Gå til hovedinnhold

Ingen GuLAG-dag


I en kronikk i Dagladet idag foreslår Bernt Hagtvet at UNESCO innfører en egen GuLAG-dag til minne om stalinismens ofre, etter mønster av minnedagen for nazistenes jødeutryddelser 27. januar. Ideen er god, for selv om de begge var massemordere av kosmiske dimensjoner, hadde Josef Stalin langt mer blod på sine hender enn Hitler, i hvert fall hvis vi ser bort fra rene krigshandlinger. Og skal en først ta et virkelig oppgjør med Stalins forbrytelser mot menneskeheten, er det naturlig å ta med de forbrytelser som ble begått av hans ideologiske frender, som Mao Zedong, Kim Il-sung og Pol Pot. Ingen av det 20. århundrets politiske bevegelser har tatt livet av så mange mennesker som kommunismen. Derfor ville det være mer naturlig å sette av en uke for å minnes ofrene for det marxist-leninistiske blodstenkte vanviddet, gjerne med Hagtvets foreslåtte dato, 5. mars, Stalins dødsdag, som startdato.

Men en slik minnedag for kommunismens ofre vil det selvfølgelig ikke bli noe av. Ikke så lenge flere av UNESCOs medlemsstater faktisk deler ideologi med Stalin og ser på hans ugjerninger som ikke bare historisk nødvendige, men også ønskverdige skritt mot en bedre fremtid. Det er ukontroversielt å ta avstand fra nazismen (og fascismen); disse ideologiene kom fort i diskreditt med Aksemaktenes nederlag i annen verdenskrig, og idag er nasjonalsosialismen kun et ideologisk spøkelse, eller skal man si en utdrevet demon, som lever et liv som skrekkeksempel i den politiske teorien. Ingen vil åpent forsvare eller bortforklare Det tredje rikes handlinger om man ønsker nærere kontakt med verdenssamfunnet enn via ildtang. Noe ganske annet er det med den marxist-leninistiske sosialismen, som fortsatt er en levende politisk kraft og en kilde til makt for eliten i verdens mest folkerike land.

Til slutt et par lesetips for dem som ønsker en mer komparativ forståelse av kommunismen og nasjonalsosialismen som ideologier og politiske bevegelser. Robert Gelately: Lenin, Stalin and Hitler (2008) og Richard Overy: The Dictators (2005). Gode bøker, begge to, men førstnevnte må nok sies å være den beste.
 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...