Würmstuggu

I et innlegg i Dagbladet 15. februar svarer Pål Steigan på John O. Egelands artikkel om norsk venstreekstremisme generelt og AKP (m-l)  spesielt. Egelands artikkel ledsages av det velkjente bildet fra AKPs glansdager, der Steigan og Sigurd Allern sitter under en billedrekke av kommunismens store helter Lenin , Stalin og Mao . Steigan, som ellers ikke er kjent for å ta avstand fra sin politiske fortid, tar "sjølkritikk" for de "ekstreme" brillene og vesten han har på seg på fotografiet, men er selvsagt ikke enig i at et parti som hyller noen av det 20. århundrets verste massemordere kan kalles ekstremt.  Lenger enn dette går ikke Steigan i å svare på Egelands påstander. I stedet erklærer han at " det er kapitalismen som er ekstrem ". Kapitalismen, som Egeland forøvrig aldri nevner i sin artikkel, er nemlig roten til alt som er ondt i verden. Den skaper krig, arbeidsledighet og fattigdom, ja det er meget mulig at den vil bane veien for fascismen...

Av horden av poeter er de fleste bedritne. Jeg sier det fordi av alle de som skriver poesi, er jeg helt selvinnlysende den beste. For bare se: det aller, aller meste av det som utgis - kanskje ni av ti - er søppel. Dette blir min elegi for Digtet, nu idet det lar seg kveste av modernismens grimme frie digt som ikke krever sneven av talent. Nei, inn i døden går nok djet sublime poem. - Nei! Poesien har en plikt til atter å stå opp igjen. Nu hent frem atter den poeten som kan rime!

Et reisverk hviler i blodig jord, et himmelvendt rop av metall, som dekkes med flid av en kappe av ord fra fortidens vage, men synlige spor. De lokker den fromme til fall. En merkelig hybrid av konkret og abstrakt, en ode til ånd og natur. Den bærer i seg en guddommelig makt, et frø som vil vokse til skjønnhet og prakt. En leksikalsk arkitektur. Metallet vil ruste, og ordene med, men formen vil stadig bestå. For jorden er fast, og det øyet kan se og øret kan høre, er ikke et sted, men tilstanden ingen kan nå.  

Kanaler skjærer gjennom dette landet, (som merkene på ryggen til en slave som har fått smake piskens bitre varme) beånder det med sivilisasjon. Det land som en gang kun var sand og sol er nå en viljestyrkens metafor legemliggjort i tid og rom. Og se, her lever en fornyet menneskehet (en rest av Dyret lever i dets sjel, for intet rent kan ubesmittet hvile i dette landet), som fornyer sine omgivelser med håpet om at ingen                       mer skal lide. (Forlatt, forslått, forvrengt og glemt av alle, forvalter de historiens sorg med tårer risset inn i fortidens mørke.)

Endelig har Den europeiske union mottatt Nobels fredspris. Det var på tide. Internasjonalt samarbeid er fredsskapende. Og fredsbevarende. Få ting har vært så destabiliserende for sikkerheten i Europa som rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike. Mens Frankrike var den viktigste kilde til ufred på det europeiske kontinent fra revolusjonen og frem til Napoleons endelige nederlag i 1815, var det fra 1860-årene av Preussen og senere det forenede Tyskland under Bismarcks ledelse som antok rollen som Europas mest aggressive stormakt. Perioden etter 1871 var preget av opprustning, imperialisme og en skjør fred som i grunnen ikke var annet enn de europeiske stormaktene som holdt hverandre i sjakk militært og diplomatisk. I 1914 brøt helvete løs, og kontinentet ble kastet ut i en storkrig verden aldri hadde sett maken til. 21 år etter at første verdenskrig tok slutt, og som en direkte konsekvens av måten dette skjedde på, ble kontinentet nok en gang åsted for en storkrig - denne gangen av...

...men drømmen er den samme.                                                       Alle minner som flokker seg om nattens tankerekker og samler seg som støv på sjelens speil er kun fantomer.                              Selv om disse skinner som tropesol på tundralandets flekker av sne i mai, er noe med lyset feil. Så tilbringes de lyse sommernetter med grådig, men andektig konsumpsjon av gamle bøker, vin og sigaretter, akkompagnert av ledens grå demon. I skapet: våpen, sprøyter og tabletter. På bordet: kniv, gevær og en patron. På gulvet: menn i sorte finlandsh...

Jeg har endelig gått til anskaffelse av ipad. I den anledning har jeg tatt skrittet over i den digitale bokverden. Etter å ha lest Robert E. Howards' Conan-roman Red Nails via ibooks, må jeg innrømme at mye kan tyde på at jeg heretter vil unngå papirbøker. Ipaden fungerer rett og slett glimrende som lesebrett. Selve boken Red Nails kjenner jeg fra før bare fra Roy Thomas og Barry Windsor-Smiths tegneserieadapsjon. Det er mange år siden jeg leste den, og det jeg husker best er Windsor-Smiths fremragende tegninger. Ved gjennomlesningen av prosautgaven merker en seg at boken er skrevet i en annen tid. Dette er vaskeekte pulp fiction skrevet for menn på 1930-tallet, med alt hva det innebærer av sexisme, rasisme, voldsromsntikk og bondagefantasier. Samtidig fungerer historien som et blodig kammerdrama med en viss allegorisk resonans. Tematisk spinner historien rundt natur versus sivilisasjon, og da er særlig de dekadente aspektene ved sistnevnte fremhevet. Men historien fungerer og in...