Fotnoter til et liv

BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG

I henne i meg

Vilde Heggem

Oktober, 2026

I henne i meg er den tredje romanen til Halden-forfatteren Vilde Heggem, men det er den første romanen undertegnede har lest av forfatteren. I begynnelsen av romanen møter vi en navnløs kvinne i tjueårene som reiser til Reykjavik for å besøke en barndomskamerat. Kvinnen er student ved et skriveakademi i Gøteborg og noe av målet med reisen er å skrive. Etter et par dager møter hun en mann på biblioteket og blir med ham hjem. Det unge paret har en flørt som varer et par dager før kvinnen avslutter relasjonen ved å slutte å besvare mannes henvendelser. Den ytre handlingen utspiller seg over to uker og boken er delt inn etter datoer. 

Historien er skrevet i tredjeperson og ingen av karakterenes tanker og følelser er beskrevet i selve handlingen. Alt er observasjoner, replikker og handlinger. På mange måter kan dette minne om den norrøne sagalitteraturen, som er skrevet på samme måte. Dette motivet blir igjen forsterket ved at det viser seg at kvinnens bestefar har skrevet en kongesaga for barn og at selve handlingen foregår på Island. Men denne boken er ikke akkurat preget av krig, konflikt og tøffe onlinere, så kan dette egentlig bli interessant litteratur?

Svaret er ja, og grunnen er det fortellertekniske grepet forfatteren har brukt ved å dele boken inn i hovednarrativ og i fotnoter. Under hver side ligger det fotnoter som forklarer kvinnens tanker underveis i handlingsløpet. I tillegg skriver den nåtidige fortelleren om hennes egne tanker omkring skrivingen av selve boken. Dette er et fiffig formgrep som både utvider historien som utspiller seg og som utdyper forfatterens tanker rundt selve skrivingen. 

Dette er en bok Wurmstuggu-redaksjonen trygt kan anbefale til lesere av norsk samtidslitteratur og som, om den ikke nødvendigvis gjør deg særlig klokere, i hvert fall ikke gjør deg dummere. 

______________________________

1. Jeg var lenge i tvil om denne boken gjorde stort nok inntrykk på meg til at jeg gadd å skrive en anmeldelse, men etter hvert som handlingen skred frem, ble jeg mer og mer dratt inn. Jeg kjente meg igjen i hovedkarakterens tanker som kom frem i fotnotene, og selve formgrepet var så besnærende at jeg hadde lyst til å forsøke å gjøre noe lignende selv. Den opprinnelige tanken var å skrive en litt kjedelig anmeldelse for så å utdype valgene mine i fotnoten under. Jeg vet ikke hvor heldig jeg var med det, men det er det beste jeg fikk til. Jeg vurderte også å kjøre anmeldelsen gjennom KI, men med tanke på hvor gammeldags og reaksjonær redaktøren kan være, lot jeg det være.