Gå til hovedinnhold

I will show you fear in a handful of dust

Foto: Matt Biddulph (Wikimedia Commons)

Alan Moore er kjent for sine strengt strukturerte tegneserieromaner som ofte bruker populærkulturen som råstoff i det som til syvende og sist er en eneste stor visuell meditasjon over den europeiske åndshistoriens gjennomgangstema: kirke vs. stat, dyd vs. nødvendighet, ånd vs. materie. I Neonomicon tar han for seg H. P. Lovecrafts litterære univers og de ideer som spøker rundt i den gamle pulpforfatterens skrekkfortellinger. Som en mann av det tidlige 20. århundre var Lovecraft preget av tankesett som virker lite tiltalende på dagens lesere. I Neonomicon er rasismen i Lovecrafts tekster et viktig underliggende tema. Samtidig mesker Moore seg med et annet tema som han titt og ofte bruker i sine egne verker: seksualisert vold mot kvinner. Jacen Burrows, den kanskje fremste representanten for voldspornografi i amerikanske tegneserier siden David Quinn og Tim Vigils poetiske KillFuckDie-orgie Faust står for de friske tegningene i denne ekstremt nasty, men samtidig velskrevne lille saken. Lovecraft har tydeligvis blitt viktig for Moore i de senere årene: At the Mountains of Madness er hovedreferansen i den siste League of Extraordinary Gentlemen-utgivelsen, Nemo: Heart of Ice, og mange av hans prosastykker kretser også rundt Cthulhu-tematikk. I Neonomicon kan det virke som Moore driver et slags ironisk spill med Lovecrafts, i våre dager, upopulære ideer og forsøker distanserer seg fra disse i den hensikt å dekke over sine egne, og kanskje like lite tiltalende litterære kjepphester. En postmoderne sensibilitet som på ironisk vis visker ut skillet mellom det inderlige og det ironiske er ofte ikke mer enn et skalkeskjul for kunstnerens kommersielle teft, og det spørs om ikke de mørke driftene som kommer til uttrykk har mer med pornografien å gjøre enn med det bevisste spill med litterære og kulturelle troper som er horrorgenrens egenart. Kvinner og barn bør holde seg unna Neonomicon, andre demografiske kategorier må gjerne ta en titt. En annen forfatter som også har gjort seg bemerket som Lovecraft-entusiast, og som også blir beskyldt for misogyniske holdninger er Michel Houllebecq. Hos han er imidlertid misogynien ofte dekket av et ferniss av generell misantropi og en nihilisme, som forstått ironisk må sees på som en form for kontrær moralisme rettet mot en samtid preget av et halvt århundre der venstresiden har hatt det kulturelle hegemoni. Houellebecqs spill med dikotomien ironi-inderlighet og sammenblandingen av tradisjonell europeisk romankunst med science fiction, spesielt i romanene De grunnleggende bestanddeler (Les Particules élémentaires) og Muligheten av en øy (La possibilité d'une ile), gjør at man også her kan snakke om en postmoderne tilnærming til den menneskelige tilværelse i det 20. århundre. Som Lovecraft har også Houellebecq blitt anklaget for rasisme, men det er i særlig grad hans negative innstilling til islam som har skapt reaksjoner. Islam er en av årsakene til pessimismen han gir uttrykk for på vegne av Europa som har mistet troen på seg selv. Fremtidspessimisme og undergangstematikk er intet nytt i europeisk åndshistorie. Vesterlandets undergang har vært fryktet nært forestående blant konservative menn i lang tid. En annen pessimist som likefult produserte glimrende litteratur, var den amerikansk-britiske poeten og tidlige modernisten T. S. Eliot (1888-1965). Lytt til hans egen opplesning av diktet The Waste Land her:






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et