Fiktiv (og ikke fullt så fiktiv) totalitarisme

Fra tid til annen hører vi at George Orwells 1984 er i ferd med å bli virkelighet. Dette hevdes som regel med referanse til den omfattende overvåkningen som beskrives i romanen og de økende mulighetene for overvåkning som den informasjonsteknologiske utviklingen åpner for, samt den vilje enkelte stater (især USA) viser til å benytte seg av disse mulighetene. Denne tanken, at det sentrale temaet i Orwells roman er overvåkningssamfunnet, er selvfølgelig en misforståelse som hviler på en overfladisk lesning av boken (i den grad boken er lest i det hele tatt). Boken handler om Sovjetunionen. Boken skildrer et totalitært diktatur der den politiske makten er monopolisert av et parti som bekjenner seg til ideologien ingsoc, en forkortelse for English Socialism. På samme måte var Sovjetunionen en totalitær ettpartistat der den statsbærende ideologien var en russisk avart av marxismen, eller som Josef "Big brother" Stalin kalte det i 1924 - "sosialisme i ett land". I et samfunn der den eneste tillatte verdensanskuelsen står i åpenbar konflikt med den observerbare virkelighet, tvinger det seg frem kognitive strategier som gjør det mulig for regimet å opprettholde makten i et samfunn der det blir stadig vanskeligere å overleve som tenkende mennesker. Newspeak og doublethink er begreper som beskriver det motsetningsfylte forholdet til virkeligheten sovjetborgerne opplevde hver dag. Det må også nevnes at det strengt klassedelte samfunnet som beskrives i 1984 ikke er langt unna det klasseløse samfunnet i den sosialistiske arbeiderstaten slik den utviklet seg i 1930- og 40-årene. Jeg skal ikke her hevde at overvåkning ikke er et tema i 1984. Var det noe som særpreget de sosialistiske statene, var det regimets prioritering av overvåkning av borgerne, men dette var bare et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. På samme måte er overvåkningen i 1984 bare en lett karikert utgave av den som fant sted i Sovjetunionen på 1940-tallet (og som senere skulle bli perfeksjonert av Den tyske demokratiske republikk). Forøvrig gjenfinnes et ganske klart ekko av George Orwells roman i Alan Moore og David Lloyds tegneserie V For Vendetta. Også her møter vi en dystopisk fremtid der atomkrig har frembragt et totalitært regime i England. Men her kaller regimet seg fascistisk. (Her må det nevnes at serien ble påbegynt tidlig i Margaret Thatchers statsministerperiode. Thatcher var på ingen måte noen sosialist, og ble følgelig gjerne kalt fascist med venstresidens sjargong.) Dette fascistiske fremtids-England (handlingen utspiller seg i 1997-98) er en ultranasjonalistisk totalitær politistat med utrydningsleirer på samvittigheten og et massivt propaganda- og overvåkningsapparat som sentrale institusjoner, underlagt et parti med maktmonopol. Også her treffer vi en diktator, som imidlertid er en mer tragikomisk skikkelse enn den fryktinngytende og allestedsnærværende Big Brother fra 1984. Som i 1984 møter vi også her en frihetssøkende "everyman" som får øynene opp for regimets monstrøse karakter. Men der Orwell er forholdsvis realistisk og prosaisk med hensyn til personene som beskrives, er det litt mer melodramatisk schwung over V For Vendetta. Den sentrale protagonisten er den mystiske "V", en maskert anarkistisk frihetskjemper og hevner som har satt seg fore, som Guy Fawkes, å sprenge parlamentsbygningen og styrte regimet. Det kommer også frem at V har en fortid som fange i en av regimets konsentrasjonsleirer og en sentral del av plottet dreier seg om hans systematiske likvidering av leirens ansatte. "V"s ekstravagante visuelle fremtoning og modus operandi er tydelig inspirert av amerikanske superhelttegneserier såvel som Vincent Prices rollefigur i filmen The Abominable Dr. Phibes. Som det aller meste av det Alan Moore har skrevet, preges denne tegneserieromanen av stram struktur og flerdimensjonale persontegninger. Settingen og stemningen virker autentisk, og selv om den politiske innsikten som kommer til uttrykk tidvis kan virke noe grunn, er mye av tematikken av mer allmennmenneskelig art. Mens vi først er inne på totalitarisme innen fiksjonen, kan vi til slutt sveipe innom en av de store klassikerne innen europeisk politisk romankunst. Arthur Koestler, som det forøvrig refereres til flere ganger i V For Vendetta, gav i 1940 ut romanen Darkness At Noon. Denne romanen er fiksjonalisert fremstilling av et av ofrene for Moskvaprosessene og handler om gammelkommunisten Rubashov som står for retten, tiltalt for å ha forrådt partiet og revolusjonen. Det er ikke det kommunistiske regimets brutalitet og tilsynelatende irrasjonalitet som gjør det sterkeste inntrykket, selv om dette fremstilles på en troverdig måte. Det er de intellektuelle og etiske krumspring hovedpersonen tvinger seg til å gjøre under innflytelse av den marxistiske ideologien, og som kan gjenfinnes i mye av den kommunistiske bekjennelseslitteraturen, som gjør at denne romanen blir sittende fast i minnet. Nå må det nevnes at historisk forskning har vist fysisk tortur og trusler rettet mot familie og venner var  langt vanligere metoder for å sikre seg tilståelser enn det man kan få inntrykk av etter å ha lest denne boken, men Rubashovs resonnementer er godt plassert innen marxist-leninistisk ortodoksi anno 1938. La oss avslutningsvis vende tilbake til temaet overvåkning. Det amerikanske tungrockorkesteret Death gav i 1995 ut albumet Symbolic. Et av platens beste spor er "1000 Eyes", en låt der teksten handler om hvordan overvåkning undergraver privatliv og intimitet i en verden der stadig større del av vår aktivitet overvåkes av tusen øyne. Hør den her: