Gå til hovedinnhold

Violence is the way of the world

 


Violence is the way of the world because competition is the way of life-perpetuation. Without violence there can be no competition, and without competition there can be no life. Something dies for every instant that something else lives.


The Executioner: War Against the Mafia

Don Pendleton


Det følgende er en vurdering av «War Against the Mafia», den første boken i herreromanserien om borgerverneren Mack Bolan, alias The Executioner. Boken ble utgitt i 1969 og er skrevet av Don Pendleton, som også skrev de første noen og tredve bøkene i serien. Totalt finnes det over 600 bøker om denne romanhelten. Selv om jeg i ungdommen gjorde meg kjent med Mack Bolans univers gjennom spinoff-serien Comando 5 (eller Phoenix Force på originalspråket), som utkom med en håndfull bøker på norsk rundt 1990, er dette mitt første møte med The Executioner selv. Denne omtalen inneholder spoilere, så hvis De har planer om å lese boken og er usikker på om helten klarer å oppnå målet sitt, anmodes De herved om å la være å lese videre. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Mack Bolan er sersjant i det amerikanske forsvaret og skarpskytter med lang erfaring fra Vietnamkrigen. En dag får han permisjon for å reise hjem for å ordne med begravelsen til familien sin. Drevet til galskap av mafiaens lånehaier har faren drept sin kone, sin datter og til sist seg selv.  Dermed bestemmer Mack Bolan seg for å vie livet sitt til krig mot mafiaen. Og det er denne krigen boken handler om. Først skyter han lånehaiene, så prøver han å infiltrere mafiaens prostitusjonsnettverk, og så starter krigen for alvor. Vår mann har våpenekspertise av en annen verden, og har dessuten taktiske og strategiske ferdigheter som gjør det til en relativt enkel affære å utradere mafiaen i hjembyen Pittsfield. Litt over halvveis i boken opplever han et kortvarig tilbakeslag, men han kommer raskt og sterkt tilbake i en forrykende shootout.


Mack Bolan har et svært begrenset følelsesregister. Hans reaksjon på familens blodige bortgang er besluttsomhet snarere enn sorg, men helt umenneskelig er han ikke, for familietragedien har ikke svekket hans libido. To horer og en jomfru nedlegges i løpet av boken. Han får seg til og med en slags kjæreste.


Bortsett fra det temmelig forutsigbare plottet og de flate karakterene er boken engasjerende skrevet. Pendleton veksler mellom personal synsvinkel og en refererende autoral fortellerform som tidvis kombineres med rapporter og dagboksnotater. Variasjonen fungerer bra. Ellers er prosaen godt tilpasset lesere som ønsker lett underholdning med med figurer som løper frem og tilbake med våpen og eksplosiver.  Voldsscenene er tildels eksplisitte, slik de gjerne er i slike bøker. Sexscenene hører jo også med i denne genren, men personlig kan jeg godt være foruten. De blir ganske enkelt litt for lange. Mot slutten får vi også en kjærkommen overraskelse. Pendleton forsøker å underbygge Mack Bolans kamp mot mafiaen med en slags krigsfilosofisk metafysikk, men denne er er banal og mangler poetisk kraft. Men noen fengende partier om voldens plass i den menneskelige tilværelse finnes da.


Som høyrevridd voldsfantasi i litterær form sitter «War Against the Mafia» som en kule, men den utfordrer ingen genrekonvensjoner og gjør lite for å elevere leserens forståelse av samfunnet og den menneskelige psyke. Boken er effektivt fortalt, har mye action og høy bodycount. Det finnes mye langt verre lektyre for menn enn denne innledende romanen om Mack Bolan. Kanskje jeg leser mer av denne serien, kanskje ikke. Tiden vil gi svar.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da