Gå til hovedinnhold

Kirkens sæd

 

 

Åge Hauken

Biskop og martyr: To oldkirkelige profiler

St Olav Forlag, 1994


«Martyrenes blod er kirkens sæd.» Med dette sitatet der kirkefaderen Tertullian på en konsis måte forklarer kristenforfølgelsenes betydning for kirkeveksten i Romerriket, begynner dominikanerpresten Åge Hauken sin bok om martyrene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna, de første martyrene vi vet noe substansielt om etter nytestamentlig tid. Polykarp møtte sitt endelikt på bålet, mens Ignatius ifølge tradisjonen ble drept av villdyr i arenaen. Slik kunne man risikere å ende sine dager hvis man var kristen i det førkristne Romerriket.


Men boken handler ikke bare om disse biskopene, den handler også om martyriet som institusjon i oldkirken, og Hauken er ikke snauere enn at han finner martyrideologiens røtter i makkabeeropprøret på 200-tallet f.Kr. Selv om boken fokuserer på en tidlig periode i Kirkens historie, fra begynnelsen til midten av det andre århundret, gir forfatteren også en oversikt over kristenforfølgelsene i Romerriket helt frem til de sluttet med slikt under keiser Konstantin. Den opplyste leser vil vite at disse ikke ble sentralstyrte og systematiske før midten av det tredje århundret, men det betyr ikke at de mer lokale og sporadiske forfølgelsene produserte betydelig sæd for kirken, som nettopp Polykarps og Ignatius’ blod. Vi får også vite hvordan forholdet mellom jødene og de kristne utviklet seg i løpet av denne perioden. 


Hauken holder seg for det meste i bakgrunnen og lar i stor grad kildene tale for seg selv. I bokens andre halvdel utgjøres tekstmassen for en stor del av utdrag fra Ignatius’ brev og skriftet Polykarps martyrium, i Haukens oversettelse. Dette gjør at aktørene, særlig Ignatius, fremtrer for leseren på en ufiltrert måte.  Boken blir jo på mange måter et vindu til en annen tid, selve støpeskjeen til det kristne Europa, selv om legeringen ikke var helt klar ennå. Disse biskopenes tenkemåte og teologiske betraktninger synes veldig fremmedartede for en moderne leser, i alle fall om man sammenligner med moderne norske biskoper og kjendisprester. 


Boken anbefales alle som interesserer seg for tidlig kirkehistorie og forholdet mellom imperium og kirke i det førkristne Romerriket. Man kunne kanskje ønsket å høre forfatterens stemme litt mer, for det er mye i tekstutdragene som kunne trengt forklaring og kontekstualisering, men jeg synes boken absolutt var verdt å lese. Ja, dette er faktisk andre gang jeg har lest boken. Men det er sikkert 15 år siden jeg leste den forrige gang, så jeg synes ikke det å lese denne igjen i 2022 er noe å skamme seg over.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika