Gå til hovedinnhold

Slett ikke verst

Chris Claremont og Frank Miller: Wolverine (Marvel Comics, 1982)


Hva kan man si? En parentes i Frank Millers karriere og et slags kunstnerisk høydepunkt for Chris Claremont. Miller har lagt bak seg de mest prangende eisnerismene som preget hans Daredevil og heller latt seg inspirere av manga, en innflytelse som ble enda mer tydelig i Millers neste større verk Ronin.

Handlingen er lagt til et stereotypisk Japan slik landet ofte fremstilles i det mer voldsromantiske hjørnet av populærkulturen: besatt av bushido og ære og befolket av ninjaer og eldgamle samuraiklaner.

Intrigen er godt konstruert. Det dreier seg om organisert kriminalitet, politisk korrupsjon, kjærlighet og svik. Som seg hør og bør i en Claremont-historie, møter vi en sterk kvinne med formidable evner, og som seg hør og bør i en Miller-historie, viser hun seg å være svikefull som en skorpion, mens hun innerst inne bare trenger en sterk mann til å beskytte seg. Man aner at Miller har hatt mer enn en finger med i utformingen av manuskriptet. Blant annet er det merkbart mindre ordrikt enn det som er vanlig når Claremont er manusforfatter.

Frank Millers tegninger er preget av dramatiske synsvinkler, bevisst bruk av lys og skygge og dynamiske kampscener. Dette er elementer som også kjennetegnet hans arbeid på Daredevil og som han for en stor del plukket opp fra Will Eisner. Wolverine representerer også noe nytt i Millers utvikling som visuell historieforteller. Han har åpenbart oppdaget Goseki Kojima (Lone Wolf and Cub) og den japanske tegneserietradisjonen. Sidene er ofte bygget opp av avlange horisontale eller vertikale bilder, og det er en mer "luftig" sideoppbygging enn det som var vanlig i amerikanske serier fra denne perioden. Dette skaper en visuell rytme som skaper klarhet og gjør lesningen behagelig.

Joe Rubinstein står for tusjingen. Han har en mer tradisjonell tusjestil enn Miller og Klaus Janson, som tusjet Daredevil (og senere The Dark Knight Returns), noe som gir tegningene i Wolverine en polert overflate som står i en viss kontrast til det nokså radikale billedspråket.

Wolverine er ingen milepæl, hverken i tegneseriehistorien eller i den amerikanske superhelttradisjonen. Men det er et godt fortalt melodrama om en figur som det ikke er fortalt alt for mange gode historier om, og det er et interessant stykke arbeid av en tegner som fortsatt bare var i startgropen av en formidabel karriere. Check it out!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H