Et jomfruelig blikk på Elmore Leonard

Last Stand at Saber River

Elmore Leonard

Dell, 1959

Jeg liker å opprettholde min litterære diett med jevnlig inntak av westernromaner, så da et eksemplar av Elmore Leonards roman Last Stand at Saber River forleden falt meg i hende, var det helt naturlig for meg å gi meg i kast med lesningen. (Jeg skyter inn en parentes der jeg bekjentgjør at jeg aldri har lest noe av Leonard før, selv om jeg kjenner navnet og vet at han er en høyt aktet krimforfatter. Likeledes må jeg si at jeg heller aldri har sett noen av de tallrike filmene som er laget etter romanene hans. Hvorfor jeg velger å opplyse om dette? Sannsynligvis for å fremstå som en uhildet leser som med et jomfruelig blikk kan øyne noe annet enn dem vi kan kalle «barkede Elmore Leonard-lesere» som har funnet seg til rette i hans litterære univers.)

Last Stand at Saber River er en westernroman med handling fra 1860-årene, altså litt før det gyldne viduet mellom 1870- og 1890 som de fleste westernfortellinger er lagt til. Borgerkrigen danner et bakteppe for handlingen, selv om den utkjempes langt unna Texas, der romanens begivenheter utspiller seg. Flere av fortellingens aktører er veteraner, og på sett og vis kjemper noen av dem fortsatt i striden mellom den føderale hæren og utbryterstatene. (Idag vil boken muligens oppleves som «rasistisk» ettersom helten har kjempet for konføderasjonen og problematikken rundt negerslaveriet ikke berøres med et eneste ord.)

Hovedpersonen, Cable, er nylig blitt gjenforent med kone og barn etter å ha blitt dimittert fra sørstatsstyrkene. Nå skal han gjenoppbygge livet sitt på sin eiendom, som har ligget brakk siden han vervet seg. Problemet er bare at det er noen nye folk som har overtatt nabogården mens han var i krigen. De vil nå presse ham fra gård og grunn. Det er med andre ord en klassisk western-konflikt om land som utgjør intrigens omdreiningspunkt . 

Selve handlingen er ukomplisert og forholdsvis langsom. Dermed blir det rom for å skape temmelig nyanserte karakterer med en større grad av psykologisk dybde enn det i alle fall jeg er vant med fra bøker i denne genren (og jeg bemerker i parentes at selv graviterer jeg vanligvis mot de mest upretensiøse og formelbaserte westernromanene, ikke litterært høyverdige westernforfattere som Larry McMurphy og Cormack McCarthy). Gjennom flashbacks og begrensede indre monologer får leseren innsyn i sjelslivet til flere av de sentrale skikkelsene. Noen av dem er helter, noen er skurker, og noen er midt i mellom. Jeg liker hvordan Leonard bruker tid på å etablere figurene og deres forhold til de andre. Dette begrenser selvfølgelig tempoet i handlingsgangen, for boken byr på få plutselige overraskelser og relativt lite avfyrt ammunisjon. Men det fungerer. Leonard er nemlig mer interessert i å skape uhygge enn å oppildne leserne med heftige skytescener og heseblesende action.

Helten er ikke den ensomme, fremmede som kommer til byen, for det er ingen by, bare to gårder og en handelsstasjon, og Cable er ikke alene. Han er ikke fri og uavhengig som den typiske westernhelten, for han har en en kone og tre barn å ta vare på. Han er heller ingen uovervinnelig, lynrask revolvermann. I stedet er han tålmodig og beregnende. Hans heroisme springer snarere ut av stoisk lynne og streng personlig moral, enn av våpenferdigheter og taktisk ekspertise. Interessant er også Cables hustru. Hun skildres som tøff, våpenkyndig og handlekraftig og er slett ingen skjør «damsel in distress». Men en femme fatale finner Leonard plass til, selv om hennes rolle i narrativet først og fremst har en instrumentell funksjon.

Leonard styrer unna de verste klisjeene, selv om han følger genrekonvensjonene. Språket er gjennomarbeidet og temmelig sofistikert, alle fall til western å være. Det er en enkel eleganse i setningene og romanens generelle komposisjon. Naturskildringer er noe mange westernforfattere legger vekt på, men det er noe vi ser lite av i denne boken. Her handler det nemlig mer om romanfigurenes indre liv enn vestens landskap. Som leser merker man at Leonard er bevisst på sine virkemidler. Blant annet benytter han litterære ledemotiver som både peker på ytre handlinger og indre kvaliteter ved romanfigurene, for eksempel når Cable gang på gang skjuler seg bak piletrærne før actionsekvensene bryter løs. Romanen vitner med andre ord om en forfatter som velger sine ord med omhu og vet hvordan han skal trekke leseren inn i fortellingen.  

Tematisk kretser romanen rundt temaer som familie, ansvar, plikt og svik, ikke bare overfor menneskene man har knyttet seg til, men også overfor samvittigheten. Vi snakker altså om det vi godt kan kalle konservative dyder. Dette er forsåvidt ikke noe nytt i westerngenren (som ikke bare er konservativ i litterær forstand, men også at den ofte vektlegger politisk konservative verdier som eiendomsrett, selvhjulpenhet og skepsis til det sentralmydighetene) men jeg vil påstå at Leonard får dette til på en mer gjennomført måte enn det som er standard i bøker som dette.

Last Stand at Saber River er en litt annerledes western som fokuserer mer på uhygge og psykologi enn action og kamp mot urettferdighet. Som spenningsroman fungerer den fint, selv om spenningskurven er litt slakk, og det tidvis kan bli litt langt mellom actionscenene. Jeg leser gjerne mer western av Elmore Leonard, men sannsynligvis kommer jeg til å rense ganen med noe Walt Slade eller Morgan Kane før den tid.