Würmstuggu

  det er helt avgjørende  at vi jevnlig   og helt uavhengig av semantikk og etymologi konstruerer nye konnotasjoner til ordene som omgir oss slik at de kan forkastes og erstattes så språket kan bli like rent som samtidsmenneskets sjel og prosessen med å rekonstruere  verden kan begynne

Her i Würmstuggu er vi selvfølgelig meget skeptiske til at den afro-amerikanske forretningsmannen Elon Musk er i ferd med å kjøpe opp mikrobloggtjenesten Twitter. Det er først og fremst hans ytringsfrihetsfundamentalisme som bekymrer oss, men denne kan selvfølgelig ikke isoleres fra hans rolle som representant for rovdyrkapitalisme og reaksjon. Nødvendigheten av å kontrollere informasjonsstrømmen på internett har blitt mer og mer åpenbar de siste årene, særlig etter at Donald Trump ble president og britene valgte å melde landet sitt ut av Den europeiske union.  De ulike marginaliserte gruppene i samfunnet - melaninrike, transseksuelle, handicappede, innvandrere og så videre - som har gitt uttrykk for sitt ubehag i møte med det offentlige ordskiftet, fortjener å bli tatt på alvor av de store leverandørene av digital utveksling av idéer, og etter vår mening vil en grenseløs ytringsfrihet av den typen Musk har gjort seg til talsmann for, forårsake at disse dessverre vil konfronteres m...

    Åge Hauken Biskop og martyr: To oldkirkelige profiler St Olav Forlag, 1994 «Martyrenes blod er kirkens sæd.» Med dette sitatet der kirkefaderen Tertullian på en konsis måte forklarer kristenforfølgelsenes betydning for kirkeveksten i Romerriket, begynner dominikanerpresten Åge Hauken sin bok om martyrene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna , de første martyrene vi vet noe substansielt om etter nytestamentlig tid. Polykarp møtte sitt endelikt på bålet, mens Ignatius ifølge tradisjonen ble drept av villdyr i arenaen. Slik kunne man risikere å ende sine dager hvis man var kristen i det førkristne Romerriket. Men boken handler ikke bare om disse biskopene, den handler også om martyriet som institusjon i oldkirken, og Hauken er ikke snauere enn at han finner martyrideologiens røtter i makkabeeropprøret på 200-tallet f.Kr. Selv om boken fokuserer på en tidlig periode i Kirkens historie, fra begynnelsen til midten av det andre århundret, gir forfatteren også en oversi...

  Fremdeles sovende, men likevel bevegelig som løv i sommervinden, er du for meg en fremmed nå ikveld. Jeg sitter og betrakter denne kvinnen som jeg har kjent i mange år, og selv om jeg kan kjenne pusten hennes, hviler en avgrunn mellom oss, som bare språket kan innsnevre. Med fredfylt mine smiler du bak en florlett vegg av søvnig tåke, og jeg kan ikke nå deg, aldri dele din glede der du ferdes i ditt indre, frakoblet sansene og uten mæle. Snart følger jeg i dine spor, blir mindre og mindre klar i tankene, forsvinner inn i meg selv, der åpninger er hindre og ord er virus i et hav av minner  og inntrykk som jeg ikke kan erindre. En reisende, som deg, på drømmens vinder. Illustrasjon: Bill Draut/Jack Kirby

  Nikolaj Ge, «Golgata», «Korsfestelsen» Vi har kommet til dagen Den romersk-katolske kirke og de kirkesamfunn som utgår fra den, kaller langfredag. Den alminnelig opplyste leser vil imidlertid være klar over at ifølge de ortodokse kirkesamfunn er det fortsatt en uke igjen til dagen da man minnes Kristi død på korset. Og som vanlig i Kunststuggu er det den ortodokse verdens kunst vi dveler ved også idag. Idag gjengir vi to malerier av den russiske maleren Nikolaj Ge . Ge ble født i 1831 i Voronezj og vokste opp i Podolia i Ukraina. «Korsfestelsen» ble malt i 1892, og «Golgata» ble malt året etter. Dette er malerier som står langt unna den russiske ikontradisjonen, og likeledes har lite til felles med romantikernes fremstillinger av Kristi lidelseshistorie. Her er det mennesket Kristus som kommer til uttrykk, ikke den guddommelige frelseren. Motivene er fulle av gru, og særlig i korsfestelsesscenen er er det noe nærmest fotografisk over lyssettingen. Realismen skaper en nærhet til h...

  Når eg skal, ja eg seier «skal», vaske håret, brukar eg vanlegvis sjamponeringsmiddel for å fjerne skitt og fett og draumar og attrå og framtidsangst frå håret - forresten: ikkje berre håret, men også hårbotnen, der draumar døyr. Foto: Photoplay, 1922

  Palmesøndag er det blitt. Den stille uke står foran oss og påsken står foran oss. Det er på tide med nok en spørsmålsrunde. Vi har fått inn mange spørsmål, noen gode, andre helt idiotiske. Vi har valgt ut elleve spørsmål som representerer et tversnitt med hensyn til kvalitet. Det er redaktør Dalberg som besvarer alle spørsmålene denne gangen. Har De irritert Dem over en bok i det siste? Ja, jeg kan ikke si annet enn at «Ulvene fra evighetens skog» , oppfølgeren til Knausgårds fabelaktige «Morgenstjernen» , irriterte meg opptil flere ganger under min  nylige gjennomlesning. Der den første boken både engasjerte og fascinerte meg fra begynnelse til slutt med sin barokke oppbygning og omfattende rollegalleri, ble dessverre lesningen av denne siste boken tidvis et ork. Ikke det at det er noe galt med de to hovedpersonene - de er i og for seg ganske interessante som litterære gestalter - men det som irriterer, er den intense detaljrikdom som preger skildringene av deres gjøremål ...

  Karl Brjullov, «Pompeiis siste dag», 1830-1833 I keiser Titus’ første regjeringsår ble Romerriket rammet av en ufattelig naturkatastrofe da vulkanen Vesuv hadde et utbrudd som utryddet befolkningen i flere byer i det sydlige Italia. Den mest kjente av disse var Pompeii, som takket være den vulkanske asken som dekket byen, forble uberørt av menneskehender frem til utgravinger ble påbegynt på 1800-tallet.  Omtrent 1750 år etter det store utbruddet, under et lengre opphold i Roma, malte den russiske maleren Karl Brjullov (1799-1852) et 4,5 x 6,5 meter stort maleri som han ga tittelen «Pompeiis siste dag». Maleriet skildrer en kaotisk og fryktinngytende scene fra den dødsdømte byen i skyggen av det brennende fjellet. Og hvilket maleri det er! Kjenn på frykten i figurenes øyne! Hør brakene fra vulkanen og skrikene til de som snart skal dø! Kjenn varmen fra lavaen og grøss ved synet av askeregnet!  Både Aleksandr Pusjkin , Nikolaj Gogol og Walter Scott var fans, og Edward ...

 

  Her i Würmstuggu har vi for vane å markere viktige merkedager i sosialismens historie. Idag er vi kommet til en dag som virkelig er verdt å minnes.  Idag, 3. april 2022 er det nemlig nøyaktig hundre år siden Josef Stalin ble valgt til generalsekretær i Det russiske kommunistparti (bolsjevikene) , som altså i 1922 var navnet på partiet som senere skulle bli kjent som Sovjetunionens kommunistparti . Men den 3. april 1922 hadde hverken Lenin eller de andre lederne i partiet noen som helst anelse om hva denne utnevnelsen kom til å bety for den videre utviklingen i  Sovjetunionen. Dette vervet, som da det ble opprettet slett ikke innebar lederskap for hele partiet, ble selve nøkkelen til Stalins enorme betydning for den kommunistiske verdensbevegelse og byggingen av sosialismen i Russland og senere i Øst- og Sentral-Europa og Øst-Asia. I de nye folkedemokratiene som oppstod etter annen verdenskrig var det som regel generalsekretæren i kommunistpartiet som var den virkelige s...

  Å kvile einsam i eit hol i jorda, å liggje der i ro med auga att, og høyre på dei framandarta orda til mennene som går forbi i natt. Å liggje naken, einsam og forlatt i grøfta der dei nett har skote mora. Å kjenne vekta av ei beksvart natt og vite at ein berre gjestar jorda.

  Tex Willer nr. 691 «Skipene som forsvant» av Mauro Boselli og Giovanni Bruzzo Egmont, 2022 McAllister on the Comanche Crossing av Matt Chisholm Piccadilly Publishing, 2016 (opprinnelig utgitt i 1981) Atter er det et nytt nummer av Tex Willer å få kjøpt hos forretninger som selger slikt, og det betyr at det er på tide med en ny anmeldelse. Men idag skal vi også se på en westernroman undertegnede leste for noen dager siden. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.  Manuskriptet til historien i Tex Willer nr. 691, «Skipene som forsvant», er skrevet av sjefen selv, Mauro Boselli , og tegningene er det Givanni Bruzzo , som også tegnet en av historiene i forrige nummer, som står for.  Denne gangen får vi en skikkelig miljøforandring. Handlingen utspiller seg nemlig langt nord i Canada, der en britisk ekspedisjon er ute for å undersøke hva som skjedde med Lord Franklin...