Würmstuggu

  Jeg håper «det oplyste Borgerskab» er klare for ei ny mediekritikkspalte. Det er mye som er råttent i det norske medielandskapet og få som har mot til å påpeke det.  Vi starter utenriks. Mye har skjedd i Norge og verden siden min forrige spalte . Da retta jeg kritikk mot den norske pressa for den urimelige omtalen av Joe Biden etter den famøse debatten med Donald Trump juni. Men som dere alle veit er ikke Biden med i sirkuset lenger, og dermed har hetsen mot verdens mektigste mann heldigvis stilna. Kamala Harris har tatt over, og om du spør meg, har hun gode utsikter til å bli den første kvinnelige, svarte presidenten i Sambandsstatene. Jeg har tro på «joy»-konseptet hennes. Du kan si at det lyder litt hult, men når motstanderen er en regelrett fascist, må man veie sine ord nøye. Man kan vinne mye politisk kraft gjennom glede. Trolig kommer hun til å vinne valget. Den norske pressa har skjerpa seg og dekker valgkampen bra nå. Når de skriver om Trump, bør de konsentrere se...

  Ghost of the Badlands Razörfist og George Alexopoulos 2024 Her i Würmstuggu-redaksjonen setter vi som kjent pris på heroiske fortellinger fra det ville vesten, så da en pdf med den splitter nye westerntegneserien Ghost of the Badlands dumpet ned i redaktørens elektroniske postkasse her om dagen, var det ikke fritt for at det ble god stemning i stuggu. Manusforfatter er den kjente youtuberen Razörfist, mens George Alexopoulos har laget tegningene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Handlingen utspiller seg i orundt den lovløse byen Canyon Diablo i Arizona, er sted som er «verre enn både Tombstone og Deadwood». Vi møter banditten Redstone, som etter å ha blitt forsøkt drept av banden sin, rektutteres av «Spøkelset» tittelen viser til, en mystisk, maskert vigilante, til å bistå ham i kampen mot banditter. Dette er et lovløst land der ingen er trygge, og lovens håndhevere i...

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Demokratiets langsomme død Janne Haaland Matlary Kagge Forlag, 2022 Den kjente norske statsviteren og politikeren Janne Haaland Matlary kom ut med boken Demokratiets langsomme død  med undertittelen Den nye intoleransen for et par år siden, og jeg har akkurat fått lest denne. Denne boken dreier seg om demokratiets utfordringer fremover og er på mange måter et forsøk på å advare om nedbrytningen i vårt demokratiske samliv. Matlary er en overbevist liberal-demokrat, og mye av boken er viet en understrekning av viktigheten både av demokrati og menneskerettigheter. Hun gjør det klart at Russland og Kina, som er det moderne Vestens viktigste utfordrere, ikke på noen måte kan sidestilles med Vesten. Hovedfokuset til boken er likevel knyttet til den gradvise forvitringen av disse verdiene i vår del av verden. Hun bruker litt plass til å snakke om den aggressiv populismens trussel av rettsstaten, men fokuset er på den økende internasjonaliseringen og...

  Unge pige, glem nu ei at samle Blomster paa din vej. De vakreste er kun for dig, de andre kan du gi til dem dit Pigehjerte gledes ved. Men de som gjennem Kys og Klem forsøger gøre dig til Ven og frister og forleder, se nu endelig til at ingen Blomst  fra dig skal gis til slige Mænd. Hold ud, men gi dig gjerne hen naar du har fundet en som er i Sjelen ren og from og tro. For han kan faa din Blomst. Forær den frit til ham og skjenk ham Ro i Hjertet. Husk at mellem to som frit kan elske, bygges Bro. Illustrasjon: Gabriel Schachinger

  Dette er tredje artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre.  Mad Max -prequel filmen Furiosa  gjorde minimal suksess nylig, tross av generell positiv omtale, både av kritikere og publikum. Hvorfor var denne filmen så lite sett? Det er selvfølgelig mange grunner. Det har gått nær ti år siden Mad Max: Fury Road. M ange ønsket å se en ny film om Max Rockatansky snarere enn en av  Fury Roads bifigurer. K inofilmer generellt må kjempe en oppadgående kamp mot strømmetjenester, og Fury Road  selv var ikke en massiv publikumsuksess, selv om den tjente inn en grei profitt. Alle disse grunnene, og antakelig flere, bidro til at filmen ikke gjorde det bra på kino. Men jeg vil postulere at å ha en Mad Max -film uten tittel-karakteren, med en «sterk kvinne» i hovedrollen, som konfronterer mange fæle menn, var kanskje det som gjorde at den ikke solgte noe særlig. Det har vært en betydelig feminisering av action-sjangeren fra Hollywoods s...

