Würmstuggu

Is-slottet del 3, kapittel 1-7 Vi er ved veis ende. «Is-slottet» har åpenbart for denne leser sine litterære herligheter, og nå eksisterer den som et minne i min hukommelse, et minne som ganske sikkert kommer til å blekne og kanskje viskes helt ut med tiden. Var dette så velvalgte timer? Kunne jeg brukt tiden min på noe mer givende? Det kunne jeg helt sikkert. Men ville jeg ha gjort det? Se, det er et åpent spørsmål. Og hva skjer så til slutt, i denne tredje delen med tittelen «Treblåsarar»? Siss har en lang, alvorlig, samtale med Unns tante som ender med at hun «løses» fra det høytidige løftet sitt. Hun er nå «fri» og klar for å gjeninntre i den sosiale rolle hun hadde før Unn forsvant. Den tunge depresjonen som har trykket henne ned hele vinteren ser også ut til å lette. Det er en tid for oppbrudd, erkjennelse og forsoning. Det dukker også opp et nytt, gåtefullt motiv som jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår. Det dukker nemlig opp noen «treblåsere» langs veien....

Is-slottet del 2, kapittel 14-15. Siss blir overtalt av vennene til å bli med på en skitur. Turen går forbi isslottet, og der velger Siss å bli igjen mens de andre går videre. Etter å ha kravlet litt rundt på den frosne fossen oppdager hun liket av Unn inne i isen. Går hun og forteller om hva hun har sett? Nei, selvfølgelig ikke. Hun bestemmer seg for ikke å si det til noen. Det blir nå superviktig å holde tett om likfunnet, akkurat som det har vært superviktig ikke å si noe om det siste møtet med Unn. Oh please! Siss har vært deprimert gjennom det meste av romanen, og nå virker det som depresjonen blir enda tyngre. Hun er besatt av tanken på at folk er i ferd med å glemme Unn, og at det derfor er hennes oppgave å huske henne. At hun på en måte er det eneste bindeleddet mellom venninnen og verden.  Nå har mildværet begynt å få snøen til å smelte. Fossen er ikke lenger dekket av snø, og om ikke lenge kommer hele isslottet til å smelte og forsvinne ned i elven. Da vi...

Is-slottet del 2, kapittel 10-13 Vi fortsetter der vi slapp. Dette er tre ganske korte kapitler. Det første beskriver en fugl som ikke klarer å moststå den frosne fossens tiltrekningskraft. Her er det den allvitende poetiske fortellerstemmen som snakker igjen, og den slår fast at . Jeg antar at fuglen symboliserer naturens nådeløse side, og at «han var fange av sin eigen fridom her. Fekk ikkje slutte. Det han såg, forvilla han.» Fuglen er fortapt. Så kommer et kapittel der vi skjønner at Siss begynner å bli ganske koko. En ny jente begynner i klasse ,men Siss nekter henne å overta Unns plass, som fortsatt står tom. Kløften mellom vår heltinne og klassekameratene blir større og større. Så kommer et kapittel som gir en slags forklaring på tittelen på denne a dre delen av romanen. («Is-slottet» er delt inn i tre deler: 1. Siss og Unn , 2. Nedsnødde bruer og 3. Treblåsarar .) Her møter vi et du og et jeg som er ute i snøværet. De holder rundt hverandre, og kåpeermene ...

Is-slottet del 2, kapittel 4-9 Würmstuggu held fram med lesinga av «Is-slottet» av Tarjei Vesaas.  Unn er framleis borte. Det verkar som ho faktisk er død. Siss ligg sjuk ei veke etter å ha vore med på søket etter venninna. Når ho kjem til hektene att, er ho ei ei forandra jente. Ho vert meir stille og ettertenksom. Ho er ikkje lenger den aktive leiaren i skulegarden, men inntek heller observeratørrolla som Unn har hadde. Det siste møtet deira kvernar framleis rundt i hovudet hennar, og ho nektar plent å seie til nokon kva som skjedde der.  Medan Unn liksom vert viska ut i folks medvit og i naturen - snøen fell og fell og viskar ut alle spor - får ho ei stadig sterkare plass i Siss’ tankar. Ho vert nærast levande i hugen hennar, og lovnaden om aldri å fortelje nokon om løyndomen som bind dei saman, vert ei heilag fordring og samstundes eit bilete på von om at ho kanskje framleis er i live.  Sjølv om Unn berre budde i bygda i eit halvt år, og knappast var...

