Würmstuggu

  Orfeudike Johann Grip Exiztens Forlag, 2025 I sin nye diktsamling Orfeudike tar Johann Grip utgangspunkt i myten om Orfevs og Evrydike og forsøker å sette ord på forhold knyttet til døden, adskillelse, erindring og kjærlighet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Myten om Orfevs og Evrydike er et mye brukt motiv i litteraturen, og kanskje særlig i lyrikken. Vi har tidligere omtalt Oddbjørn Birkelands diktsamling Evrydike snur , og vi har anmeldt Rainer Maria Rilke-samlingen Jeg klinger ved timens berøring , som inneholder flere av Rilkes Orfevs-elegier. Av disse to står Orfeudike nærmest Birkelands bok. Men grip har skrevet en mer interessant og tematisk rikere bok. Grip holder seg strengt til konvensjonene vi forbinder med norsk samtidslyrikk. Han skriver korte tekster som til sammen utgjør en tematisk enhet. Bruken av skilletegn er minimal, og linjeskiftene er...

  Kyklopen Evripides Gjendiktet av Robert Emil Berge Gyldendal, 2025 Fra antikkens greske teater er Evripides’ drama Kyklopen det eneste bevarte satyrspillet. Derfor har denne genren havnet i skyggen av tragedien og komedien i alle fall for vårt moderne blikk. Men i den årlige Dionysia-festivalen i Athen var satyrspillet et like selvskrevet innslag som tragedier og komedier. Derfor er det litt av en begivenhet at Kyklopen endelig foreligger i norsk språkdrakt. Jeg har tidligere skrevet om Evripides’ tragedier Hekabe og Medeia , og i tillegg har jeg lest både Hippolytos og  Ifigenia i Aulis , så jeg vil si jeg er ganske kjent med Evripides som dramatiker. Men Kyklopen er noe ganske annet. Her får vi se Evripides’ vulgære side, for der tragediene kjennetegnes av alvor, patos og «verdig» tematikk, er Kyklopen løssluppent og obskønt. Selv om det inneholder grufulle scener, er de så outrerte at de vekker mer latter enn gru, i hvert fall for meg som leser dramaet over 24...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Vårofferet   Lars Mytting Gyldendal, 2011 Før Lats Mytting fikk sitt definitive gjennombrudd med sakprosaboken Hel ved , hadde han allerede to romaner under beltet. Jeg har brukt de siste dagene på å lese den andre romanen hans, Vårofferet .  De som kjenner til Myttings forfatterskap fra Svøm med den som drukner og Hekne-trilogien vet at trevirke er noe som går igjen. Også denne gangen foregår mye av handlingen i en fiktiv gudbrandsdalsbygd, denne gangen Messingdalen, og malmfuru spiller en sentral rolle. Vi møter den ærgjerrige løytnant Axel Størmer som på grunn av en sprengningsulykke under en øvelse blir satt under etterforskning og må tilbringe de neste månedene i en grisgrendt militærleir i Messingdalen. Han blir kjent med tiåringen Joanna og etterhvert også hennes amfetaminavhengige far som er arvingen etter storgården i bygda. Størmer stepper inn som en slags reservepappa for den vanskjøttede jenta, og forsøker å få faren på ...

  I Nettavisen 9. februar skriver Jens Aldo Carrizo-Nilsen at arveprinsesse Ingrid Alexandra viser at vi trenger republikk. Det er denne stadig tilbakevendende omsorgen for de kongelige i «gullbur». Stakkars! De har jo ikke valgt det selv. Slipp dem fri, så kan vi ha valg av statsoverhode med jevne mellomrom isteden. Denne omsorgen virker litt påtatt. Vi kommer alle inn i livet med ulike fordeler og ulemper. De er ikke jevnt fordelt. De kongelige har dette bare på et annet nivå. Vi kan selvsagt begynne å mase om ulike privilegier og plikter, for eksempel om bondens eldste barn som føler presset med å videreføre familiegården. Privilegier og plikter kommer sammen i en pakke. Det gjelder for mange. For de kongelige er det mer fremtredende enn for de fleste, men prinsippet er det samme. Og så er det veldig beleilig at denne omsorgen for de kongelige skal ha som konklusjon at vi må endre statsformen, selvsagt helt i tråd med republikanernes endelige mål. Arv er et helt galt pr...

  «Angrep», 1899, Edvard Isto Edvard Isto ble født i 1865 i Lappland i Finland, som da hadde tilhørt det russiske keiserdømmet i 56 år. Han kom fra en fattig familie og måtte selv slite økonomisk gjennom hele karrieren, selv om han klarte å gjennomføre kunststudier i Helsingfors og endog studere ved Det prøyssiske kunstakademi i Berlin.  Maleriet «Angrep» ble malt i Berlin som en reaksjon på februarmanifestet, et keiserlig manifest utstedt 15. februar 1899, som kraftig innskrenket det finske storfyrstedømmets autonomi. På bildet ser vi en tohodet ørn - Russland - angripe Finlands mø - personifiseringen av det finske folk. Ørnen river den finske lovboken ut av hendene på den hvit- og blåkledde jomfruen. Dette er potent nasjonalisme i kunstform! Bildet ble svært populært i Finland, men de russiske myndighetene likte det naturlig nok dårlig.  I 1902 ble Isto sendt i eksil til Sibir. Der på dro han seg alvorlig svekket helse, og like etter at han kom hjem til sitt elske...