  I forgårs dumpet dette brevet ned i Würmstuggus postkasse. Vi publiserer det i uendret form. Innholdet kan kanskje støte noen, men det er ikke vår hensikt med å publisere det. Kjære Würmstugu Vi er en TERF-lag i Stjørdal som leser denne publikasjonen med en viss interesse, men dessverre også skuffelse. Vi synes det er altfor lite transfobi i Würmstuggu. Kan dere ikke skrive mer om biologi, kromosomer og reproduksjon? Biologien er trygt forankret i et transfobisk verdenssyn. Vi ser også gjerne at språkredaksjonen skriver om semantikk og grammatikk, særlig med fokus på pronomen. Språket er som kjent svært transfobisk. Et tredje tema vi gjerne skulle hatt belyst, er de problematiske sider ved å forsøke å løse psykologiske problemer hos barn og unge med kirurgi og amputasjon. De uheldige sidene ved å la statsstøttede, politiske aktivister fritt få fremme radikal kjønnsideologi blant barn i skole og barnehage er enda et tema vi tror dere kunne skrevet godt om. Vi trenger ganske enkelt...

  Aristoteles Athenernes statsforfatning Oversatt av Tormod Eide Vidarforlaget, 2010 Jeg har just lest Athenernes statsforfatning , en beskrivelse av Athens politiske utvikling fra 600-tallet f. Kr og frem til Aristoteles’ samtid på 300-tallet, en periode som kjennetegnes av en rekke regimeendringer med vekslende distribusjon av makten mellom klassene i den athenske bystaten, men med en stadig utbygging av politiske og administrative institusjoner som, sett med teleologiske øyne, «ledet frem til» det athenske demokrati. Denne utviklingen gikk naturlig nok i rykk og napp, og selv om kongedømmet allerede er et tilbakelagt stadium i begynnelsen av fremstillingen, er det flere omganger med tyranni og oligarki i løpet av denne perioden.  Nå er boken snarere deskriptiv enn normativ, Aristoteles forsvarer ikke demokratiet, men det legges mye vekt på reformene til Solon, Kleisthenes og Efialtes og den styrkingen av de frie borgernes deltagelse i bystatens maktutøvelse, disse reformene...

  Isaak Brodskij, «Mikhail Frunze», 1929 Isaak Brodskij (1884-1939) har vi møtt flere ganger her i kunststuggu. Han var en av de store sosialistiske realistene i russisk kunsthistorie, og uansett hvor frastøtende man måtte synes det politiske innholdet i maleriene hans er, er det vanskelig å ikke å la seg imponere av hans maleteknikk og evne til å fange storheten i sine motiver. Her snakker vi om en kunstner som virkelig kan sitt fag.  Her ser vi et portrett av Mikhail Frunze, en av det sosialistiske Russlands tidlige helter. Se hvordan han utstråler ro, militærfaglig ekspertise og heltemot. Med en slik mann på laget synes seier å være det eneste mulige utfallet. Frunze meldte seg tidlig inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti, og tok parti med bolsjevikene ved partisplittelsen i 1903. Han gjorde en betydelig innsats som sosialistisk aktivist i både 1905-revolusjonen og Oktoberrevolusjonen i 1917. Under den russiske borgerkrigen tjente han som offiser for Den røde ar...

  Etter at vi i går annonserte at Würmstuggu nedlegges , mottok vi en rekke reaksjoner fra sjokkerte lesere. Noen mente de kunne løse konflikten mellom redaktør Dalberg og redaksjonssekretær Myhre ved å «gi det endelige svaret» på hvem som er hottest. Andre mente at det tyder på dårlig dømmekraft å nedlegge bloggen på grunn av en slik «bagatellmessig» konflikt. Atter andre var skeptiske og mistenkte at dette bare var det sedvanlige klikkhoreriet Würmstuggu er kjent for. Vi kan avkrefte det siste. Konflikten er høyst reell. Hvem vil vel fremstå som mindre hot enn man i virkeligheten (eller i det minste i egne øyne) er?  Vel, i gårsdagens redaksjonsmøte, som vi antok ville bli det siste i Würmstuggus historie, kom redaksjonsmedlemene ad omveier (som absolutt ikke involverte håndgemeng), frem til en løsning på konflikten. Dette ble et forsoningens møte, for etter en lengre diskusjon ble vi enige om at begge er den hotteste - men på hver sin måte. Mens Dalberg har en rå, dyrisk...