Is-slottet del 2, kapittel 1-3 Würmstuggu fortsetter live-bloggingen av Tarjei Vesaas’ roman fra 1963. Vi er tilbake i Siss’ hode igjen. Hun gleder seg til å møte Unn igjen og bekjentgjøre for skolekameratene at nå er de to offisielt venninner. Men forventning vendes til fortvilelse for da hun oppdager at Unn har skulket skolen og ikke kommet hjem etterpå. Bygda setter i gang en omfattende leteaksjon, og Siss er med, men søket hemmes av tungt snøfall som gjør det vanskelig å finne spor etter den savnede. Etterhvert kommer letemannskapet på at jenta kanskje har oppsøkt den frosne fossen. De drar dit. Fossen gjør sterkt inntrykk på Siss og, om vi skal tro henne, mennene som deltar i søket også. Hun aner at de kjenner en slags ærefrykt ved det storslåtte synet. «Ingen ting anna å sjå enn slott og elv og stordom.» La meg her komme med en foreløbig hypotese om hva den frosne fossen symboliserer. Som jeg skrev i forrige innlegg er det noe med kontrasten mellom det rennende vanne...

Is-slottet del 1, kapittel 5. Vi fortsetter gjennomlesningen av Is-slottet av Tarjei Vesaas. Jeg leser noen sider og skriver noen ord om det jeg har lest.  Dette er det siste kapitlet i del 1. Kapitlet er betraktelig lengre enn de foregående, og nå er det Unn som er hovedpersonen. Her handler det om is og kulde hele veien. Det er neste dag, og Unn bestemmer seg for å skulke skolen, for hun vil ikke møte Siss etter den pinlige avskjeden kvelden i forveien. Vel ute av huset finner hun ut at hun vil oppsøke en frossen foss hun har hørt snakk om, en foss som på grunn av den langvarige kuldeperioden har fått noen spektakulære isformasjoner som minner om et isslott . For å komme dit går hun langs en frossen innsjø, og Vesaas bruker mye tid på å beskrive isen. Den er nemlig speilblank og gjennomsiktig, og gjennom den kan Unn se mye av det som foregår under isen. Det er tydelig at dette med is og kulde kombinert med fravær av snø skal symbolisere et eller annet, men jeg har ...

Is-slottet  del 1, kapittel 1-4 Ok, folkens. Idag tenkte jeg jeg skulle prøve noe nytt. De neste dagene kommer jeg til å «live-blogge» fra  Is-slottet av Tarjei Vesaas . Jeg leser noen kapitler, så skriver jeg litt om det jeg har lest. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Tarjei Vesaas. Som så mange andre leste jeg Fuglane på videregående, men den grep ikke gymnasiast-meg nevneverdig, og jeg har lest noen noveller og en god del dikt (som jeg har likt godt). Så jeg går ikke til denne romanen med noen spesielle forventninger. Mine forkunnskaper begrenser seg til at «is-slottet» i tittelen henspiller på en frossen foss, og at det er en jentunge i hovedrollen. Jeg husker også at det ble laget en filmatisering for en del år siden. Denne har jeg ikke sett. Forøvrig er mitt eksemplar uten omslag. Boken begynner ned at elleve år gamle Siss er på vei for å besøke den hmmelighetsfulle Unn, en jevnaldrende jente som flyttet til bygda for noen måneder siden, for første...

Du liknar mest eit gamalt tre som knappast held seg oppe i ein vinterstorm. Den seige stammen (med djupe, sterke røter) kyssar jorda, men mistar ikkje festet i den våte molda. Og når eg freistar gripe tak i deg, forsvinn du som ein skugge under høgreist sol. Og difor minner ljoset meg om deg. Illustrasjon: Don Heck

