Würmstuggu

  Vi har mottatt en rekke henvendelser den siste tiden der leserne etterlyser informasjon om hva redaktør Dalberg har har på seg av klær om dagen. Kler han seg fortsatt adekvat? Vi tar en rask gjennomgang av dagens antrekk: En mønstret skjorte i sort og hvitt, et par sorte chinos innkjøpt ved en av landets ledende herrekonfeksjonskjeder, grå og sorte sokker, sorte sko av merket Salomon - disse er meget behagelige å gå med, har godt feste på bakken og er trolig ideelle for lange spaserturer, selv om de foreløbig ikke er blitt brukt til turer lengre enn om lag fem kilometer - og et undertøysett som ikke egentlig er et sett - underbuksen og t-skjorten er kjøpt i to forskjellige butikker - men ettersom de er i samme sorte farve, er det lett å tenke seg at de to plaggene utgjør en slags enhet (selv om man ved nærmere ettersyn trolig vil oppdage at trøyen er betraktelig mer slitt, og derfor sannsynligvis innkjøpt på et tidligere tidspunkt enn underbuksen). Utendørs har dette antrekket i ...

  Landskap med vindturbinar Thor Magnus Tangerås Samlaget, 2024 Når jeg leser nye, norske diktsamlingger, blir jeg ofte sittende og klø meg i skjegget mens jeg spør: Har forfatteren noe overhodet på hjertet? Er det noe han ønsker å si? Ofte blir det veldig kryptisk og mer lek med språk, enn formidling, som jo burde være enhver litterær forms primære funksjon.  Men dette gjelder ikke alle. Thor Magnus Tangerås er et eksempel. I Landskap med vindturbinar  er han veldig klar på hva han ønsker å formidle. Han har nemlig forfattet en diktsamling som i sin helhet handler om de negative sidene ved vindmølleutbyggingen som har foregått de siste årene. Han gjør rede for farene for fuglelivet og hvordan landskap og vegetasjon endres av det store inngrepet i naturen en vindmølle er. Ja, alt i denne boken handler om vindmøller. Og det bør ikke en diksamling, for da blir den utrolig døll. Variasjon må til. Og når forfatteren bare hamrer løs med sitt syn på saken gjennom hele boken (ri...

  Birger Emanuelsen var et navn som var fremmed for meg inntil jeg forleden dag kom over hans siste bok, novellesamlingen «Resten brenner vi», på mitt lokale bibliotek. Boken så interessant nok ut til at jeg tok den med hjem, uten at jeg hadde noen videre forventninger til innholdet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  «Resten brenner vi» består av 19 noveller, eller «fortellinger» som det står på bokomslaget og i innholdsfortegnelsen. Novellene er av sterkt varierende lengde, noen så korte som én side, mens andre er ganske lange. Sant å si kjedet jeg meg en smule gjennom mesteparten av boken. Tekstene forekom meg litt repetitive, som om forfatteren har kommet seg inn på et spor han ikke klarer å komme seg ut av. Men så virket det som jeg penset meg inn på Emanuelsens spor. For «Emissærens datter», godt over halvveis inn i boken, er en nydelig, velskrevet novelle om ...

  Dette er fjerde og siste del av Håkon D. Myhres serie om woke og populærkultur . I denne siste teksten om woke og populærkultur vil jeg forsøke å trekke noen konklusjoner om det vi har snakket om. For å forstå dette, er det kanskje illustrativt å se på George Orwells roman «1984». Etter Trumps valg i 2016 dukket dette verket opp igjen på bestselgerlistene. Tilsynelatende hang dette sammen med Trump og hans lettfeldige forhold til fakta, hvertfall om man skal tro pressen. Selv om man tolker Trump i verst mulig lys, er det vel åpenbart for de fleste at 1984  ikke handler om en demagog og dennes hypnotiserte tilhengere. Partiet i 1984 er institusjonelt, ikke personlig, demonstrert ved at vi aldri får vite om Big Brother faktisk eksisterer, og den mest synlige antagonisten er en klassisk parti-funksjonær. Dette henger sammen med Orwells (kvalifiserte) interesse for James Burnham . Partiet vokste ut fra institusjoner som hadde mer til felles med de som nå står mot Trump, enn de h...

  BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE Paul Edward Gottfried Multiculturalism and the Politics of Guilt: Toward a Secular Theocracy University of Missouri Press, 2002 Jeg følger opp min anmeldelse av Antifacism  med en eldre Gottfried-bok, Multiculturalism and the Politics of Guilt , som ble publisert på det tidlige 2000-tallet. Dette er en tidligere del av arbeidet som han følger opp i Antifascism , særlig i utviklingen av den terapautiske staten Gottfried bygger på James Burnhams idé om den manageriale staten (tidligere omtalt her på Würmstuggu ) og som vektlegger at mye av «styringen» (managing) som det amerikanske statsapparatet har jobbet med i den andre halvdelen av 1900-tallet, har vært knyttet til å forme holdningene og verdiene til den amerikanske befolkningen. Dette er det Gottfried kaller den terapeutiske staten. Boken gir en klarere oversikt over trådene han bygger argumentet i Antifascism opp fra. Mens det verket handlet om den ideologiske og «teleologiske» rettfe...

  I dag las eg ferdig romanen Den unge kvinnen av Hans Petter Blad. Medan eg las, lot eg meg rive med av det assosiative, lettare alderdommelege språket, den impresjonistiske, fragmentariske forteljarteknikken (der ulike stemmer, nokre relle, nokre hypotetiske, får kome til orde, men filtrert gjennom ein forteljar som ved sidan av å vere ein (rett nok perifer) figur i forteljinga spelar rolla som indirekte formidlar av dagboknotat og brev (eller snarare tankane desse fortel om, for dette er ikkje ein brevroman) som fortel om eit erotisk trekantforhold mellom eit middelaldrande, belgisk ektepar og ei ung kvinne ein gong på slutten av 1980-talet) og sjølvsagt den pikante tematikken Blad kjenner eg frå før berre som lyrikar, eg har til og med skrive om eit par av bøkene hans tidlegare ( Tilfeldig musikk og Clair-obscur , og det er mykje i dei korte kapitla  som vitnar om ein forfattar som tenkjer nøye gjennom kvar setning han skriv. Og denne omtanken for nyansar i språket, bør ...

  Det tyske keiserriket ble aldri gammelt. Det ble som kjent grunnlagt i 1871, etter at Preussen og dets tyske allierte hadde ydmyket Frankrike på slagmarken, og var i høyden i sin ungdomsfase da det høsten 1918, svekket etter fire år med krig på flere fronter, avgikk med døden for å bli erstattet av den enda mer kortlivede Weimarrepublikken. I de knappe fem tiårene keiserriket eksisterte, var det imidlertid Europas sterkeste stat med mer militær makt, større industriell produksjon og mer penger i omløp enn noen annen stormakt på kontinentet.  Det tyske keiserriket hadde en sterk statsmakt styrt av sterke menn. Mest kjent er formodentlig Otto von Bismarck, «jernkansleren» og den moderne velgerdsstatens far og, fremfor alt,  arkitekten bak Tysklands samling. Men øverst tronet selvfølgelig keiseren. Den første til å inneha keiserembedet var Vilhelm I, som inntil januar 1871 bare var konge av Preussen.Vilhelm I var hele 90 år da han døde i mars 1888. Dette skulle vise seg å ...

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

  Bjørn Nistad har skrevet et tobindsverk om Tyskland historie som jeg nå har har lest halvparten av, altså det første bindet, som har undertittelen «Fra de eldste tider til rikssamlingen i 1871». Boken utkom i 2021, men det var ikke før jeg var innom biblioteket forleden jeg ble klar over dens eksistens.  Nistad, som er mest kjent som Russland-ekspert, demonstrerer i denne boken at han også besitter omfattende kunnskaper om «landet i hjertet av Europa», og i tillegg evner å formidle fagstoffet på en fengende måte. Som man skjønner av tittelen, begynner han sin beretning i middelalderen, med frankerne og opprettelsen av det tysk-romerske riket. Deretter går det slag i slag i et heseblesende tempo, som det må gjøre når tusen års historie skal inn på 200 sider, med kriger, fyrstelige intriger, omveltninger og allianser som inngås og oppheves. Høydepunktene bør være kjent for fleste - investurstriden, reformasjonen, Karl V, trettiårskrigen, Preussens vekst, krig mot Frankrike, re...

  For hånden har jeg to papirbaserte kulturprodukter som er laget for å underholde et i hovedsak mannlig publikum for å gi dem adsprendende opplevelser løsrevet fra deres materielle tilværelse. Det ene ble produsert i Italia for bare noen måneder siden, mens det andre ble produsert i De forente stater for nesten hundre år siden. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som en anskueliggjøring av verkenes objektive kvaliteter. Tex Willer nr. 723 inneholder en historie som til tross imponerende tegninger trolig vil få en blandet mottagelse hos de faste leserne. Fortellingen inneholder nemlig en god del science fiction-elementer, og det er det mange som ikke synes passer i en tegneserie som vanligvis er ganske tradisjonell western. Det får man mene hva man vil om, men selv synes jeg historien manusforfatter Mauro Boselli og Alessandro Bocci leverer er ganske fornøyelig, selv om den knyttes an til et par eldre historier jeg ikke har lest (og so...