Gå til hovedinnhold

Fiktiv (og ikke fullt så fiktiv) totalitarisme

Fra tid til annen hører vi at George Orwells 1984 er i ferd med å bli virkelighet. Dette hevdes som regel med referanse til den omfattende overvåkningen som beskrives i romanen og de økende mulighetene for overvåkning som den informasjonsteknologiske utviklingen åpner for, samt den vilje enkelte stater (især USA) viser til å benytte seg av disse mulighetene. Denne tanken, at det sentrale temaet i Orwells roman er overvåkningssamfunnet, er selvfølgelig en misforståelse som hviler på en overfladisk lesning av boken (i den grad boken er lest i det hele tatt). Boken handler om Sovjetunionen. Boken skildrer et totalitært diktatur der den politiske makten er monopolisert av et parti som bekjenner seg til ideologien ingsoc, en forkortelse for English Socialism. På samme måte var Sovjetunionen en totalitær ettpartistat der den statsbærende ideologien var en russisk avart av marxismen, eller som Josef "Big brother" Stalin kalte det i 1924 - "sosialisme i ett land". I et samfunn der den eneste tillatte verdensanskuelsen står i åpenbar konflikt med den observerbare virkelighet, tvinger det seg frem kognitive strategier som gjør det mulig for regimet å opprettholde makten i et samfunn der det blir stadig vanskeligere å overleve som tenkende mennesker. Newspeak og doublethink er begreper som beskriver det motsetningsfylte forholdet til virkeligheten sovjetborgerne opplevde hver dag. Det må også nevnes at det strengt klassedelte samfunnet som beskrives i 1984 ikke er langt unna det klasseløse samfunnet i den sosialistiske arbeiderstaten slik den utviklet seg i 1930- og 40-årene. Jeg skal ikke her hevde at overvåkning ikke er et tema i 1984. Var det noe som særpreget de sosialistiske statene, var det regimets prioritering av overvåkning av borgerne, men dette var bare et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. På samme måte er overvåkningen i 1984 bare en lett karikert utgave av den som fant sted i Sovjetunionen på 1940-tallet (og som senere skulle bli perfeksjonert av Den tyske demokratiske republikk). Forøvrig gjenfinnes et ganske klart ekko av George Orwells roman i Alan Moore og David Lloyds tegneserie V For Vendetta. Også her møter vi en dystopisk fremtid der atomkrig har frembragt et totalitært regime i England. Men her kaller regimet seg fascistisk. (Her må det nevnes at serien ble påbegynt tidlig i Margaret Thatchers statsministerperiode. Thatcher var på ingen måte noen sosialist, og ble følgelig gjerne kalt fascist med venstresidens sjargong.) Dette fascistiske fremtids-England (handlingen utspiller seg i 1997-98) er en ultranasjonalistisk totalitær politistat med utrydningsleirer på samvittigheten og et massivt propaganda- og overvåkningsapparat som sentrale institusjoner, underlagt et parti med maktmonopol. Også her treffer vi en diktator, som imidlertid er en mer tragikomisk skikkelse enn den fryktinngytende og allestedsnærværende Big Brother fra 1984. Som i 1984 møter vi også her en frihetssøkende "everyman" som får øynene opp for regimets monstrøse karakter. Men der Orwell er forholdsvis realistisk og prosaisk med hensyn til personene som beskrives, er det litt mer melodramatisk schwung over V For Vendetta. Den sentrale protagonisten er den mystiske "V", en maskert anarkistisk frihetskjemper og hevner som har satt seg fore, som Guy Fawkes, å sprenge parlamentsbygningen og styrte regimet. Det kommer også frem at V har en fortid som fange i en av regimets konsentrasjonsleirer og en sentral del av plottet dreier seg om hans systematiske likvidering av leirens ansatte. "V"s ekstravagante visuelle fremtoning og modus operandi er tydelig inspirert av amerikanske superhelttegneserier såvel som Vincent Prices rollefigur i filmen The Abominable Dr. Phibes. Som det aller meste av det Alan Moore har skrevet, preges denne tegneserieromanen av stram struktur og flerdimensjonale persontegninger. Settingen og stemningen virker autentisk, og selv om den politiske innsikten som kommer til uttrykk tidvis kan virke noe grunn, er mye av tematikken av mer allmennmenneskelig art. Mens vi først er inne på totalitarisme innen fiksjonen, kan vi til slutt sveipe innom en av de store klassikerne innen europeisk politisk romankunst. Arthur Koestler, som det forøvrig refereres til flere ganger i V For Vendetta, gav i 1940 ut romanen Darkness At Noon. Denne romanen er fiksjonalisert fremstilling av et av ofrene for Moskvaprosessene og handler om gammelkommunisten Rubashov som står for retten, tiltalt for å ha forrådt partiet og revolusjonen. Det er ikke det kommunistiske regimets brutalitet og tilsynelatende irrasjonalitet som gjør det sterkeste inntrykket, selv om dette fremstilles på en troverdig måte. Det er de intellektuelle og etiske krumspring hovedpersonen tvinger seg til å gjøre under innflytelse av den marxistiske ideologien, og som kan gjenfinnes i mye av den kommunistiske bekjennelseslitteraturen, som gjør at denne romanen blir sittende fast i minnet. Nå må det nevnes at historisk forskning har vist fysisk tortur og trusler rettet mot familie og venner var  langt vanligere metoder for å sikre seg tilståelser enn det man kan få inntrykk av etter å ha lest denne boken, men Rubashovs resonnementer er godt plassert innen marxist-leninistisk ortodoksi anno 1938. La oss avslutningsvis vende tilbake til temaet overvåkning. Det amerikanske tungrockorkesteret Death gav i 1995 ut albumet Symbolic. Et av platens beste spor er "1000 Eyes", en låt der teksten handler om hvordan overvåkning undergraver privatliv og intimitet i en verden der stadig større del av vår aktivitet overvåkes av tusen øyne. Hør den her:




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et