I forrige uke anmeldte vi Pionér Presenterer nr. 3, «Cheyenne» av Michele Masiero og Fabio Valdambrino. Denne uken er det det fjerde nummeret som skal under lupen. Hovedhistorien denne gangen er «Sølvdollar» av Gigi Simeoni og Guiseppe Baiguera . Historien er hentet fra heftet Le Storia fra Sergio Bonelli Editore og ble utgitt i Italia i 2017. Vi befinner oss i og rundt Phoenix, Arizona, rundt 1870. Et drap på ranchen til en lokal rikmann utløser en kjede dramatiske hendelser der en italiensk omreisende fotograf, en ung apasjekvinne og en dusørjeger med en forkjærlighet for klassisk litteratur står i sentrum. Noen klassisk westernhelt med drøye våpenskills og høy moral finner vi ikke i denne historien, men skurken er utsøkt ond og godt innenfor westerngenrens standardrepertoar. Historien er bygget opp som en kriminalfortelling, med et innledende drap og en oppklaring til slutt, men i mine øyne kunne forfatter Simeoni med fordel ha investert litt mer i innledningen, sånn at...

Roger Scruton er en engelsk filosof med estetikk som spesialfelt, men han har også skrevet godt om en rekke andre emner. Politisk tilhører han høyresiden, og som forfatter er han på sitt mest underholdende når han med vidd og nedlatenhet avdekker inkonsistenser og logiske brister hos venstresiden og de mer esoteriske delene av akademia. Han har ingen kvaler med å fremstå som kulturell elitist og forvarer av klassisk dannelse. Conservatism: An Invitation to a Great Tradition er imidlertid ikke et polemisk verk, men en kortfattet idehistorisk gjennomgang av konservatismen i vestlig tenkning, fra opplysningstiden og frem til våre dager. Tonen er gjennomgående saklig og deskriptiv, og i og med at boken er på under 200 sider, er det lite rom for dyptgånde resonnementer. Scruton starter med et kapittel om den konservative impuls innen liberalismen på 1700-tallet. Ja, på mange måter var konservatismen i utgangspunktet intet mer enn en ettertanke i opplysningstidens liberalisme, der de...

Et stålsvart, kaldt sekund  forstår jeg hva som venter bak smijernsporten.  Lyden av glass mot asfalt  henter meg brått tilbake til den søvnløse drømmen som preger mine dager.

4. juni. Würmstuggu markerer enda en merkedag i sosialismens historie. Idag er det nemlig 30 år siden massakren på Den himmelske freds plass.  Etter at Mikhail Gorbatsjov hadde innført en rekke reformer i liberal retning i Sovjetunionen, og så smått begynt å løsne grepet på de sosialistiske satelittstatene i Sentral-og Øst-Europa, håpet mange unge kinesere at frihetens vinder også ville nå Midtens rike.  Men Det kinesiske kommunistparti, som hadde brukt store deler av tiden etter maktovertagelsen i 1949 på å drepe, fengsle og plage sine landets innbyggere, ville selvfølgelig ikke høre snakk om frihet og demokrati. De ville fortsette å bygge den kinesiske sosialismen og sikre Folkerepublikkens geopolitiske og økonomiske posisjon i en ny tid med et svekket Russland og et relativt styrket USA.  Da måtte det en massakre til. Og det funket! Idag er det ingen som har makt eller baller til å utfordre Xi Jinping og hans velsmurte partiapparat om makten i verdens...

Fire Maron og Vaxos sit ved ein stor stein i utkanten av ein skog. Lett fuglekvitter. Maron . Dei samstemte tonene frå skogen no i skumringa minnar meg om larmen frå byen eg forlét i vanære ein gong for ein menneskealder sidan. Vaxos . Kvifor drog du, Maron? Kva ære har du nokon gong bore byrda av? Maron . Ein gong var eg, som deg, ein mann av vyrdnad. Orda mine vart høyrde av folk som kjende meg berre av namnet. Men eg sveik både æra og namnet. Til slutt enda eg opp her ute. Her mellom kornåker og ørkensand.  Vaxos . Eg skal ikkje døme deg, menneske. Eg saknar berre større medvit i det du seier.  Maron . Medvit ligg i alt eg seier - kvart ord, kvar lyd. Heimsøkjer alt eg gjer. Legg band på kjenslelivet. Men eg høyrer til ei anna verd... Vaxos . Ei anna verd... der menneska kan kvile. Og sove, drøyme. Draumen! Ei botnlaust, klar og iskald kjelde der språket slumrar.  Maron . Eg drøymer ikkje lenger. El...