  Alt har sin slutt. Vi beklager å måtte meddele at Würmstuggu-redaksjonen den siste tiden har slitt med indre stridigheter, noe som har gjort det vanskelig å produsere stoff for denne «bloggen». Konfliktens kjerne, uenighet om hvilket av redaksjonsmedlemmene som er hottest, har vist seg å være så uoverstigelig at vi har bestemt oss for å bryte samarbeidet og nedlegge virksomheten. Det betyr at fra nå av blir det ikke mer Würmstuggu. Inntil videre vil «bloggen» fortsatt kunne leses, men vi vurderer å slette den innen overskuelig fremtid. Vi takker våre lesere for følget og anmoder det oplyste Borgerskab om herefter ikke lenger å se på Würmstuggu som en aktuell kilde til opplysning og belæring, men heller som et vakkert minne om en tid som er forbi.  Farvel. Würmstuggu-redaksjonen

  I dag er det 50 år sidan Richard Nixon, også kjent som «mannen av stål» trekte seg som president av Sambandsstatane etter Watergate-avsløringane. Nixon hadde då vore leiar av den frie verda i fem og eit halvt år. Han var ein energisk president som fekk utretta mykje. Mellom anna fekk han styrka miljøvernet, sørga for avspenning mellom supermaktane og betra sambandet med Kina. Han trekte Amerika ut av Vietnamkrigen og styrka sjølstyret til indianarstammane vis á vis dei føderale styresmaktane. Han starta ikkje den amerikanske romoffensiven, men det var han som var president då menneskja for fyrste gong vitja månen. Ja, samtlege bemanna månelandingar skjedde i hans presidentperiode. Som president var han populær - han vann to presidentval - men som ekspresident er han ein av dei mest forhatte i historia. Hittil er han den einaste som har trekt seg frå det øvste embetet i amerikansk politikk, men det vil neppe overraske mange om han om om nokre månader, for ikkje å seie veker, berre...

  Bak en ganske pregløs omslagsillustrasjon av Claudio Villa, der Tex gjør noe som ser ut som en særdeles dumdristig manøver fra hesteryggen, byr det siste nummeret av Tex Willer , altså nummer 721, på en utmerket tegneserie med handling fra Canadas villmark signert manusforfatter Pasquale Ruju og tegner Alfonso Font. Ja, det begynner å bli en god stund siden Tex var hjemme i det sørvestlige USA. Forrige historie utspilte seg jo for en stor del i Sørøst-Asia. Men nå er han i det minste tilbake på sitt hjemlige kontinent. Det er det sikkert mange som gleder seg over. Tex Willer er jo primært en westernserie. Jeg har flere ganger tidligere lovprist Fonts tegninger, og gjør det gjerne igjen. Han er uten tvil den beste tegneren i Tex-staben pr. idag. Og dette eventyret får frem det beste i ham, for handlingen utspiller seg i de snødekte Rocky Mountains, noe som gir ham anledning til å utnytte det sort-hvite formatets muligheter til det fulle. Bakgrunnene manes frem med en minimalistisk...

  Det er sommer på den nordlige halvkule, og det betyr at at det er høysesong for spørsmålsrunder på Würmstuggu. Vi har mottatt en rekke spørsmål fra leserne den siste tiden. Ettersom vi ikke liker å la våre lesere vente for lenge på svar, mener vi tiden er inne for å besvare, belære og opplyse vårt publikum. De forente stater skal avholde valg til høsten. Enkelte sier det blir et valg mellom fassisme og demokrati, andre sier det blir et valg mellom pest og kolera. Hva mener så Würmstuggu-redaksjonen amerikanerne kommer til å vektlegge når de skal stemme i presidentvalget til høsten? At man kan få en historisk, sort, kvinnelig president? At kandidaten har sex appeal og en oppkåtende fremtoning.? Eller kanskje de tenker mest på hva slags politikk kandidaten har til hensikt å føre? - Geir Olstad, Haugenstua Det kan være så ymse. Vi tror alt det de nevner, kan ha betydning for stemmegivningen. Hva tenker dere er den beste løsningen på problemet med menn i kvinneidretten? - Sverre Gaa...

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE The Once and Future King av T.H. White The Once and Future King  er den engelske forfatteren T.H. Whites (relativt) moderne gjenfortelling av den klassiske historien om kong Arthur og ridderne av Det runde bord. Dette verket kom først ut som fire korte romaner på 1930- og 1940-tallet, med samleutgaven publisert i 1958. Tittelen henviser til ideen om at Arthur er Englands evige konge, som hviler på øya Avalon til han kanskje skal vende tilbake, når tiden er moden. Hovedkilden er Sir Thomas Mallorys verk Le Morte d’Arthur fra 1400-tallet, men White tillater seg å dikte selv rundt karakterene og handlingen. Denne anmeldelsen kommer til å inneholde spoilere for en nesten 1000 år gammel fortelling, som de fleste i Vesten får høre om fra barnehagealder. Den første boken, The Sword in the Stone , handler om den unge Arthurs oppvekst som fostersønn hos Sir Ector, og kulminerer med Arthurs trekning av det navngjetne sverdet i stenen, og proklamasjon ...