Av Håkon Daniel Myhre Jeg har observert de siste månedenes utvikling i Vesten i en tilstand preget av sjokk og sorg. Skjønt hvor sjokkert jeg burde være, er kanskje et relevant spørsmål. Jeg har lenge tenkt at noe slikt ville komme, og har ofte blitt kalt paranoid av mine mer progressive venner når jeg har indikert at de mer ekstreme tilfellene av «progressive» handlinger er et tegn i tiden, at ting vil akselerere, snarere enn å roe seg ned. Jeg har likevel en sterk følelse av at hver gang ting blir litt verre, er det som om de progressives «normal» flyttes, eller rettere sagt, at de flytter med grunnen, mens jeg blir stående igjen. Slik virker det aldri som om de ser at noe egentlig forandrer seg, men snarere at jeg og mine mer konservative meningsfeller bare blir mer hysteriske. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Det virker som ideen til Scott Adams om «One Screen, Two Movies» var korrekt. Folks tolkning av de sist...
Katekismus for det oplyste Borgerskab