Würmstuggu

  Tex Willer nr. 732 «Desertøren» av Claudio Nizzi og Giovanni Bruzzo Egmont, 2025 Med episoden «Desertøren» starter et nytt eventyr som, etter hva jeg kan se, avsluttes i neste nummer av Tex Willer . Det er veteranen Claudio Nizzi som har skrevet manuskriptet, og Giovanni Bruzzo står for tegningene. Begge to gjør en god jobb, selv om dette neppe er en historie som ettertiden kommer til å hylle som et banebrytende verk i italiensk tegneseriekunst. Fortellingen begynner hjemme i Arizona, i Navaho-landsbyen der Tex er høvding. Willer og Carson sitter og chiller da en gammel bekjent, en aldrende offiser, kommer på besøk. Så får vi bakgrunnshistorien presentert. Den innebærer en massakre på en indianerlandsby, en desertert soldat og en utrivelig offiserer. Tex og Kit tar saken!  Historien inneholder ingen ingredienser som overrasker. Et angrep på en våpentransport, pokerspillende banditter og et par helter som tar i bruk både tortur og overmenneskelige resonneringsevner f...

  Ørene åpnes Arild Vangen Aschehoug, 2025 Formodentlig er det oplyste Borgerskab interessert i å få vite hva man kan vente seg av Arild Vanges nye diktsamling Ørene åpnes . Herværende tekst er et forsøk på å klargjøre dette for Würmstuggus publikum, eller i det minste den delen av Würmstuggus publikum som setter sin ære i å holde seg oppdatert på det som rører seg i moderne lyrikk i dette tredje decennium i det som populært kalles det 21. århundre.  Boken består av fire avdelinger, eller muligens tre lange dikt, for i den grad det eksisterer et meningsinnhold i den samlede tekstmassen, er den kompartmentalisert i disse fire enhetene, som alle har en overordnet tittel: «Døren er ingen avskjed (essay)», «Perhaps wie ein Häppchen happiness (dramolett)» og «Koret som bare solen kan dirigere (poem)». Her skal vi altså ha med tre genrer å gjøre, men i virkeligheten er det ingenting ved disse tekstene som plasserer dem utenfor det vi siden annen verdenskrig har kalt «norsk lyr...

Reisa til Mjuk Arne Ruset Solum Bokvennen, 2025 Fredag gjekk eg ein tur innom biblioteket på veg heim frå jobb for å sjå om dei hadde fått inn noko ny, norsk lyrikk. Det hadde dei. Fleire bøker eg ikkje hadde sett før, lyste mot meg då eg kom til hylla med nye diktsamlingar frå dei norske forlaga. Ei av dei var skrive av Arne Ruset. «Arne Ruset?» sa ei lita røyst inne i hovudet mitt. «Han har eg då skrive om før!» Ettersom eg likar å følje lyrikarar over fleire utgjevingar, tok eg med boka heim. Då eg kom heim oppdaga eg ganske fort at det slett ikkje var Arne Ruset eg hadde skrive om, men Arne Ruste, eller ikkje Arne Ruste, eigentleg, men boka Her . Arne Ruset var visst ein heilt annan. No har eg lese den nye boka til Arne Ruset. Ho heiter Reisa til Mjuk og er, etter kva eg kan sjå, den sjuande diktsamlinga hans sidan debuten i 1973. Kva har så denne Arne Ruset å by på? spør du kan hende. Det skal eg freiste å seie noko om her. Omslaget på boka er ikkje ulikt den tidlegare n...

  Kateterprofetenes opprør Andreas Hardhaug Olsen Bannlyste Bøker, 2025 Woke har vært et av de mest omdiskuterte temaene i det offentlige ordskiftet de siste årene. For de av oss med en særlig interesse for de mer prinsipielle sidene ved styre, stell og epistemologi, snakker vi om det siste tiåret, men for folk flest forekommer det meg at dette tankodset er mye ferskere. Lenin skrev «det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer», og slik har nok mange oppfattet den påfallende iveren etter å importere språktabuer, offerhierarkier, neopronomen, kanselleringskultur og stadig mer omgripende symbolbruk fra amerikansk kulturkrig. Debatten har vært preget av steile fronter og mye skittent spill, i alle fall fra den ene siden. I Norge har det vært skrevet mye om fenomenet i tidsskrifter, aviser og på sosiale medier, men det har ikke kommet mange bøker som tar for seg woke på en omstendelig måte. Jeg har tidligere skrevet om Frank Rossaviks bok De korrekte (2022) og Lars Erik Gje...

  Howdy! Etter vår sylfrekke Tex Willer-extravaganza i april ser det ut til at mai kommer til å bli en Tex-løs måned. Men det betyr ikke at vi ikke har westernstoff å by på i denne fagreste av vårmånedene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueligggjøre verkets objektive kvaliteter. For et par måneder siden anmeldte jeg nummer 2 og 3 av tegneserieheftet Death Valley . (Og de med lengre hukommelse husker sikkert anmeldelsen av nummer 1 i fjor.) Nå har jeg nettopp lest det fjerde nummeret av denne western-antologien, og derfor synes jeg det passer med en aldri så liten anmeldelse av dette heftet også. Ja, selv om det kom ut for 71 år siden og sannsynligvis er ukjent for de aller fleste Würmstuggu-lesere i inn- og utland, tror jeg de av våre lesere som liker spenningsfortellinger fra den amerikanske vesten i tiårene etter borgerkrigen, vil ha interesse av å lese hva jeg synes om heftet, og kanskje til og med lese...

