Würmstuggu

  Idag er det 149 år siden Giovanni Gentile, viden kjent som «fascismens filosof» og en viktig premissleverandør for Benito Mussolinis regime, ble født. Gentile, som beskrev seg selv som mer «liberal enn Wilson og mer sosialistisk enn Lenin», hadde en viktig funksjon i utviklingen av den fascistiske ideologien til en mektig, ja, dominerende kraft i Italia på 1920-tallet, og etter hvert også i flere andre europeiske land. Nå var det nok heller den økonomiske veksten, sosialpolitikken, den hardhendte nasjonalismen samt evnen til å holde togene i rute, enn Gentiles idealistiske filosofi, som skapte den folkelige oppslutningen om det fascistiske regimet, men man skal selvfølgelig ikke underslå betydningen av ideologien når man vurderer en politisk bevegelses gjennomslagskraft. Gentile var også utdanningsminister i Mussolinis første regjering. Hans skolereform av 1923 fikk stor betydning for flere generasjoner italienere. Brorparten av Gentiles virke som akademisk filosof fant sted før ...

  Ettersom postkassen vår var full da vi åpnet den her om dagen, har vi innsett at tiden er moden for en ny runde med spørsmål fra leserne. Vi håper svarene er tilfredstillende. Kjære Würmstuggu. Takk for en spennende og variert «blogg». Vi skulle imidlertid gjerne sett mer av følgende stoff: smarte ryddetips, sportsresultater, rare dakta fra naturens verden og intime betroelser fra kjente og halvkjente fjes. Kan dere tilfredastille våre behov?  Janne og Gyrid Knorr-Thunstad, Kirkenes Vi har dessverre ingen umiddelbare planer om stoff av den typen dere etterlyser.  Pride-måneden juni står for døren. Hvordan har dere tenkt å markere det? Har dere planer om å bytte logo? Vil dere fokusere på skeiv mote og klestips for transvestitter? Hva med en artikkel om Karl Poppers toleranseparadoks?  Jostein Holgerson, Tveita Vi fikk laget en Pride-logo i fjor men farvene ble så blasse etter en runde i vaskemaskinen, at vi lar være å bruke den. Dessverre. Men Pride er selvfølgelig...

  Her om dagen leste jeg to norskspråklige skjønnlitterære bøker som ble utgitt med fem års mellomrom, og som til tross for store forskjeller med hensyn til genre, litterær kvalitet og modenhet, innehar visse likheter som omfatter ikke bare abstrakt omslagsdesign og sjelelig abnormitet, men også jeg-formen og det faktum at begge forfatterne skriver tekster som henter elementer fra både prosa og poesi - på godt og vondt.  Kristian Bergquists nye diktsamling Varmere, nærere, åpnere, breiere er ikke mye å skryte av. Diktene handler om det tidsriktige temaet psykisk helse, nærmere bestemt depresjon. Det er synd å si det, men med tanke på at Bergquist klarte å lire av seg en diktdamling  om unge AUFeres opplevelser på Utøya 22. juli 2011 uten å ha vært i nærheten av Tyrifjorden den dagen, er jeg usikker på om følelsene han beskriver i denne boken, er hans egne, eller om det er noe han har lest seg til. Ikke det at Bergquists beskrivelser av det deprimerte sinn med all dets h...

  Dette en introduksjon til en ny artikkelserie av foreløbig uviss lengde og publiseringsfrekvens. Her vil Håkon D. Myhre skrive om hvordan woke-ideologien påvirker populærkulturen. Nylig leste jeg gjennom regelboken til det nye rollespillet basert på Frank Herberts klassiske science fiction-roman Dune . I denne boken, som ble utgitt i 2020, gjøres det klart at alle roller i denne settingen kan være begge (alle?) kjønn, og at dette er bare helt normalt. For å forsikre seg om at leserne får det med seg, gis det mange eksempler på kvinnelige og mannlige karakterer i alle mulige valg av yrker og posisjoner, unntatt, selvfølgelig, Bene Gesserit. For de som ikke er kjent med Dune, foregår den i en fremtid hvor de sosiale strukturene er føydalistiske. Bene Gesseritene er en kvinnelig kvasi-religiøs orden, innvevd i politikken ved å spille roller i adelshusholdninger, ofte som konkubiner, eller i noen tilfeller ektefeller. Deres makt ligger i manipulasjon og andre indirekte metoder, o...

  Her kommer et par kjappe bokomtaler som våre litteraturinteresserte lesere muligens vil ha interesse av. De av våre lesere som ikke bryr seg om skjønnlitteratur, vil trolig ha større glede av å bruke tiden sin på noe annet, for eksempel klesvask, en liten ryddeøkt eller personlig hygiene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Vidar Sundstøl har i løpet av de siste tre årene blitt en av redaksjonens favorittforfattere. Vi har allerede anmeldt Jeg sank , En hellig lund , Oseberg og Nattsang , alle sammen med en viss grad av begeistring. Nå er Sundstøl ute med en ny bok. Den heter Dag fra natt og er omtrent like utsøkt skrevet som de andre romanene (eller kortromanene, vil jeg si, for nok en gang klarer han å si det han vil si på under 100 sider) han har skrevet de siste fem årene. Ja, for dette er en forfatter med språket i sin makt. De nøye utmeislede setningene beveger ...

