En annerledes feminisme

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Mary Harrington er en engelsk journalist som har skrevet for The Spectator, The Critic og Unherd. Hun er kan hende mest kjent for selve betegnelsen «reaksjonær feminist» og sin radikale kritikk av p-pillen. Feminism Against Progress er hennes bok, kanskje manifesto, hvor hun legger ut om historien til kjønnsforhold og kvinnesak, samt både personlige opplevelser og hennes fremtidstanker.

Mitt syn er at feminisme er et produkt av moderniteten, av muligheten teknologi gir oss til å legge til side en del av de biologiske behovene arten har. Når de fleste barn overlever fødsel og barndom trenger kvinner ikke føde mer enn to eller tre barn i løpet av et liv, snarere enn fem til åtte, og med p-pillen og andre prevensjonsteknikker trenger ikke sex innebærer risikoen av graviditet. Dette gir kvinner større frihet til å leve livet, både i arbeid og fritid. Slik sett må feminisme, forstått som en bevegelse eller ideologi som styrker kvinners autonomi, alltid jobbe sammen med «fremskritt». Dette perspektivet er noe Harrington i stor grad deler, men hennes forståelse av feminisme er bredere enn «kvinnefrigjøring».

Boken er delt inn i tre deler. Den første delen handler om historien om kjønnsrelasjoner fram til den industrielle revolusjonen, og dekker mye av den tidlige feminismen. Her forklarer Harrington overbevisende hvordan relasjonene i Vesten historisk sett var mer en form for «tvetydig kompatibilitet» mellom kjønnene, snarere enn patriarkalsk undertrykkelse. Feminisme oppstod i kjølvannet av den industrielle revolusjonen som et svar på et sett med utfordringer som oppstod når dette skjedde. Vi følger også hvordan teknologier utviklet i det tyvende århundret, først og fremst p-pillen, ledet til en frigjøring av kvinner fra hjemmet, men samtidig at de måtte konkurrere i den kapitalistiske økonomien på lik linje med menn. Hennes sentrale argument er at forandringene har mer å gjøre med teknologisk utvikling og «memetikk» i Dawkins forstand av begrepet, enn det har å gjøre med planlagt aktivisme, selv om aktivister og interesser var involvert i å spre «memes».

Så langt ser Harrington ut til å oppfatte feminisme som et produkt av «fremskrittet». Men hun beskriver også en annen «feminisme». Denne feminismen handlet om å heve statusen til «hjemmefronten», og beskytte den fra markedet og økonomien, i et samfunn der produktivt arbeid forlot «hjemmet». Denne retningen hadde en hel del innflytelse i sin samtid, men etter arbeidserfaringene mange kvinner gjorde i verdenskrigene, og fremveksten av teknologiske løsninger på fruktbarhetsproblemet, «vant» den andre grenen av feminisme, som kjemper om «autonomi», og hjemmefrontens forsvarer ble gjort irrelevante.

Bokens andre del handler om dagens situasjon, det Harrington kaller «Kyborg-teokratiet». I science fiction er en kyborg et vesen som er halvt maskin og halvt menneske. Harringtons sentrale tese er at p-pillen gjorde kvinner til kyborger, siden den endret kroppens naturlige prosesser for å fikse ting for menneskers (kortsiktige) interesser. Dette forandret menn og kvinners samliv såpass mye, at det ledet til mye av de sosiale problemene man ser i dag, ikke minst den gradvise sammenbruddet av kjønnsrelasjoner. Utviklingen blir også støttet av plutokratiet, fordi det styrker reduksjonen av mennesker til konsumenter og droner, og byråkratiet, fordi det gjør det lettere å kontrollere mennesker. Men dette kunne ikke gjøres uten den store massen formelt utdannede og profesjonelle kvinner som støtter systemet 100 %, grunnet oppfattet egeninteresse og ideologisk overbevisning. Dette omfatter de fleste feminister med innflytelse, og Harrington kaller disse kvinnene «Kyborg-teokratiets presteskap».         

Trans-bevegelsen er neste steg i denne kyborgifikasjonen av mennesket, og veien mot det post-menneskelige. Denne utviklingen skaper klart risikoer for vanlige kvinner, når biologiske menn kan komme inn i kvinnelige sfærer som offentlige toaletter og kvinnefengsler, samt konkurrere i kvinnelige idretter. Harrington er helt klart på siden av de såkalte kjønnskritiske feministen om dette, men spørsmålet hun stiller er mer interessant. Hvorfor er hovedstrøms feministene i såpass stor grad bak transbevegelsen, om det er en interessekonflikt? Dette spørsmålet har klart flere svar, men Harrington mener den viktigste grunnen er det ovennevnte «presteskapet», altså profesjonelt utdannede kvinner, gjerne unge og enslige. Dette er kanskje, ved siden av de superrike, den gruppen kvinner som i minst grad må betale kostnaden for transbevegelsen. De har også en sterk interesse i den individualistiske grenen av feminisme, og transbevegelsen er en naturlig utvikling av denne, særlig om man skal tro påstanden om at «feminisme hjelper menn også».

Bokens tredje del handler om hvordan man kan stake ut en bedre kurs for framtiden. Her definerer Harrington det hun kaller «reaksjonær feminisme», hvis hovedfokus er å bevare det kvinnelige fra videre «kyborgifikasjon», og bevare det menneskelige fra en mulig post-menneskelig fremtid. Harrington forstår i første rekke på feminisme som et fellesskap for kvinners kollektive interesser. Hun mener disse også strekker seg til menn, for kvinner har interesse av at det er et stort antall attraktive menn å danne familie med, og at relasjonene mellom menn og kvinner er bra. Likevel påstår hun ikke at feminismens jobb er å fikse ting for alle, og er veldig åpen for mannsgrupper som fungerer på menns egne premisser.

Hennes tre tentative forslag, hvert bygget på tidligere observasjoner i boken og utdypet i et eget kapittel, er:

1. Eliminer det hun kaller «Big Romance», altså elskovsindustrien. Hun mener den sentimentale tendensen til å fokusere på forelskelsen som basis for forhold gjør de fleste realistiske forhold mellom menn og kvinner «urealistiske». Harrington mener et forhold best må sees på som et felles «prosjekt», snarere enn et bånd av «sann kjærlighet». Erotikk og forelskelse er en del av dette, men ikke sterkt nok til å bygge noe på egen hånd. Ved å jobbe sammen mot felles mål, styrker man båndet mellom mann og kvinne, og sikrer et varig ekteskap.

2. La menn «være», bygg større toleranse for enkjønnede rom, både for menn og kvinner. Gi kjønnene anledning til å få litt avstand. Harrington påpeker korrekt at denne inntrengningen i kvinnelige rom som transaktivister har jobbet mot, ble først gjennomført av feminister mot mannlige rom. Dette fungerte ikke helt på samme måte, men det satte opp en dynamikk som gjorde det vanskelig å forsvare seg mot transbevegelsen. Om feminister vil ha menns støtte i kampen mot dette, må de også anerkjenne menns rett til å ha egne «rom», fortrinnsvist i organiserte fritidsaktiviteter, men kanskje også i mer produktive områder, som f.eks. militæret.

3.Gjør sex «vilt» igjen. Gjør det litt farlig, ved bl.a. å venne mennesker av p-pillen og andre hormonbaserte prevensjonsmidler. Risikoen ved sex er med på å gjøre sex meningsfylt.En effekt av dette er at det vil bli lettere for kvinner å si nei til sex, siden kvinners økte risiko blir tydeligere. Dette kan igjen på sikt forbedre relasjonene mellom kjønnene ved å sette klarere regler for seksualitet, selv om det vil være vanskelig i overgangen. På sikt kan det kanskje også bidra på veien til en tid der «alle barn er velkomne», selv om Harrington i dagens verden ikke støtter aborforbud.

Disse forslagene kan bare gjennomføres om man faktisk får politisk gjennomslag for prinsippene bak dem. Her er hun skeptisk for de akseptable metodene i vårt politiske system. Hun vil heller lære av transaktivistene selv, og av de kjønnskritiske feministene som har fått igang litt motstand, fortrinnsvis i England. Deres metoder har vært å påvirke nøkkelpersoner og institusjoner i den før-politiske fasen, å definere grensene til debatten, og å sørge for å faktisk bygge opp nettverk som jobber mot slike mål uavhengig av hva media og andre aktører måtte mene om det.

        

Harrington er også klar på at dette ikke er en utopi, som vil avskaffe alle problemene ved den menneskelige tilstand. Det er i stor grad denne jagen som har ledet oss til «Kyborg-teokratiet» i utgangspunktet, i hennes syn. Det hun ønsker er å fikse konkrete problemer ved den moderne verden og finne bedre og mer menneskelige måter å leve sammen på. Det vil alltid være konflikter og problemer mellom mennesker, og menn og kvinners interesser vil aldri være helt like. 

Denne boken er en god bok om en viktig og vanskelig problemstilling. Den går også langt i å foreslå mulige løsninger. Dette er jo alltid det vanskeligste i slike tekster, men Harrington gjør en bedre jobb enn de fleste. Jeg anbefaler den for alle som er interessert i kjønnsrelasjoner, og særlig de som ønsker å lese noe mer produktivt enn «kvinnene/feminismen har skylden» eller «mennene/patriarkatet har skylden». 

Mary Harrington

Feminism Against Progress

Forum, 2023