Foto: Matt Biddulph (Wikimedia Commons) |
Alan Moore er kjent for sine strengt strukturerte tegneserieromaner som ofte bruker populærkulturen som råstoff i det som til syvende og sist er en eneste stor visuell meditasjon over den europeiske åndshistoriens gjennomgangstema: kirke vs. stat, dyd vs. nødvendighet, ånd vs. materie. I Neonomicon tar han for seg H. P. Lovecrafts litterære univers og de ideer som spøker rundt i den gamle pulpforfatterens skrekkfortellinger. Som en mann av det tidlige 20. århundre var Lovecraft preget av tankesett som virker lite tiltalende på dagens lesere. I Neonomicon er rasismen i Lovecrafts tekster et viktig underliggende tema. Samtidig mesker Moore seg med et annet tema som han titt og ofte bruker i sine egne verker: seksualisert vold mot kvinner. Jacen Burrows, den kanskje fremste representanten for voldspornografi i amerikanske tegneserier siden David Quinn og Tim Vigils poetiske KillFuckDie-orgie Faust står for de friske tegningene i denne ekstremt nasty, men samtidig velskrevne lille saken. Lovecraft har tydeligvis blitt viktig for Moore i de senere årene: At the Mountains of Madness er hovedreferansen i den siste League of Extraordinary Gentlemen-utgivelsen, Nemo: Heart of Ice, og mange av hans prosastykker kretser også rundt Cthulhu-tematikk. I Neonomicon kan det virke som Moore driver et slags ironisk spill med Lovecrafts, i våre dager, upopulære ideer og forsøker distanserer seg fra disse i den hensikt å dekke over sine egne, og kanskje like lite tiltalende litterære kjepphester. En postmoderne sensibilitet som på ironisk vis visker ut skillet mellom det inderlige og det ironiske er ofte ikke mer enn et skalkeskjul for kunstnerens kommersielle teft, og det spørs om ikke de mørke driftene som kommer til uttrykk har mer med pornografien å gjøre enn med det bevisste spill med litterære og kulturelle troper som er horrorgenrens egenart. Kvinner og barn bør holde seg unna Neonomicon, andre demografiske kategorier må gjerne ta en titt. En annen forfatter som også har gjort seg bemerket som Lovecraft-entusiast, og som også blir beskyldt for misogyniske holdninger er Michel Houllebecq. Hos han er imidlertid misogynien ofte dekket av et ferniss av generell misantropi og en nihilisme, som forstått ironisk må sees på som en form for kontrær moralisme rettet mot en samtid preget av et halvt århundre der venstresiden har hatt det kulturelle hegemoni. Houellebecqs spill med dikotomien ironi-inderlighet og sammenblandingen av tradisjonell europeisk romankunst med science fiction, spesielt i romanene De grunnleggende bestanddeler (Les Particules élémentaires) og Muligheten av en øy (La possibilité d'une ile), gjør at man også her kan snakke om en postmoderne tilnærming til den menneskelige tilværelse i det 20. århundre. Som Lovecraft har også Houellebecq blitt anklaget for rasisme, men det er i særlig grad hans negative innstilling til islam som har skapt reaksjoner. Islam er en av årsakene til pessimismen han gir uttrykk for på vegne av Europa som har mistet troen på seg selv. Fremtidspessimisme og undergangstematikk er intet nytt i europeisk åndshistorie. Vesterlandets undergang har vært fryktet nært forestående blant konservative menn i lang tid. En annen pessimist som likefult produserte glimrende litteratur, var den amerikansk-britiske poeten og tidlige modernisten T. S. Eliot (1888-1965). Lytt til hans egen opplesning av diktet The Waste Land her:
Kommentarer
Legg inn en kommentar