Würmstuggu

Den konservative kristne avisen  Dagen  har de siste dagene kunnet melde om både svartelisting av foredragsholdere og ekskludering av medlemmer fra den pro-israelske propagandaorganisasjonen  Med Israel For Fred . MIFF-leder  Conrad Myrland  har satt ned foten og erklært den antiislamske korsfareren  Hege Storhaug  fra  Human Rights Service  og den høyreradikale sionisten  Michal Rachel Suissa  fra  Senter mot antisemittisme  uønsket som foredragsholdere for MIFFs lokallag. Hensikten er selvfølgelig å gjøre organisasjonen mer spiselig for det brede lag av befolkningen. Folk flest ser jo pr. idag på Conrads "politisk og religiøst nøytrale" forening som en gjeng rasistiske, kristenfundamentalistiske galninger med mangelfullt utviklede sjelsevner.  Og det stemmer jo godt overens med virkeligheten, om man skal dømme etter aktiviteten på MIFFs internettsider. Disse vitner om at både HRS og SMA,  i tillegg ...

Manuskriptets bleke bokstaver avgrenser ideene mot den hvite støyen som omslutter tanken. Papirets tekstur kjæler lekent med en finger som vet hvor den skal på dette legemliggjorte resonnementet av fiber og blekk. Og i en boble av lys fra en elektrisk sol puster ordene liv i halvglemte drømmer og fortrengte forestillinger og materialiserer dem i form av flate figurer ordnet i rekker på en overflate som sakte går oppløsning. [q24-9-r2K] (Illustrasjon: Bob Bugg)

Idag er det 50 år siden den store leder, lærer og styrmann Mao Zedong gav startskuddet for Den store proletariske kulturrevolusjonen og satte i gang et politisk pandemonium som fylte unge hjerter over hele Vesten med en indre jubel og kjørte millioner av kinesere gjennom sosialismens kjøttkvern.

I en artikkel på hjemmesiden til den pro-israelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred 28. april skriver formann Conrad Myrland om LO s 1. mai-arrangement, der en av parolene lyder: "Anerkjenn Palestina - Boikott Israel": "Søndag marsjeres det i hovedstaden. I de samme gatene hvor det norske politiet samlet opp jøder til utryddelse for 74 år siden." Og videre: "I noen av de samme gatene hvor 1. mai toget snor seg gjennom Oslo, ble nesten fire hundre norske jøder samlet opp for deportasjon med Donau i november 1941. I de samme gatene  skal støvlene på søndag slå i bakken med krav om å fryse ut verdens eneste jødiske stat fra verdenssamfunnet." Vi ser altså at Myrland mener at anerkjennelse av den palestinske staten og boikott av Israel kan sammenlignes med deportasjonen av de norske jødene til nazistenes utryddelsesleirer.  Vi gjenkjenner mønsteret, for et av Myrlands retoriske favorittgrep er å trekke paralleller mell...

Walter Ulbricht holder en tale under en Jugendweihe -seremoni i 1957. Jugendweihe var en seremoni som skulle erstatte den kristelige konfirmasjon i det statsateistiske DDR. Ulbricht var en begavet taler, og det skulle ikke forundre meg om mange av tilhørerne her gikk hjem med forfrisket moral og betydelig dypere innsikt i den dialektiske materialismes mysterier. 

Powerballaden var ei av dei mest særmerkte musikalske uttryksformene innan tungrocksjangeren på 1980-talet. Dei ga dei elles så hardtslåande banda eit høve til å vise seg frå ei mjukare, meir emosjonelt ladd side. På overflata skil White Lions "When the Children Cry" seg ikkje særleg frå dei typiske powerballadane, i alle fall ikkje musikalsk. Songen fylgjer ein ganske standard mal når det gjeld komposisjon og arrangement. Men teksten er noko radikalt anna. Her har me nemleg å gjere med ein song som postulerer eit ganske aparte syn på statsmakt og religion. Ja, ein kan seie at dette er ein songtekst som står med både beina godt planta i den kristenanarkistiske tradisjonen. Det er tydeleg at gutane i White Lion kjenner sin Tolstoj, for her går det politiske og det sakrale opp i ei høgare sameining.  Teksten er ein monolog retta mot lite barn som er tildelt eit oppdrag av verdshistoriske dimensjonar. "Du må vise veg / til ein betre dag / For du vart fødd / for at heil...

Eg likar å lese skodespel. Lite tekst gjer at dei er fort gjort å kome seg gjennom, og ein slepper å måtte li seg gjennom den plumpe humoren og dei lange pausene som ofte pregar teaterframsyningar. OK, dei trykte orda rører kan hende ikkje kjenslene så sterkt som ei god sceneoppsetjing kan, men replikkane er naknare og meir opne for refleksjon når dei vart lesne enn når dei vert fortolka av eit teaterensemble. Eg har lese ein del Jon Fosse i det siste.  Nokon kjem til å komme   har eg allereie skrive om .  Draum om hausten  er eit knakande godt stykke om kjærleik og død. Det har ein litt uortodoks oppbygnad, der ulike scener glir over i kvarandre trass i stor avstand i tid. Historia har eit godt driv, og med dei kunstferdige replikkane gjev Fosse hovudpersonane sine eit ferniss av levd liv og psykologisk dybde, sjølv om dei eigenleg er ganske banale elskarar i ei banal verd.  Og aldri skal vi skiljast  er eit ganske keisamt stykke om lengsel og e...