  Vi skriver 12. mai 2024 og minner våre lesere om at det idag er 1 770 år siden Stefan I ble utnevnt til biskop av Rom. Han innehadde den romerske kirkens høyeste embede frem til sin død i august 257.   De store ekklesiastiske stridstemaene på Stefans tid var knyttet til prøvelsene Kirken kjente på under keiser Decius’ kristenforfølgelser. Hva skulle man gjøre med de som hadde falt fra eller kompromittert sin kristentro under forfølgelsene? Skulle de få anledning til å gjeninntre i det kirkelige fellesskap? Den skismatiske teologen Novatian mente nei. Kirken skulle være et samfunn av de rene. Novatianismen rigioristiske lære nådde en ikke ubetydelig utbredelse blant kirkens presteskap i løpet av 250-årene, men den romerske kirkens lederskap tok avstand fra dette synet og erklærte novatianismen både skismatisk og heretisk. Stefan valgte en mellomposisjon mellom rigorisme og laxisme, og dette synet beholdt kirken i århundrene fremover, blant annet da problemkomplekset ble aktue...

  Er De klar for å kle Dem naken med Albert Camus igjen? Dette blir tredje og siste gang, for «Jonas eller Kunstneren i arbeid» og «Steinen som vokser» er de to siste novellene i Eksil og kongerike , som ble utgitt på fransk i 1957. Begge novellene er skrevet i tredjeperson med svært ulik fortellerstemme, begge har en mannlig hovedperson, og ingen av dem utspiller seg i Algerie. Har De ikke lest de to første delene av denne artikkelserien, kan De lese dem her og her .  Vi begynner med «Jonas». Hovedpersonen, som altså heter Jonas, er en kunstmaler som oppnår stor anerkjennelse etter at han oppdager sitt kunstnertalent i voksen alder. Camus skildrer et liv der talent og en blid skjebne setter kunstneren i stand til å dyrke sin lidenskap med full oppmerksomhet og uten bekymringer. I hans øyne er ikke suksessen hans egen fortjeneste, men noe han heller takker sin lykkestjerne for. Heldige omstendigheter, og herunder bør en idealhustru og en lojal venn medregnes, legger alt til r...

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018 Øystein Sørensen og Nikolai Brandal Dreyer, 2019 Jeg har nylig lest boken Det norske demokratiet og dets fiender av Øystein Sørensen, min tidligere professor på Blindern, og Nikolai Brandal. Boken, som ble utgitt i 2019, er velskrevet, med en klar akademisk stil, og er relativt oversiktlig. Redaktør Dalberg har tidligere anmeldt boken for Würmstuggu. Dette er først og fremst en historiebok, som er rimelig ettersom Sørensen er historiker. Den går gjennom forskjellige bevegelser som har vært antagonistiske til den politiske hovedstrømmen i Norge. Kapitlene er arrangert tematisk og kronologisk, og hvert tar for seg en bevegelse i en periode den var aktuell. Den tar for seg 1800-tallet innledningsvis, men fokuset er på forrige århundre, og starten av det nåværende. Bevegelsene som dekkes, er kommunister, fascister, radikale innvandringsmotstandere, anti-jihadister og islamister, med flere kapitler...

  Tex Willer nr. 718 «Over havet»  av Mauro Boselli og Andrea Venturi Egmont, 2024 Jakten på den malaysiske fyrsten og antikolonialistiske nasjonalisten Sumankan alias Svarte tiger fortsetter i Tex Willer nr. 718. Mauro Boselli har skrevet manuskriptet, og Andrea Venturi står for tegningene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. De som leste forrige Tex Willer-anmeldelse , vil trolig erindre at jeg ikke var særlig begeistret for første episode av denne historien. Jeg kunne ikke engang garantere at jeg kom til å plukke opp neste nummer. Men jeg la til at jeg flere ganger har opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Nå har jeg lest andre episode. Har så denne historien tatt seg opp? Før jeg besvarer det spørsmålet, vil jeg imidlertid berømme det flotte omslaget til Claudio Villa. Han tar seg friheter med hensyn til historien (for slagsmålet finner egentlig s...

  Det er ikke så lenge siden forrige spørsmålsrunde, men vi har mottatt så mye post i det siste, at vi ser oss nødt til å ta en liten runde igjen allerede nå.  Jeg har en venninne som i alle mulige sammenhenger sier hun leser Würmstuggu. Men i virkeligheten har hun kun lest bloggen én gang, og det må være bortimot fem år siden nå. Hun klarer ikke engang å google seg frem til siden. Kan man virkelig identifisere seg som Würmstuggu-leser når man ikke leser Würmstuggu? Oda Mikkelsen, Harestua Selvfølgelig kan man det. Hva vil det egentlig si å «lese». Dette handler om identitet, altså hvem man er som menneske. Å anklage noen for ikke å være Würmstuggu-leser, er å frata dem retten til å eksistere. Det er jevngodt med folkemord. For oss er alle Würmstuggu-lesere like gode. Vi er et ektepar fra Salangen som setter stor pris på det varierte musikkstoffet dere i Würmstuggu-redaksjonen fra tid til annen publiserer. Selv er vi danseband-entusiaster, med særlig interesse for eldre plateu...