Gå til hovedinnhold

New shit, same wrapping


Prophet nr. 1. Omslag av Simon Roy

Brandon Graham et al.: Prophet (Image Comics, 2012-2013)


Flere av Rob Liefelds gamle tegneseriekonsepter er blitt relansert det siste året. Noen har vært ganske tro mot sin opprinnelige inkarnasjon, mens andre har vært ganske ugjenkjennelige. Prophet tilhører sistnevnte kategori.

Prophet ble introdusert som en bifigur i Liefelds Youngblood i 1992 og fikk sin egen tittel året etter. Alle som kjenner til Rob Liefeld, vet at han er en abominabel tegner med en svært begrenset kjennskap til den menneskelige anatomi, fraværende fortellerteknikk og en oppsiktsvekkende liten interesse for noe som helst annet enn snerrende muskelmenn med gedigne våpen.  Så vidt jeg husker stod han ikke selv for tegnearbeidet i selve Prophet-tittelen, men alt som kom fra Liefelds studio i 1990-årene var tegnet i den samme tegnestilen. Enkelte vil hevde at Lieflds manglende tegneferdigheter oppveies noe av hans tilsynelatende endeløse kreativitet, men faktum er at de fleste av hans originalfigurer er blåkopier av allerede eksisterende superheltkonsepter. Dette gjelder ikke minst Prophet, som var en skamløs rip-off av Jack Kirbys Omac og Captain America.
Liefelds Prophet

Vel, nok om Liefeld. En ny Prophet-tittel ble lansert av Image i 2012. Av grunner som er for absurde til at jeg vil gå nærmere inn på dem her, er det første heftet nummerert som 21. Serien blir skrevet av Brandon Graham og tegnet av Simon Roy, Farel Dalrymple, Giannis Milonogiannis og Graham selv. Jeg har lest nr. 21-28 og baserer denne anmeldelsen på disse nummerne.

Mens Liefelds Prophet var en superheltserie satt i "nåtiden", er Grahams versjon en science fiction-serie der handlingen utspiller seg mange tusen år inn i fremtiden. Premisset er at det har eksistert et jordisk imperium som har dominert er utall planeter, men at dette på et tidspunkt har gått under etter en lang periode med krig. Hovedpersonene i denne serien er noe jeg vil anta er kloner av den originale Prophet-figuren som våkner etter flere tusen års dvale, for å gjenoppvekke imperiet. Den første storyarcen, som går over de første tre nummerne, utspiller seg på Jorden, mens resten foregår rundt omkring i verdensrommet.
Fra Prophet nr. 4. Ill. Farel Dalrymple

Hvert nummer kan stort sett leses hver for seg uavhengig av rekkefølge. Samtidig er det en bakenforliggende historie som gradvis rulles opp gjennom hint og verbale og visuelle gjentagelser. Historiene er ofte svært enkle. De handler stort sett om å overleve i ugjestmilde omgivelser. Spising, eller mer presist sagt, inntak av næring, spiller en påfallende viktig rolle i disse fortellingene, og det som fortæres er som regel mer frastøtende enn appetittvekkende. 

Fortellerteknisk er det hele holdt svært enkelt, usentimentalt, objektivt og matter of factly. Fortellerstemmen er nøytralt refererende uten å komme inn i personenes følelsesliv på noen som helst måte. Visuelt sett er det lite nyskapende, og ikke sjelden brytes "den fjerde veggen" med forklarende piler og oppramsing av utstyr. Det er i det hele tatt noe primitivt både over fortellingene og fortellerteknikken. Likevel klarer Graham og co. å formidle en viss melankoli over tapt storhet og falne kamerater.

Som science fiction er dette en oppvisning i verdensbygning. Som nevnt utgjør bakgrunnshistorien ikke mer enn et bakteppe langt inn i serien. Vi får små drypp underveis, og hele tiden introduseres leseren for fremmedartede livsformer og teknologi, med hovedvektnpå førstnevnte. Det er biologien, snarere enn teknologien, som gjør dette til en fascinerende leseropplevelse.

Brandon Graham er hovedforfatter av serien, men de andre tegnerne er også kreditert som medforfattere av sine respektive episoder. Den løse narrative strukturen, med sine mer eller mindre frittstående fortellinger fra hvert sitt hjørne av et univers som stadig avdekker nye hemmeligheter (hvorav enkelte faktisk har direkte sammenheng med Liefelds originalversjon) vitner om en organisk kreativ prosess der veien er viktigere enn målet.

Hver av tegnerne har sin særegne stil. Simon Roy heter åpenbart inspirasjon fra europeiske serietegnere, som Jean "Moebius" Giraud


Giannis Milonogiannis har en mangapreget tegnestil som kan minne om Masamune Shirow og Hayao Miyazaki.


Farel Dalrymple viser, i likhet med Roy, en viss innflytelse fra europeiske tegnere, men med en litt mer primitiv strek, noe som synliggjør den tematiske sammenhengen mellom Prophet og en annen viktig "spis eller bli spist"-figur - Conan


Med forbehold om at Prophet etter de første åtte nummerne degenererer grundig og ugjenkallelig, må jeg si at denne serien kan anbefales på det varmeste.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H