New shit, same wrapping

Prophet nr. 1. Omslag av Simon Roy

Brandon Graham et al.: Prophet (Image Comics, 2012-2013)

Flere av Rob Liefelds gamle tegneseriekonsepter er blitt relansert det siste året. Noen har vært ganske tro mot sin opprinnelige inkarnasjon, mens andre har vært ganske ugjenkjennelige. Prophet tilhører sistnevnte kategori.

Prophet ble introdusert som en bifigur i Liefelds Youngblood i 1992 og fikk sin egen tittel året etter. Alle som kjenner til Rob Liefeld, vet at han er en abominabel tegner med en svært begrenset kjennskap til den menneskelige anatomi, fraværende fortellerteknikk og en oppsiktsvekkende liten interesse for noe som helst annet enn snerrende muskelmenn med gedigne våpen.  Så vidt jeg husker stod han ikke selv for tegnearbeidet i selve Prophet-tittelen, men alt som kom fra Liefelds studio i 1990-årene var tegnet i den samme tegnestilen. Enkelte vil hevde at Lieflds manglende tegneferdigheter oppveies noe av hans tilsynelatende endeløse kreativitet, men faktum er at de fleste av hans originalfigurer er blåkopier av allerede eksisterende superheltkonsepter. Dette gjelder ikke minst Prophet, som var en skamløs rip-off av Jack Kirbys Omac og Captain America.

Liefelds Prophet

Vel, nok om Liefeld. En ny Prophet-tittel ble lansert av Image i 2012. Av grunner som er for absurde til at jeg vil gå nærmere inn på dem her, er det første heftet nummerert som 21. Serien blir skrevet av Brandon Graham og tegnet av Simon Roy, Farel Dalrymple, Giannis Milonogiannis og Graham selv. Jeg har lest nr. 21-28 og baserer denne anmeldelsen på disse nummerne.

Mens Liefelds Prophet var en superheltserie satt i "nåtiden", er Grahams versjon en science fiction-serie der handlingen utspiller seg mange tusen år inn i fremtiden. Premisset er at det har eksistert et jordisk imperium som har dominert er utall planeter, men at dette på et tidspunkt har gått under etter en lang periode med krig. Hovedpersonene i denne serien er noe jeg vil anta er kloner av den originale Prophet-figuren som våkner etter flere tusen års dvale, for å gjenoppvekke imperiet. Den første storyarcen, som går over de første tre nummerne, utspiller seg på Jorden, mens resten foregår rundt omkring i verdensrommet.

Fra Prophet nr. 4. Ill. Farel Dalrymple

Hvert nummer kan stort sett leses hver for seg uavhengig av rekkefølge. Samtidig er det en bakenforliggende historie som gradvis rulles opp gjennom hint og verbale og visuelle gjentagelser. Historiene er ofte svært enkle. De handler stort sett om å overleve i ugjestmilde omgivelser. Spising, eller mer presist sagt, inntak av næring, spiller en påfallende viktig rolle i disse fortellingene, og det som fortæres er som regel mer frastøtende enn appetittvekkende. 

Fortellerteknisk er det hele holdt svært enkelt, usentimentalt, objektivt og matter of factly. Fortellerstemmen er nøytralt refererende uten å komme inn i personenes følelsesliv på noen som helst måte. Visuelt sett er det lite nyskapende, og ikke sjelden brytes "den fjerde veggen" med forklarende piler og oppramsing av utstyr. Det er i det hele tatt noe primitivt både over fortellingene og fortellerteknikken. Likevel klarer Graham og co. å formidle en viss melankoli over tapt storhet og falne kamerater.

Som science fiction er dette en oppvisning i verdensbygning. Som nevnt utgjør bakgrunnshistorien ikke mer enn et bakteppe langt inn i serien. Vi får små drypp underveis, og hele tiden introduseres leseren for fremmedartede livsformer og teknologi, med hovedvektnpå førstnevnte. Det er biologien, snarere enn teknologien, som gjør dette til en fascinerende leseropplevelse.

Brandon Graham er hovedforfatter av serien, men de andre tegnerne er også kreditert som medforfattere av sine respektive episoder. Den løse narrative strukturen, med sine mer eller mindre frittstående fortellinger fra hvert sitt hjørne av et univers som stadig avdekker nye hemmeligheter (hvorav enkelte faktisk har direkte sammenheng med Liefelds originalversjon) vitner om en organisk kreativ prosess der veien er viktigere enn målet.

Hver av tegnerne har sin særegne stil. Simon Roy heter åpenbart inspirasjon fra europeiske serietegnere, som Jean "Moebius" Giraud. 

Giannis Milonogiannis har en mangapreget tegnestil som kan minne om Masamune Shirow og Hayao Miyazaki.

Farel Dalrymple viser, i likhet med Roy, en viss innflytelse fra europeiske tegnere, men med en litt mer primitiv strek, noe som synliggjør den tematiske sammenhengen mellom Prophet og en annen viktig "spis eller bli spist"-figur - Conan. 

Med forbehold om at Prophet etter de første åtte nummerne degenererer grundig og ugjenkallelig, må jeg si at denne serien kan anbefales på det varmeste.