Würmstuggu

Nu medens sommeren er i ferd med at feste sitt ildfulde grep om det sentrale Østlandsområdet, er det på tide at opplyse leseren om hvorledes man for tiden stimulerer sine æstetiske og intellektuelle sanser. Man lever jo som kendt ej af brød alene. De gamle hårdrockerne Paradise Lost er ute med et nytt album med den velklingende tittelen The Plague Within . Selv om den ikke har fått så altfor mange gjennomhøringer ennå i det würmske hjem, er det mye som tyder på at dette er deres beste utgivelse siden Shades of God fra 1992. Musikalsk er de tilbake på gamle trakter i doom/death-land, noe som ikke er så rent lite oppsiktsvekkende for et band som de siste par decenniene ha foretatt en formidabel ørkenvandring med både pinglete indierock og synthpop i oppakningen. Ettersom radio stort sett bare er crap, hører jeg jo mye på podcast. Nettsiden Amerikansk politikk har startet sin egen Ampolcast , som er vel verdt å få med seg for de som er interessert i politiske forhold i Samban...

Que el cielo exista, aunque mi lugar sea el infierno. Stoppar ved ein formlaus struktur truleg planlagt i affekt og avslutta i iskald anger. Avfall etter kvardagslege løynde gjeremål ligg som ein vissen krans rundt eit kompleks av fashion og marmor. Leivningar etter ei ukjent tid, blodvitne for ei ny sanning. Omgrepa står som eldgamle, nakne tre i surna jordsmonn, drikk sol frå skumringa, gøymer dei nedste greinene i eit evig mørkre, dag som natt. Uartikulerte stønn som ljomar i jord, syng i berg. Der dei skrivne lovene ikkje rekk inn, formar hugen sine eigne spor. Djupe riss som peikar framover og bakover, bit seg kanhende i halen ein stad langt der inne. Riss som fritek og frigjer, som bind og blender. Eg trur det er best om vi ventar. (Illustrasjon: Charles Nicholas)

gi-pa-ra la ki-is-su-ru su-sa-a la she-'u-ú På eitkvart gatehjørne i denne byen der trea står nakne året rundt og larmen rommar ei verd av musikalske løyndomar, ligg det noko daudt og råtnar. Eit profant nådesteikn i ei stille tid, eit komma i ein tekst av stein, tre og metall. Bilete av liv, monokromt festa til overflater ein kjenner, men ikkje kan setje namn på. Noko daudt som ligg og råtnar.

The End of Days: Fundamentalism And the Struggle For the Temple Mount   av Gershom Gorenberg Free Press, 2001 Dette er en interessant bok av den amerikansk-israelske journalisten Gershom Gorenberg om alliansen som har oppstått mellom religiøse nasjonalister i Israel og amerikanske kristensionister , med særlig vekt på deres messianske forventninger i forbindelse med årtusenskiftet. I sentrum står Tempelhøyden i Jerusalem og dens plass i deres respektive frelseshistoriske narrativer. Her har vi to grupperinger som har klart å finne sammen til tross for i utgangspunktet helt ulike oppfatninger av det sionistiske prosjektet og jødenes rolle i verdenshistorien. Felles for dem begge er en kontemporær og politisk lesning av Bibelens profetier og en søken etter profetiske endetidstegn i samtiden. Dette handler med andre ord om den uhellige alliansen mellom jødiske og kristne millenarister. Den sionistiske rasetenkningen , som har sine røtter i 1800-tallets etniske nasjon...

"Wir aber spüren nur den Gegenwind." Jeg stirrer inn i speilets overflate. Forsøker tyde det jeg observerer - et ansikt som humørløst inspiserer seg selv i dette blanke glasskvadratet. Et øyeblikk er jeg en annen mann, en fremmed med et ukjent sett av minner, Jeg smaker på dem før de brått forsvinner som ildtunger i regn, som skrift i sand. Jeg senker blikket, grepet av sjenanse, og pøver vende blikket mot meg selv. Teutonsk mystikk og wienerdekadanse har formet meg fra barnsben. Likevel er dette drypp av sjelelig ubalanse et tydelig forvarsel: snart er det kveld. (Illustrasjon: Joe Sinnott)

Silent enim leges inter arma. Maskinens lek med tomme billedruter om høsten under trær i frosne flammer. Ved havnen venter gamle, morkne skuter på vinterstormene. Med knirk og jammer i selsom harmoni bekjentgjør de sin frykt. Kapteinens gamle papegøye erklærer at snart er dens tid forbi. Dens herre gnir seg i sitt visne øye og griper etter kniven. Lovløst liv er også verdt å leve. Gud er Gud om alle mann var døde. Tiden stopper -  ... Maskinen tegner sakte med sin kniv. Motiver manes frem på naken hud En frise malt i rødt på døde kropper. (Illustrasjon: Alex Toth)

Et bleknet lys fra Aachen hviler over Europas ansikt nå mens pianisten stillferdig maltrakterer sitt klaver med øks og sag mens publikumet sover. Hans dåd må utføres før utløpsfristen. Han gjør sin plikt. Kan noen gjøre mer? Europas lys må tennes, bål må brennes. Mens mursteinsgrå, sakrale bastioner forvalter middelaldermørkets glør, og blindt begjær forstyrrer fyrstens drømmer, marsjerer ansiktsløse legioner i hurtig takt mens lyset sakte dør. Her bades fremtiden i strie strømmer av lys fra nye bål, kull, ild og stål. (Illustrasjon: Harry Lucey)