Würmstuggu

  Del 6: Den nasjonalistiske høyresiden og den lokale høyresiden av Håkon D. Myhre I denne teksten vil jeg dekke de to andre høyre-tradisjonene. Begge disse har vært dominerende tidligere, men ingen har hatt noen særlig tilstedeværelse i formelle samfunnsinstitusjoner på veldig mange tiår, skjønt den første har fortsatt rester igjen noen steder, særlig militæret, og den andre eksisterer fortsatt i deler av samfunnet, drevet av tregheten i samfunnet. Disse er den nasjonalistiske høyresiden, og den samfunns- og kulturbaserte høyresiden.  Den nasjonalistiske høyresiden oppstod på 1800-tallet, med fremveksten av nasjonalstaten. Nasjonalismen var på denne tiden ofte assosiert med venstresiden, bredt forstått, og med demokratisering av samfunnet. Den var også aktivt med på å undergrave de eksisterende stateneæ i deler av Europa, der flernasjonale riker som Østerrike-Ungarn og Det ottomanske imperiet var de gjeldende maktene. Røttene til nasjonalismen ligger i den romantiske reaksjon...

Bare noen kjappe tips til deg som synes det er en god idé å holde liv i den vestlige sivilisasjon noen decennier til: Jordan Peterson har hatt besøk av den britiske psykiateren og essayisten Anthony Daniels AKA Theodore Dalrymple i sin podcast (sesong 4, episode 23). Dalrymple er en av de mest lesverdige konservative stemmene i England idag. I denne samtalen tar herrene utgangspunkt i boken Life at the Bottom og snakker om hvordan normoppløsning forårsaket av innfallene til radikale intellektuelle og den ukritiske omfavnelsen av disse i middel- og overklassen har forpurret livet for den britiske underklassen. Hverken Peterson eller Dalrymple ser på en utvidelse av velferdsstaten som løsningen på disse problemene. For de som foretrekker å se på Peterson som en reaksjonær fascist, er det kanskje like greit å vende blikket bort fra disse fattige, uutdannede og voldelige menneskene og heller konsentrere sin sosiale samvittighet rundt mer moderne konsepter som «systemisk rasisme», trans...

  Trilogien av Jon Fosse Del 2: «Olavs draumar» Samlaget, 2014 En dag i slutten av mai hamres følgende tekst ut på et tastatur kobla til ei datamaskin på Østlandet. Teksten mates inn i et tekstbehandlingsprogram for siden å publiseres på internettet. Dette er mitt forsøk på å si noe fornuftig om ei bok som jeg mistenker forteller noe verdifullt om den menneskelige tilværelsen i et nærmest tidløst perspektiv. Vi har kommet til andre kortroman i Jon Fosses trilogi. Det har gått en stund siden hendingene i Andvake , og Asle og Alida har bosatt seg et stykke utafor Bjørgvin by og etablert nye identiteter som Olav og Åsta. Hvorfor? Jo, det er det denne fortellinga handler om. I Olavs draumar får nemlig Asle merke konsekvensene av de ugjerningene som blei utelatt fra narrativet i forrige fortelling. Ja, for det var noe som skurra litt i Andvake , det skal jeg gladelig innrømme. Noen hendinger blei liksom hasta forbi uten forklaring. Jeg fikk i hvert fall en aha-oppleving da jeg leste de...

  Trilogien av Jon Fosse Del 1: «Andvake» Samlaget, 2014 Her om dagen kom jeg over et uforskammet billig eksemplar av boken De kan se avbildet ovenfor. Eftersom jeg ikke hadde lest den før, og eftersom Jon Fosse har gitt meg flere gode leseropplevelser opp gjennem årene, tar jeg meg i å kjøpe boken (til den nette sum av kr. 99. Ikke verst, hva?).  Trilogien samler kortromanene (eller de lange novellene eller hva vi nu skal kalle dem) Andvake , Olavs draumar og Kveldsvævd , alle sammen utgitt mellem 2007 og 2014. I dette innlegget vil jeg si litt om den første av disse fortellingene. Jeg tar sikte på å skrive om de to andre i de neste par innleggene.  Andvake er en fortelling om det unge kjæresteparet Asle og Alida som etter å ha blitt drevet fra hjemmene sine ute i havgapet på Vestlandet, ser seg nødt til å flytte til Bjørgvin for å starte et nytt liv der. Bjørgvin, ja, for dette er en historie der handlingen er lagt temmelig langt tilbake i tid, uten at det er gitt n...

