Det startet med en invitasjon. En lokal bekjent vi hadde møtt på en strandbar i Dili hadde en fetter som skulle gifte seg på Flores, en av de mest avsidesliggende og fascinerende øyene i Indonesia. Bryllupet skulle være «tradisjonelt», sa han. «Veldig lokalt. Veldig ekte.» Det skulle vise seg å bli det største understatementet siden noen kalte Ataúro-fergen «litt ustabil».
For å komme til Flores måtte vi først reise åtte timer med buss. Ikke en slik buss med aircondition og reclining seter. Nei, dette var en aldrende minibuss som så ut til å ha vært med på å frakte soldater under en eller annen glemt konflikt på 70-tallet. Setene var dekket av et stoff som en gang hadde vært brunt, men som nå var en blanding av svette, støv og det som måtte være rester av tidligere passasjerers lunsj.
Veien gikk gjennom frodige, vulkanske landskap, forbi risterrasser som klatret oppover fjellsidene, og gjennom landsbyer der barna vinket entusiastisk til den merkelige bussen med de enda merkeligere utlendingene. Hver gang bussen stoppet – enten for å plukke opp flere passasjerer, slippe av en geit, eller bare fordi sjåføren hadde lyst på en røyk – dukket det opp små selgere langs veikanten.
Det var her vi gjorde vår første oppdagelse: drivstoff. Ikke på bensinstasjoner slik vi kjenner det, men i plastflasker. Brusflasker, vannflasker, flasker som en gang hadde inneholdt alt fra olje til risvin. De sto oppstilt på trestativ langs veien, fylt med en gyllen væske som visstnok skulle være bensin. Sjåføren vår kjøpte tre flasker, helte dem på tanken med en trakt laget av en oppskåret brusflaske, og fortsatte som om dette var den mest naturlige ting i verden. Det var det kanskje også, på Flores.
Etter åtte timer, tre plastflasker med drivstoff og utallige ristinger senere, rullet vi inn i landsbyen. Det første som møtte oss var lyden. Trommer. Flere trommer. Og under dem, en dirrende, nesten hypnotisk klang av gonger og metallofoner. Bryllupet var allerede i full gang, og vi var de eneste utlendingene i mils omkrets.
Det viste seg at dette ikke var et vanlig bryllup. Dette var et bryllup som strakk seg over flere dager, med seremonier, ofringer og fester som fulgte rytmer og tradisjoner som var hundrevis av år gamle. Brudeparet var kledd i fargerike, håndvevde stoffer, og hele landsbyen hadde samlet seg på en åpen plass mellom husene.
Maten var intet mindre enn en åpenbaring. Det var grillet svin, pakket inn i bananblader og tilberedt over åpen ild i timevis. Det var fisk som var dampet med sitrongress og chili, ris kokt i bambus, og grønnsaker vi aldri hadde sett maken til. Og så var det slikkeriene: søte, klebrige godbiter laget av ris, kokos og palmesukker, formet til små kuler og servert på fletede blader. Vi spiste til vi ikke orket mer, og så spiste vi litt til.
Men det mest minneverdige var dansingen. Etter at solen hadde gått ned og lampene var tent, begynte musikken å endre karakter. Trommene ble raskere, mer intense. Folk reiste seg, og snart var hele plassen fylt av dansende kropper. Det var ikke dans slik vi kjenner det fra brylluper hjemme, ingen DJ, ingen sjenanse, ingen som sto langs veggen og ventet på at noen skulle spørre dem. Dette var vill, frigjort dansing, der alle deltok, fra de eldste bestemødrene til de minste barna. Vi ble dratt inn i dansen uten å kunne protestere, og etter noen minutter med klossete forsøk på å etterligne bevegelsene, ga vi opp all hemning og bare danset.
Det var noe nesten magisk over det hele. Musikken, varmen, luktene av mat og røkelse, den røde jorden under føttene, stjernene over oss. I noen timer glemte vi både synkende ferger, giftige slanger og Trumps luftrom. Vi var bare der, i en landsby på Flores, midt i et bryllup vi aldri hadde forestilt oss at vi skulle oppleve.
Da vi neste morgen, slitne og røde i øynene, satte oss på bussen tilbake, var det med en følelse av at vi hadde fått se noe ekte. Noe ufiltrert. Noe som ikke kunne kjøpes for penger eller bookes på nettet. Det var verdt hver eneste risting, hver eneste plastflaske med bensin, og hver eneste time på den støvete veien.
Vi skulle bare ønske at resten av reisen hjem hadde vært like fredelig.
Tekst og foto: Fjodor Larsson

Kommentarer
Legg inn en kommentar