Kirkens sæd

 

 

Åge Hauken

Biskop og martyr: To oldkirkelige profiler

St Olav Forlag, 1994

«Martyrenes blod er kirkens sæd.» Med dette sitatet der kirkefaderen Tertullian på en konsis måte forklarer kristenforfølgelsenes betydning for kirkeveksten i Romerriket, begynner dominikanerpresten Åge Hauken sin bok om martyrene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna, de første martyrene vi vet noe substansielt om etter nytestamentlig tid. Polykarp møtte sitt endelikt på bålet, mens Ignatius ifølge tradisjonen ble drept av villdyr i arenaen. Slik kunne man risikere å ende sine dager hvis man var kristen i det førkristne Romerriket.

Men boken handler ikke bare om disse biskopene, den handler også om martyriet som institusjon i oldkirken, og Hauken er ikke snauere enn at han finner martyrideologiens røtter i makkabeeropprøret på 200-tallet f.Kr. Selv om boken fokuserer på en tidlig periode i Kirkens historie, fra begynnelsen til midten av det andre århundret, gir forfatteren også en oversikt over kristenforfølgelsene i Romerriket helt frem til de sluttet med slikt under keiser Konstantin. Den opplyste leser vil vite at disse ikke ble sentralstyrte og systematiske før midten av det tredje århundret, men det betyr ikke at de mer lokale og sporadiske forfølgelsene produserte betydelig sæd for kirken, som nettopp Polykarps og Ignatius’ blod. Vi får også vite hvordan forholdet mellom jødene og de kristne utviklet seg i løpet av denne perioden. 

Hauken holder seg for det meste i bakgrunnen og lar i stor grad kildene tale for seg selv. I bokens andre halvdel utgjøres tekstmassen for en stor del av utdrag fra Ignatius’ brev og skriftet Polykarps martyrium, i Haukens oversettelse. Dette gjør at aktørene, særlig Ignatius, fremtrer for leseren på en ufiltrert måte. Boken blir jo på mange måter et vindu til en annen tid, selve støpeskjeen til det kristne Europa, selv om legeringen ikke var helt klar ennå. Disse biskopenes tenkemåte og teologiske betraktninger synes veldig fremmedartede for en moderne leser, i alle fall om man sammenligner med moderne norske biskoper og kjendisprester. 

Boken anbefales til alle som interesserer seg for tidlig kirkehistorie og forholdet mellom imperium og kirke i det førkristne Romerriket. Man kunne kanskje ønsket å høre forfatterens stemme litt mer, for det er mye i tekstutdragene som kunne trengt forklaring og kontekstualisering, men jeg synes boken absolutt var verdt å lese. Ja, dette er faktisk andre gang jeg har lest boken. Men det er sikkert 15 år siden jeg leste den forrige gang, så jeg synes ikke det å lese denne igjen i 2022 er noe å skamme seg over.