Würmstuggu

Stå imot - Si nei til selvutviklingen Svend Brinkmann Press, 2016 Anmeldt av Håkon Daniel Myhre Jeg har nettopp lest en nydelig liten selvhjelpsbok, eller snarere en anti-selvhjelpsbok. Dansken Svend Brinkmann skrev denne i 2014 under navnet Stå fast , oversatt til norsk i 2016. Denne fenomenale lille boken er en kraftig kritikk av dagens «akselererende» kultur, der alt må skje i tempo, alltid gå fremover, og ingen får lov til å feste seg til noe som helst. Som sitt eget holdepunkt bruker boken den klassiske stoisismen, oppdatert til dagen samfunn, som skal gi en mulighet til å utvise motstand mot denne absurde kulturen vi befinner oss i. Han deler sitt verk inn i syv steg for et bedre liv, og jeg vil her gå gjennom disse før jeg kommer med mine tanker om boken. Første steg er Slutt å kjenne etter . Det er rettet mot vårt samfunns evige jag mot det «autentiske jeg», som visstnok er å finne langt inne i deg et sted. Han er fullstendig uenig, og mener mye av vårt sa...

Klanen: individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige Per Brinkemo og Johan Lundberg (red.) Oversatt av Mari Lægdene Sivertsen Document Forlag, 2020 For moderne europeere er det lett å glemme at nasjonalstaten er et typisk europeisk fenomen med noen få hundreår på baken. Gjennom historien har økonomiske, kulturelle og politiske forhold frembragt en stabil politisk enhet som ikke bare hersker over innbyggerne og utnytter de ressursene de utvinner, men som også søker deres samtykke og samler befolkningen rundt felles lover, institusjoner og kulturelle uttrykk.  Gjennom språk, kultur og lojalitetsbånd som har oppstått som en følge av nasjonsbygging over lang tid, føler vi tilhørighet med en gruppe som går langt utover de menneskene vi har personlige forbindelser med. Dette  forestilte fellesskapet , for å bruke Benedict Anderson s begrep, utgjør grunnlaget for den europeiske nasjonalstaten og dens uteneuropeiske avleggere. Velferdsstaten med ...

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 10-13 Her kommer min oppsummering etter at de siste fire kapitlene av Rio Grande har gått gjennom den sensorisk-kognitive kverna og blitt foredlet til et litterært minne i min bevissthet. Det har i sannhet vært en reise.  Dette var fire kapitler med mye handling, adskillige overraskelser, noen dødsfall og ett ufrivillig coitus interruptus. Kane «redder» Virginia fra La Guardia, som viser seg egentlig å være hennes kjæreste og ikke en kidnapper, som vi har blitt ledet til å tro av den troskyldige doktor Brady. Jada, fru Brady er en lærerinne som har brutt ut av ekteskapets fengsel og kastet seg i armene til en forhenværende elev. Hennes frihetstrang, aktive liv og politisk progressive vesen har vist seg å stemme dårlig overens med hennes besteborgerlige ektemann. Det er nesten så en ser ekko av både Ibsens Hedda Gabler og Nora Helmer. Hun liker ikke å bli gjenforent med ham. Videre avsløres hennes søster Diana som en manipulativ bitch, ...

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 7-9 Så har man lest tre kapitler til, og det er på tide med en ny rapport om hva som skjer med Kane og hans følge i den meksikanske ørkenen. Og det er en hel del. Her er det både action og overraskelser en masse.  Det viser seg at skuddene som avsluttet kapittel 6, ikke var dødelige. Dr. Brady ble riktignok lett skadet, men mer alvorlig er det at Diana har blitt bortført av bandittene. Kane følger etter dem og klarer å avverge en gruppevoldekt i siste liten. Smak et øyeblikk på Hallbings brutale, men samtidig poetiske prosa: Skuddet drønnet innover åsen. Ryggsøylen til meksikaneren brast som en sevjefylt gren. De andre tre virvlet rundt, hikstende av redsel og hemmet av de slepende buksene. Brune hender famlet etter våpen. Kane skjøt lynsnart. To av dem falt tungt inn i buskene med hodeskudd, den siste rakk å løsne et skudd fra liggende stilling. Han skjøt gjennom revolverhylsteret, og Kane satte sitt siste skudd rett inn i den fort...

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 4-6 Visste jeg det ikke! Kane sier ja til oppdraget.  Leseren får vite litt mer om bakgrunnen for kidnappingssaken, og vi får noe innblikk i bakgrunnen for Kanes sørgelige forfatning. Han har virkelig hatt det vondt noen måneder og levd i en nærmest vegetativ tilstand, pleiet av den kjærlige og vakre Chiquita, men nå kvikner han til.  Et tilbakevendende tema i disse bøkene er det seksuelle begjær vår helt vekker hos kvinnene han møter på sin vei. Det får vi se mer av her, dog uten at noen kjønnsakt realiseres i disse kapitlene. Vi mistenker imidlertid at det faktum at vår mann begjæres av to kvinner samtidig, vil skape konflikt både på det indre og ytre plan videre i boken.  Vel, etter en ny voldsepisode, denne gangen med skytevåpen involvert og fatalt utfall, drar Kane og de to klientene hans ut i ørkenen for å finne den mystiske kidnapperen, som nå har fått et navn, La Guardia - Vokteren.  Personlig mistenk...

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 1-3 Det er på tide med litt liveblogging igjen. Som mange husker, liveblogget jeg fra min lesning av Is-slottet   i fjor sommer. Nå er jeg i gang med den historiske spenningsromanen Rio Grande av Louis Masterson aka Kjell Hallbing fra 1968, og jeg ser ingen grunn til ikke å stykke opp lesningen av denne boken med noen blogginnlegg om mine tanker og observasjoner underveis.  Dette er en bøkene i Morgan Kane -serien, så jeg hadde jo mine forventninger før jeg begynte på den. Nå har jeg lest de tre første kapitlene, og har forventningene blitt innfridd så langt? Både ja og nei. Språklig sett er jo dette typisk Hallbing. Effektiv prosa som av og til tar av i riktig så poetiske beskrivelser av natur, mennesker - og menneskenaturen.  Romanen starter med en prolog der en liten meksikansk ørkenbys fremvekst og undergang skildres i gåtefulle, nærmest bibelske vendinger. Så begynner selve historien, der vi møter legen Victor Brady...

I det jeg slår av computeren, går tankene til hva jeg akkurat har skrevet. Jeg erindrer ikke teksten ordrett, men erfaringen tilsier at jeg klarer å rekonstruere det meste i hodet. Hmm... Jeg tror det var omtrent slik:  «Ettersom vi nærmer oss påske, eller snarere ved en tilfeldighet som skyldes min nyvundne (eller skal vi kanskje si gjenvundne (slikt går jo i rykk og napp)) interesse for oldkirkelig teologi, har jeg lest Om påsken. Den eldste kristne påskepreken , Oskar Skarsaune s bok fra 1997 om en påskepreken den lilleasiatiske biskopen Meliton holdt i Sardes i annen halvdel av det annet århundre e.Kr. Teksten var tapt for verden i mange hundre år inntil et eksemplar ble funnet i 1936. Prekenen utgjør et vindu til en fjern fortid som ligger omtent midtveis mellom Jesu korsfestelse og de autoritative formuleringene av korsfestelsens betydning, og den gir oss et gløtt inn i de kristnes trosliv i denne tidlige del av kirkehistorien, og forteller mye om hva slags syn ma...

Kjære lesere. Det er atter tid for spørsmålsrunde! Vi takker for alle spørsmålene. Noen av dem var dessverre for vovede til å besvares på denne plattformen, og noen inneholdt referanser vi vet for lite om. Denne gangen har både redaktør Stian Dalberg og redaksjonsmedlem Håkon Daniel Myhre svart på spørsmålene.  Takk til Olav_e_bæst, Tommy78, BodøBabe, løkka_jensen, Marie Simonsen, hold_brillan, Tor Beck, Nude&nasty, Gunn Qvist, Frida Helseth, piaedeilig, Bergenseren54, JibbeKnut, NoobKiller og anonym for spørsmål. Flere og flere menn bruker sminke. Hvordan forholder De Dem til denne trenden? Myhre: Dette er et klart tegn på dekadansen i dagens samfunn, og hvordan alle linjer mellom kategorier forsvinner. Jeg skylder på Post-Moderniteten! Frykter De fremtiden?  Dalberg: Selvfølgelig. I fremtiden kommer vi alle til å være døde. Hva er Deres yndlingsklesplagg? Myhre: Trekanthatt, fra 1700-tallet! Paradise Lost eller Paradise Hotel? Dal...

Tex Willer nr. 665 «De utstøtte» av Pasquale Ruju og Alfonso Font Egmont, 2020 Okei, det er Tex Willer -tid igjen. I nr. 665 får vi første del av et nytt epos signert Pasquale Ruju og Alfonso Font .  Historien begynner utenfor fengselet i El Paso, der Tex møter den løslatte fangen Makua, en ung mestis med bakgrunn som revolvermann og et hjerte av gull. Tex, for anledningen i det bløthjetede hjørnet, ønsker å gi ham en myk start på tilværelsen som fri mann og leder Makua til en bortgjemt multikulturell landsby der indianere fra ulike stammer som har blitt rammet av indianerkrigenes grusomheter, lever sammen i harmoni og fordragelighet. Ja, det er vel ment som et ironisk bilde på Amerikas selvforståelse som frihavn for flyktinger og forfulgte. Samtidig er det en apasje-bande som under ledelse av en brutal demagog fra Mescalero-stammen sprer terror i grenseområdene... La en ting være klinkende klart: Alfonso Font er den beste av tegnerne som for tiden jobber m...