Slett ikke verst

Chris Claremont og Frank Miller: Wolverine (Marvel Comics, 1982)

Hva kan man si? En parentes i Frank Millers karriere og et slags kunstnerisk høydepunkt for Chris Claremont. Miller har lagt bak seg de mest prangende eisnerismene som preget hans Daredevil og heller latt seg inspirere av manga, en innflytelse som ble enda mer tydelig i Millers neste større verk Ronin.

Handlingen er lagt til et stereotypisk Japan slik landet ofte fremstilles i det mer voldsromantiske hjørnet av populærkulturen: besatt av bushido og ære og befolket av ninjaer og eldgamle samuraiklaner.

Intrigen er godt konstruert. Det dreier seg om organisert kriminalitet, politisk korrupsjon, kjærlighet og svik. Som seg hør og bør i en Claremont-historie, møter vi en sterk kvinne med formidable evner, og som seg hør og bør i en Miller-historie, viser hun seg å være svikefull som en skorpion, mens hun innerst inne bare trenger en sterk mann til å beskytte seg. Man aner at Miller har hatt mer enn en finger med i utformingen av manuskriptet. Blant annet er det merkbart mindre ordrikt enn det som er vanlig når Claremont er manusforfatter.

Frank Millers tegninger er preget av dramatiske synsvinkler, bevisst bruk av lys og skygge og dynamiske kampscener. Dette er elementer som også kjennetegnet hans arbeid på Daredevil og som han for en stor del plukket opp fra Will Eisner. Wolverine representerer også noe nytt i Millers utvikling som visuell historieforteller. Han har åpenbart oppdaget Goseki Kojima (Lone Wolf and Cub) og den japanske tegneserietradisjonen. Sidene er ofte bygget opp av avlange horisontale eller vertikale bilder, og det er en mer "luftig" sideoppbygging enn det som var vanlig i amerikanske serier fra denne perioden. Dette skaper en visuell rytme som skaper klarhet og gjør lesningen behagelig.

Joe Rubinstein står for tusjingen. Han har en mer tradisjonell tusjestil enn Miller og Klaus Janson, som tusjet Daredevil (og senere The Dark Knight Returns), noe som gir tegningene i Wolverine en polert overflate som står i en viss kontrast til det nokså radikale billedspråket.

Wolverine er ingen milepæl, hverken i tegneseriehistorien eller i den amerikanske superhelttradisjonen. Men det er et godt fortalt melodrama om en figur som det ikke er fortalt alt for mange gode historier om, og det er et interessant stykke arbeid av en tegner som fortsatt bare var i startgropen av en formidabel karriere. Check it out!