisse», og innholdet er ganske sammenfallende med - men betydelig kortere enn - den mer omfattende Inkarnasjonen - en dogmehistorisk fremstilling , som kom ut tre år senere (og som vi tidligere har anmeldt).  Skard begynner med å stille spørsmålet: «Er kirkens Kristusdogme aktuelt lenger?» Svaret hans er selvfølgelig ja. Hva annet kan man forvente av en biskop i Den norske kirke på 1940-tallet? I teksten begrunner han dette svaret på en ganske tilfredsstillende måte. Dogmet Skard taler om, er selvfølgelig læren om inkarnasjonen og Jesu Kristi natur slik denne ble formulert i oldkirken. Skard...

  Mediekritikkspalta skrives av Würmstuggus anonyme, Follo-baserte medarbeider «Mediekritiker’n».  Jeg er nok ikke den eneste som har fulgt utviklinga i Jeffrey Epstein -saka nøye de siste dagene. Ikke uventa var det påfallende mye Trump i dette nye dokumentslippet også. Jaja, ingen blir vel overraska over at rikfolk trenger mer enn de fleste for å få stilna sin tørst etter penger, makt og seksuell nytelse. Sannsynligvis ville Trump vært enda mer synlig i Epstein-filene om det ikke var han som var president og dermed sjef for justisdepartementet. Også mediebedriftene styrer han indirekte i dag. Den kontrollen blir nok sterkere etter hvert som han fullfører sine politiske mål i retning av å omforme det amerikanske samfunnet til et diktatur.  Men også Norge har blitt merka av Epstein-avsløringene. Her i Norge har Trumps norske disipler begynt å krype. Takket være våre årvåkne mediehus er vi blitt gjort kjent med forbindelsene mellom Asle Toje , Epstein og den totalit...

Vi har mottatt et brev fra Foreningen Ullern Ukraina Komité. Vi publiserer brevet i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Er Würmstuggu i lomma på russerne? Vi spør, for vi synes det er påfallende mye stoff om Russland og russere på denne «bloggen». Ikke bare har dere spalten « Kunststuggu » der dere nesten utelukkende skriver om russiske kunstnere, dere anmelder også jevnlig russiske forfattere, nå sist Tsjekhov og Pusjkin . Vi ser også at  dere har publisert flere tildels suspekte artikler av en mystisk skribent med det russiskklingende navnet Fjodor Larsson . Hvem er han egentlig? Dere skriver også uforholdsvis mye om russisk historie. Hvor naturlig er det i et land med en så rik og ikke minst heroisk historie som Norge? Den pågående krigen i Ukraina har dere omtalt flere ganger, men vi kan ikke se at dere har brukt ordene «uprovosert angrepskrig» en eneste gang, og heller ikke - fra omvendt perspektiv - «Ukrainas forsvarskrig». Betyr det at dere støtter Putins arbeid for å dele...

  Vi er bønnene som Gud ber Jon Ståle Ritland Bonnier, 2025 Leserne vil muligens interessere seg for hva jeg mener om den nye diktsamlingen til Jon Ståle Ritland. Boken har tittelen Vi er bønnene som Gud ber , er den syvende diktsamlingen fra Ritlands hånd. Som tittelen antyder, er dette en svært pretensiøs bok. De noen og førti diktene er i hovedsak forsøk på å demonstrere sammenhengen mellom det vitenskapelige og det metafysiske. Så originalt! Så dypsindig! Det blir mye om maneter, mikroorganismer, arvestoff, vegetasjon og selvsagt Gud. Ritlands Gud er en svært abstrakt størrelse hvis funksjon er å skape «undring» og «overraskende tankesprang» hos leseren. Ritland skriver prosanær lyrikk uten skilletegn og store bokstaver (unntatt i egennavn). Noen ganger har han «overraskende» linjeskift, og rett som det er slår han til med bokstavrim. Diktene er konvensjonelle i form og dessuten ikke særlig originale i innhold. Man kan si at naturvitenskapslyrikken blir litt snever i bill...

  BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG Neste morgen ved Wounded Knee Vidar Sundstøl Tiden, 2026 Like sikkert som at januar byr på minusgrader, byr den også på en ny roman av Vidar Sundstøl. Helt siden 2019 har Sundstøl kommet med en ny, kort roman hvert eneste år. Også denne vinteren er Sundstøl ute med en ny perle av en roman, og denne gangen er det massakren ved Wounded Knee som danner utgangspunktet for romanen. I likhet med romanen Jeg sank fra 2021 bruker Sundstøl et kjent bilde som motiv i denne romanen. I 2021 var det Halvdan Egedius’ bilde «Seidemennene på Skratteskjær» fra Snorre som var romanens rotasjonssentrum. Denne gangen er det det kjente fotografiet av den døde indianerhøvdingen Si Tanka som historien dreier seg rundt. Den ytre handlingen foregår over tre dager i løpet av et år, med en etterstilt prolog på slutten. Fortelleren har oppsøkt en tidligere flamme. Begge har forlatt sine ektefeller og lever ut sin gamle kjærlighet tretti år senere. En religiøs opplevelse i...

  Tenk deg at Würmstuggu «mottar» et brev fra en science fiction-forening et eller annet sted i Trøndelag, eller kanskje langs Rogalandskysten. I «brevet» blir det ad omveier spurt om redaktøren har lest noen gode science fiction-bøker i det siste. I sitt «svar» forteller redaktøren at han akkurat har lest Diamond Dogs , en kortroman av Alastair Reynolds, publisert i et dobbeltbind med kortromanen Turquoise Days , som han fortsatt har tilgode å lese, før han legger til at «dette er den første science fiction-romanen (og ja, i Norge er det naturlig å kalle en fortelling på 160 sider en roman, uten noe modifiserende prefiks) jeg har lest på en god stund». Han skriver videre at Diamond Dogs (som visstnok har «svært lite å gjøre med David Bowies poplåt») er en spenningsfortelling med klare allegoriske overtoner. Handlingen er «100 prosent utenomjordisk» og lagt til en fjern fremtid, i universet Reynolds introduserte i Revelation Space . Et team bestående av seks personer med hvert si...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Sorgen i St. Peter Ording Ingvar Ambjørnsen Cappelen Damm, 2025 Ingvar Ambjørnsen døde i fjor sommer. Før han døde, rakk han å skrive en siste bok, novellesamlingen Sorgen i St. Peter Ording . Den lille boken på bare 116 sider består av syv noveller som alle er preget av forfall og en eller annen form for ensomhet.  I flere av novellene er hovedpersonen en vandringsmann som beveger seg i skogen eller i storbyjungelen. Han vandrer fritt og alene, er skeptisk til kontakt med andre, men ender likevel opp i sosiale situasjoner. Ofte tilknyttet forlatte hus eller hytter. Den aller beste av disse novellene er bokas siste. Fortelleren reiser med tog fra storbyen til østersjøkysten. Ambjørnsen skildrer et forblåst og stille landskap med toglinjer som skjærer gjennom. Det er lett å se for seg at Ambjørnsen skildrer sitt eget indre landskap mot slutten av livet. Flere av novellene framstår som lett kryptiske og veksler mellom nåtid og fortid, og ...