  Solnedgang med avtagbare hender, morkne skip fra ubeskrevne land. Bakenfor: en ild som sakte brenner måkeknokler, søvn, forkullet vann. Furutrær og skatter ingen kjenner, maur, maneter, bier, spader, spann. Lukt av tjære, lyd av vann som renner, vingesus i timeglassets sand. Om en skulle våkne, åpne sinnet og erkjenne sansenes signaler, ville tankekraften følge med, eller sykne hen og så forsvinne som tilsidesatte idealer, ukegamle spor i smeltet sne? Illustrasjon: László Mednyánszky

  Fakkeltog Andre Bjerke Askehoug, 1942 For noen dager siden publiserte vi en anmeldelse av André Bjerkes første diktsamling Syngende jord . Da er det bare rimelig at vi følger den opp med en omtale av oppfølgeren Fakkeltog . Denne boken ble utgitt av Aschehoug i 1942, altså under en av de mørkere periodene i det moderne Norges historie. Mer om det senere. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Fakkeltog består av fem avdelinger som til sammen består av 28 dikt av vekslende lengde. De ulike avdelingene har sin egen identitet, om det er tematikk, sentiment eller mer formale aspekter som er det samlende aspektet. Den første kretser rundt temaene begynnelser, livets betingelser og oppdagelser. Her er det flere gode dikt med en gjennomgående optimistisk tone. «Morgenen» og «Oppdagerferden» er de beste. I «Mesteren» presenteres leseren for en temmelig uortodoks tolkning av ...

  I mars 2023 skrev jeg en anmeldelse av Enki Bilals tegneseriealbum Udødelighetens pris . Anledningen var at handlingen i denne science fictionserien utspiller seg i nettopp mars 2023. Oppfølgeralbumet, altså bind to av det som skulle bli hetende «Nikopol-trilogien», heter Lokkeduen  og kom ut i 1986, både på fransk og norsk. Det skildrer det samme fremtidsuniveset, men her er handlingen lagt ytterligere to år frem i tid, altså 2025. Derfor har jeg valgt å skrive en omtale av albumet nå. Alcide Nikopol og den egyptiske guden Horus er fremdeles viktige karakterer i fortellingen, men hovedpersonen denne gangen er Jill Bioskop, en journalist med kritthvit hud og blått hår, ja til og med tårene hennes er blå. Vi får aldri noen forklaring på dette besynderlige utseendet. Kanskje det er fordi hun har hatt et seksuelt forhold til et utenomjordisk vesen?  Historien i Lokkeduen er mye mindre tradisjonelt oppbygget enn i Udødelighetens pris . Ikke at den nødvendigvis er dår...

  Det er atter på tide å svare på noen spørsmål fra leserne. Vi tar ikke med alle, for noen er uinteressante, og andre er rett og slett for dumme.  Vil en reverserering av lovendringen av 2021, som tillater bruk av politiske flagg på kommunale, offentlige flaggstenger, i praksis innebære et folkemord på transpersoner, ikke-binære, skeive, aseksuelle, homofile og folk med intersex? Christine Sørensen, Mo i Rana Når vi ser tilbake på hvordan forholdene var før lovendringen i 2021, er vi redd det kan bli resultatet, ja. Det var en mørk tid som fort kan bli virkelighet igjen. Vi vil ikke tilbake til middelalderen. Vi er en venninnegruppe fra Stokke som følger europeisk politikk tett. Vi har lenge vært bekymret for demokratiets overlevelse, og ser med lettelse på den økende viljen til å røkte det politiske partilandskapet med ulike former for restriksjoner på partier og representanter som truer de politiske elitenes opprettholdelse av status quo, nå senest sett i Tyskland, der ette...

  Wokeisme Lars Erik Gjerde Dreyer, 2025 Mye har vært skrevet om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt Vesten det siste tiåret. Den har et anstrengt forhold til liberalismen, nasjonalismen og fornuften. Ja, ikke bare det, den benekter sin egen eksistens og sågar mye av den observerbare virkelighet. Jeg snakker selvfølgelig om woke.  Woke har vært et av de mest omdiskuterte politiske fenomenene i Nord-Amerika og Europa de siste årene. Dette gjelder ikke bare begrepets innhold og de politiske strategiene som forbindes med det, men også hvorvidt det overhode eksisterer en ideologi som omfavner det vi kaller woke? Lars Erik Gjerdes bok «Wokeisme» med undertittelen «Det liberale demokratiets nye utfordrer» demonstrerer at ja, det finnes en mangegrenet idétradisjon med noe i retning av en felles politisk agenda. Dette er hva han kaller «wokeisme».  Ifølge Gjerde er wokeismen er en «venstreekstrem ideologi med reaksjonære impulser». Den har sine røtter i marxistisk, fem...

  Vi har skrevet mye om nyere, norsk lyrikk de siste par årene. Mottagelsen hos leserne har vært blandet. Anmelselse har fått moderate klikktall, og flere har skrevet til redaksjonen for å klage sin nød. «Hvorfor skriver dere bare om ny lyrikk? Er ikke den gamle lyrikken bra nok for dere?» skriver en studine fra Froland. «Skyldes deres favorisering av samtidslyrikken at dere ser med misbilligelse på den tradisjonelle lyrikken og ønsker å kommunisere en elitistisk holdning til denne eldste og mest tradisjonelle av alle litterære former? Har dere omfavnet progressivismens tro på at det nyeste alltid vil være det gamle overlegent?» skriver en kontorfullmektig fra Flateby. Og en sykepleierske fra Melhus opplyser om at hun «heretter kommer til å boikotte Würmstuggu om dette ensidige fokuset på moderne lyrikk fortsetter». Vi tar innsigelsene til etterretning, skrur tiden tilbake til det glade førtitallet og presenterer en anmeldelse av André Bjerkes første diktsamling Syngende jord fra 1...