  Jeg kjenner fortsatt elektrisiteten sitre i musklene, men samtidig også en en følelse av gjennomtrengende velvære etter dagens treningsøkt. Hodet tømt for slagg, kroppen herdet og moralen styrket. Kun iført et håndkle rundt livet finner jeg frem min computer og berører tastaturet. Fingrenes nakne hud mot tastaturets plast er en taktil glede i skjæringspunktet mellom ånd og materie. Hjernens elektriske impulser skyter gjennom kroppen og konverteres til bokstaver som disse.  Jeg har akkurat lest Thomas Sowell s bok The Quest For Cosmic Justice . I denne boken fra 2002 beskriver han hvordan kampen mot sosial og økonomisk ulikhet som skyldes vage og uangripelige sosiale strukturer og ja, kosmiske omstendigheter, som fordeling av evner og personlighetstrekk, egentlig ikke er kamp for rettferdighet, men noe ganske annet, noe som like gjerne fører til større urett enn den uretten den skal rette opp. For det man ønsker å oppnå er likhet med hensyn til utfall, ikke til muligheter. Og...

Disse ordene skrives mens Norge fremdeles feirer dokumentet som allerede i 1814 la grunnlaget for den norske staten slik vi kjenner den idag. Noen vil sikkert si at det er old news som ikke har noen betydning idag, andre vil si at herrene som møttes på Eidsvoll, var noen sexistiske antisemitter som vi ikke trenger å bry oss om i år 2021, og noen vil si at dette var en islamofobisk, transfobisk og nasjonalistisk gjeng som ikke bør møtes med annet enn fordømmelse i vår opplyste tid. Atter andre vil si at Riksforamlingen av 1814 i hovedsak bestod av djerve og smarte menn som grep en historisk mulighet og satte sitt stempel på ettertiden, enten de gikk inn for full selvstendighet for den norske nasjon, eller en union med svenskene.  Uansett ser vi idag at nasjonalismen fremdeles er en levende kraft i den norske folk. Selv med de bånd den eksisterende smittesituasjonen legger på feiringen av grunnloven, vitner de sosiale mediene (om ikke annet) om at grunnloven, det norske flagget og de...

  Det er på tide med en ny spørsmålsrunde. Vi har nemlig mottatt en mengde spørsmål fra våre ivrige lesere. Noen av dem ble sendt inn for så lenge siden at folk har begynt å mase om at vi må svare snart. Denne gang er det redaktør Dalberg som har påtatt seg å besvare spørsmålene.  Hva kan Würmstuggu tilby ungdommen?  Vi prøver å være relevante for våre yngre lesere. Derfor skriver vi om temaer som klær, «rock», «pop» og film. I tillegg har vi den litt uvørne spalten «Kjappe tanker». Hva setter De pris på? Nyttemaksimering. Hvem trenger å refses av uredde, unge kvinner? Vi synes det er herlig med unge, uredde kvinner. Gjerne med minoritetsbakgrunn! Hva er Würmstuggus syn på transbarns rettigheter? Vi er fortsatt skeptiske til frifinnelsen av Michael Jackson. Bør kommentarfeltene stenges? Vi er for ytringsfrihet, men de derre kommentarfeltene kan godt stenges. De uvaskede masser kan ha en usunn innvirkning på samfunnet og det offentlige ordskiftet. Kommentarfeltene bryter n...