  Torsdag stemte EU-parlamentet over en resolusjon som krever full anerkjennelse av «transkvinner», altså menn som hevder de er kvinner, som kvinner. Resolusjonen påpeker at inkludering av disse mennene er «essensiell for effektiviteten i enhver politikk for likestilling mellom kjønnene og mot vold». Dokumentet hevder også at det å nekte noen abort utgjør «kjønnsbasert vold». Resolusjonen ble vedtatt med med 340 stemmer for, 141 mot og 68 avholdende stemmer. Et endringsforslag til resolusjonen som slo fast at «bare biologiske kvinner kan bli gravide» ble avvist med 200 stemmer for, 233 mot og 107 avholdende stemmer. Med andre ord: Noen menn er kvinner, og kvinnelig biologi er ikke en forutsetning for å bli gravid. I forlengelse av dette ser vi at forholdet mellom språk og virkelighet er helt vilkårlig. Begrepene «kvinne», «biologi» «graviditet» og «vold» er i utgangspunktet innholdsløse, men kan fylles med ønsket mening gjennom vilje og makt.  Tidligere denne uken drepte en ...

  For noen dager siden skrev jeg en hypotetisk anmeldelse av Alastair Reynolds’ kortroman Diamond Dogs. Nå har jeg lest Turqouise Days , den andre kortromanen fra samme bok, og jeg vurderer nå å skrive en tekst med den hensikt å formidle mitt inntrykk av denne science fiction-fortellingen på 160 sider. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal begynne med å berømme forfatteren for interessant verdensbygging, både når det gjelder natur og biologi, og det som vedrører den menneskelige sivilisasjonen, både med hensyn til kultur, teknologi, og interplanetare forhold, som har utviklet seg på planeten Turquoise, som altså er åsted for handlingens begivenheter, eller om jeg, for å markere meg som en kjenner av science fiction-genren, skal starte teksten med å gjøre oppmerksom på romanens slektskap med Stanislav Lems roman Solaris ( og dermed lokke leserene til å klikke seg inn på vår egen anmeldelse av denne science fiction-klassikeren.) Jeg er også usikker på hvor detaljert jeg...

  Kristus Pantokrator (Katarinaklosteret, Egypt) Dogmet om Kristus Bjarne Skard Land og Kirke, 1948 Jeg har just lest Bjarne Skards bok Dogmet om Kristus fra 1948. Boken ble skrevet som et hyrdebrev og er adressert til embetsbrødrene i det da nyopprettede bispedømmet Tunsberg, der Skard var biskop frem til 1961. Forfatteren kaller boken, som er på under 70 sider, en «dogmehistorisk skisse», og innholdet er ganske sammenfallende med - men betydelig kortere enn - den mer omfattende Inkarnasjonen - en dogmehistorisk fremstilling , som kom ut tre år senere (og som vi tidligere har anmeldt).  Skard begynner med å stille spørsmålet: «Er kirkens Kristusdogme aktuelt lenger?» Svaret hans er selvfølgelig ja. Hva annet kan man forvente av en biskop i Den norske kirke på 1940-tallet? I teksten begrunner han dette svaret på en ganske tilfredsstillende måte. Dogmet Skard taler om, er selvfølgelig læren om inkarnasjonen og Jesu Kristi natur slik denne ble formulert i oldkirken. Skard...

  Mediekritikkspalta skrives av Würmstuggus anonyme, Follo-baserte medarbeider «Mediekritiker’n».  Jeg er nok ikke den eneste som har fulgt utviklinga i Jeffrey Epstein -saka nøye de siste dagene. Ikke uventa var det påfallende mye Trump i dette nye dokumentslippet også. Jaja, ingen blir vel overraska over at rikfolk trenger mer enn de fleste for å få stilna sin tørst etter penger, makt og seksuell nytelse. Sannsynligvis ville Trump vært enda mer synlig i Epstein-filene om det ikke var han som var president og dermed sjef for justisdepartementet. Også mediebedriftene styrer han indirekte i dag. Den kontrollen blir nok sterkere etter hvert som han fullfører sine politiske mål i retning av å omforme det amerikanske samfunnet til et diktatur.  Men også Norge har blitt merka av Epstein-avsløringene. Her i Norge har Trumps norske disipler begynt å krype. Takket være våre årvåkne mediehus er vi blitt gjort kjent med forbindelsene mellom Asle Toje , Epstein og den totalit...