Språklig sminke

Å ty til eufemismer når man vil tildekke sine egne negative fordommer til "de andre" er en vanlig strategi blant folk med holdninger som med et litt forslitt uttrykk kan kalles politisk korrekte. Vi ser for eksempel at neologismen "romfolk" har avløst det tradisjonelle norske ordet "sigøyner" i dagspressen og i det offentlige ordskiftet (dog ikke i det faktisk praktiserte norske språk). 

Det hevdes at "sigøyner" etterhvert er blitt et så belastet ord, med så mange negative konnotasjoner knyttet til seg, at det er best å skrote ordet. Dersom man erstatter et tradisjonelt ord med et nytt når man skal omtale noe som kan tenkes å vekke negative konnotasjoner, vil sikkert også holdningene endres. Språklig sminke er i så måte et essensielt virkemiddel for å skape et tolerant og rettferdig samfunn. Omtrent slik kan resonnementet bak denne moralsk-språklige strategien formuleres. 

Nå spørs det likevel om det ikke er de mest ivrige brukerne av slike eufemismer som har de mest negative fordommene. Hvis man ser på forekomsten av ordet "romfolk" i nettavisene eller på Twitter, vil man legge merke til at omtrent alt dreier seg om tiggere eller omreisende kriminelle fra Romania og Bulgaria som er på "ferie" i Norge, ikke om sigøynere i seg selv. Det er en kjent sak at de fleste av disse tilreisende er sigøynere, men det er vel neppe deres etniske tilhørighet som skaper harmen mange opplever; det er snarere de aktiviteter disse "turistene" utfører som oppleves som provoserende. Det er lett å mistenke de mange som refser det de oppfatter som rasistiske holdninger til "romfolk" for å glemme at det faktisk finnes en betydelig norsk minoritet av sigøynere med langvarig tilstedeværelse i Norge som i forsvinnende liten grad livnærer seg av tigging og lommetyverier. Ved å bruke "romfolk"-betegnelsen synonymt med utenlandske tiggere og lommetyver, generaliserer man og stempler en hel etnisk folkegruppe, på samme måte som jøder i en mindre tolerant (og ikke så fjern) fortid ble ansett som særlig typiske representanter for suspekt låne- og finansvirksomhet.

Det handler selvsagt om hersketeknikk. Man projiserer egne fordommer over på "bermen", de uvaskede masser som, uvitende om sine "objektive interesser" (for å bruke marxistisk sjargong - det er ingen hemmelighet at denne tankegangen har sitt viktigste tilholdssted på venstresiden.), stemmer på høyrepartiene.  Man hevder selv å stå hevet over disse fordommene, mens man i virkeligheten bare forsterker dem.

Vi kan se en slags parallell i begrepet "antisemittisme". Ordet ble introdusert i 1880-årene av den tyske journalisten Wilhelm Marr som en eufemisme for "jødehat". Marr var svært kritisk til den jødiske innflytelsen på den tyske ånd - ja, han var det vi idag vil kalle en typisk antisemitt. Men faktum er at Marrs beveggrunn for å ta i bruk det nye begrepet, var at "Antisemitismus" hørtes mer videnskapelig, mer respektabelt ut enn "Judenhass", selv om ordet hadde det samme meningsinnhold.

Etterhvert ble begrepet adoptert av de som forsøkte å bekjempe jødehat, og idag vil man aldri se en jødehater bruke ordet om sine egne holdninger. Faktisk er ordet, takket være sin semantiske uklarhet, blitt et yndet skjellsord for en lang rekke holdninger som ikke nødvendigvis har noe med jødehat å gjøre. I så måte har begrepet hatt en lignende skjebne som "fascisme", som en gang betegnet en politisk ideologi, men som idag i hovedsak benyttes som et generelt skjellsord om politiske tendenser man ikke synes noe særlig om. 

Vi ser at sigøynerne for mange er blitt et middel for å oppnå bestemte politiske mål - og for å posisjonere seg politisk. Immanuel Kant skrev at «mennesket, og ethvert fornuftig vesen overhode, eksisterer som formål i seg selv, ikke bare som et middel til bruk etter forgodtbefinnende for den ene eller andre vilje», men man trenger ikke være kantianer for å se at denne politisk motiverte bruken av en etnisk minoritet er høyst problematisk - kanskje særlig med tanke på at sigøynerne tradisjonelt har vært en av de mest forfulgte grupper i europeisk historie, og en av de gruppene som ble hardest rammet av de tyske nasjonalsosialistenes folkeutrydningspolitikk.