Gå til hovedinnhold

Slett ikke verst

Chris Claremont og Frank Miller: Wolverine (Marvel Comics, 1982)


Hva kan man si? En parentes i Frank Millers karriere og et slags kunstnerisk høydepunkt for Chris Claremont. Miller har lagt bak seg de mest prangende eisnerismene som preget hans Daredevil og heller latt seg inspirere av manga, en innflytelse som ble enda mer tydelig i Millers neste større verk Ronin.

Handlingen er lagt til et stereotypisk Japan slik landet ofte fremstilles i det mer voldsromantiske hjørnet av populærkulturen: besatt av bushido og ære og befolket av ninjaer og eldgamle samuraiklaner.

Intrigen er godt konstruert. Det dreier seg om organisert kriminalitet, politisk korrupsjon, kjærlighet og svik. Som seg hør og bør i en Claremont-historie, møter vi en sterk kvinne med formidable evner, og som seg hør og bør i en Miller-historie, viser hun seg å være svikefull som en skorpion, mens hun innerst inne bare trenger en sterk mann til å beskytte seg. Man aner at Miller har hatt mer enn en finger med i utformingen av manuskriptet. Blant annet er det merkbart mindre ordrikt enn det som er vanlig når Claremont er manusforfatter.

Frank Millers tegninger er preget av dramatiske synsvinkler, bevisst bruk av lys og skygge og dynamiske kampscener. Dette er elementer som også kjennetegnet hans arbeid på Daredevil og som han for en stor del plukket opp fra Will Eisner. Wolverine representerer også noe nytt i Millers utvikling som visuell historieforteller. Han har åpenbart oppdaget Goseki Kojima (Lone Wolf and Cub) og den japanske tegneserietradisjonen. Sidene er ofte bygget opp av avlange horisontale eller vertikale bilder, og det er en mer "luftig" sideoppbygging enn det som var vanlig i amerikanske serier fra denne perioden. Dette skaper en visuell rytme som skaper klarhet og gjør lesningen behagelig.

Joe Rubinstein står for tusjingen. Han har en mer tradisjonell tusjestil enn Miller og Klaus Janson, som tusjet Daredevil (og senere The Dark Knight Returns), noe som gir tegningene i Wolverine en polert overflate som står i en viss kontrast til det nokså radikale billedspråket.

Wolverine er ingen milepæl, hverken i tegneseriehistorien eller i den amerikanske superhelttradisjonen. Men det er et godt fortalt melodrama om en figur som det ikke er fortalt alt for mange gode historier om, og det er et interessant stykke arbeid av en tegner som fortsatt bare var i startgropen av en formidabel karriere. Check it out!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av