  Ken Parker nr. 2 «Mine Town» av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo Egmont, 2021 Jeg har akkurat lest Ken Parker nr. 2, og det er på tide å meddele mine inntrykk av historien «Mine Town». Jeg leser fremdeles serien med interesse og glede, men har fortsatt noen problemer med den. I likhet med forrige nummer halter også denne historien noe i starten, men den henter seg kraftig inn mot slutten. Ikke alle forsøkene på humor er like vellykkede, og noen narrative sidespor kunne med fordel vært skåret bort for å gi historien et mer enhetlig preg. Samtidig skjønner jeg jo at man er interessert i å introdusere et persongalleri som sikkert kommer til å få større betydning lenger ut i serien. Velvel, enn så lenge er i alle fall jeg skeptisk til hva en kinesisk kokk som også er kung fu-ekspert kan tilføre en slik serie. Men Giancarlo Berardi har sikkert en plan. Vår helt Ken Parker arbeider fortsatt som speider for hæren og er stasjonert i et fort i Montana. Joda helten representerer e...

  Vi har mottatt et leserinnlegg fra noen kjekke, engasjerte ungdommer fra Innlandet. De setter fingeren på noe mange nok har gått og tenkt på idag. Kjære Würmstuggu Me er eit ungdomslag frå Vågå som har gjort nokre observasjonar som uroar oss i dag, den 8. mai. Dette er jo som kjent «frigjeringsdagen» eller «sigersdagen» som han vert kalla i andre land. Dagen er ein offentleg flaggdag, og rundt om i Noreg og Europa vert dagen markert med ulike seremoniar som underslår dei problematiske sidene ved sigerherrane på alliert side i krigen. Sjølv kjenner me ein beisk smak ved denne feiringa av sigeren over Det tredje riket. Lat oss forklare: I fjor sumar vart det via mykje merksemd kring Winston Churchills rasisme. Ja, han brukte til og med nedsetjande ord om ikkje-kvite menneske ved fleire høve. Og det er ein kjent sak at det britiske imperiet overlevde i mange år etter krigen. Og at Charles DeGaulle var ein rasist og kolonialist kan vel ingen ha unngått å få med seg. Avslutninga av an...

  Kjære leser, tiden er atter kommet for å vurdere italienske underholdningstegneserier utgitt på norsk. Landet med den karakteristiske støvelformen har skjenket oss nordmenn mye gjennom århundrenes løp, og da tenker jeg ikke bare på sivilisasjon, pizza og vin, men også på underholdning i form av narrativer fortalt med statiske bilder med tekst. På menyen idag står to italienske spesialiteter: western og giallo. Vi har lest de siste nummerne av Tex Willer og Julia Kendall og vil i det følgende undersøke disse tegneserienes kvaliteter.  Tex Willer nr. 679 prydes av et nydelig, actionfylt omslag signert Claudio Villa . Og hva med innholdet? Dette er første del (av fire) av en historie av Pasquale Ruju og Stefano Biglia . Handlingen i denne første episoden, «Attentat mot Montales», utspiller seg i sin helhet i den meksikanske delstaten Chihuahua, der guvernør Montales (en gammel venn av Tex og co) blir utsatt for et drapsforsøk. Tex og karene tilbyr seg å finne ut hvem som stå...

  Del 5: Institusjonskonservatisme og libertarianisme av Håkon D. Myhre I denne seksjonen vil jeg snakke om de to delene av høyresiden som fortsatt har institusjonell makt i noen domener. Disse er det jeg kaller den institusjonskonservative og den libertarianistiske retningen av høyresiden. Nå vil nok mer ideologiske libertarianere være klare på at de ikke har institusjonell makt av noe slag, og i en viss grad har de rett. Men det finnes mer moderate retninger som har en del innflytelse, skjønt jeg kommer tilbake til det etterhvert. Først vil jeg snakke om institusjonell konservatisme, som stort sett er opptatt av å bevare status quo, altså de eksisterende institusjonene i samfunnet. I noen grad kan det virke som en tautologi at disse har institusjonell makt, siden alle institusjoner selvsagt ønsker å bevare makten sin. Dette er i noen grad korrekt i mitt syn, skjønt det er et par forbehold her som jeg kommer tilbake til.  Institusjonskonservatisme har sitt opphav i bur...