Gå til hovedinnhold

Für dauerhaften Frieden, für Volksdemokratie

For norske lesere er nok den italienske tegneserieskaperen Vittorio Giardino mest kjent for sine album om Max Friedman. Av denne særdeles veltegnede spionserien med handling fra mellomkrigstidens Europa er det kommet ut to album på norsk. Mindre kjent er nok serien om Jonas Fink. I denne serien er det utkommet tre album, og alle tre foreligger på dansk - bind 1: Barndommen, bind 2: Læretiden og bind 3: Ungdommen
1950-årene var en spent tid i Tsjekkoslovakia. Kommunistpartiet hadde konsolidert sin maktposisjon og var godt i gang med å lede landet inn på den sosialistiske sti, slik den var tråkket opp av det store forbildet i øst - Sovjetunionen, under ledelse av "menneskehetens lysende geni", "nasjonenes far", "videnskapens koryfé - Josef Stalin. Som i 1930-årenes Russland var blodige partiutrenskninger og politiske skueprosesser blant de mest iøynefallende eksemplene på kommunistisk maktutøvelse i dette landet, som i de aller første etterkrigsårene faktisk hadde et demokratisk og pluralistisk styresett. Tsjekkoslovakia var ikke det eneste landet der ledende partifunksjonærer ble ofret for Stalins gunst, men det var det eneste der den offentlige retorikken rundt de anti-titoistiske skueprosessene var utpreget antisemittisk. