Gå til hovedinnhold

Kirkens sæd

 

 

Åge Hauken

Biskop og martyr: To oldkirkelige profiler

St Olav Forlag, 1994


«Martyrenes blod er kirkens sæd.» Med dette sitatet der kirkefaderen Tertullian på en konsis måte forklarer kristenforfølgelsenes betydning for kirkeveksten i Romerriket, begynner dominikanerpresten Åge Hauken sin bok om martyrene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna, de første martyrene vi vet noe substansielt om etter nytestamentlig tid. Polykarp møtte sitt endelikt på bålet, mens Ignatius ifølge tradisjonen ble drept av villdyr i arenaen. Slik kunne man risikere å ende sine dager hvis man var kristen i det førkristne Romerriket.


Men boken handler ikke bare om disse biskopene, den handler også om martyriet som institusjon i oldkirken, og Hauken er ikke snauere enn at han finner martyrideologiens røtter i makkabeeropprøret på 200-tallet f.Kr. Selv om boken fokuserer på en tidlig periode i Kirkens historie, fra begynnelsen til midten av det andre århundret, gir forfatteren også en oversikt over kristenforfølgelsene i Romerriket helt frem til de sluttet med slikt under keiser Konstantin. Den opplyste leser vil vite at disse ikke ble sentralstyrte og systematiske før midten av det tredje århundret, men det betyr ikke at de mer lokale og sporadiske forfølgelsene produserte betydelig sæd for kirken, som nettopp Polykarps og Ignatius’ blod. Vi får også vite hvordan forholdet mellom jødene og de kristne utviklet seg i løpet av denne perioden. 


Hauken holder seg for det meste i bakgrunnen og lar i stor grad kildene tale for seg selv. I bokens andre halvdel utgjøres tekstmassen for en stor del av utdrag fra Ignatius’ brev og skriftet Polykarps martyrium, i Haukens oversettelse. Dette gjør at aktørene, særlig Ignatius, fremtrer for leseren på en ufiltrert måte. Boken blir jo på mange måter et vindu til en annen tid, selve støpeskjeen til det kristne Europa, selv om legeringen ikke var helt klar ennå. Disse biskopenes tenkemåte og teologiske betraktninger synes veldig fremmedartede for en moderne leser, i alle fall om man sammenligner med moderne norske biskoper og kjendisprester. 


Boken anbefales til alle som interesserer seg for tidlig kirkehistorie og forholdet mellom imperium og kirke i det førkristne Romerriket. Man kunne kanskje ønsket å høre forfatterens stemme litt mer, for det er mye i tekstutdragene som kunne trengt forklaring og kontekstualisering, men jeg synes boken absolutt var verdt å lese. Ja, dette er faktisk andre gang jeg har lest boken. Men det er sikkert 15 år siden jeg leste den forrige gang, så jeg synes ikke det å lese denne igjen i 2022 er noe å skamme seg over.


Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H
Legg inn en kommentar
Les mer

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n
1 kommentar
Les mer

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib
2 kommentarer
Les mer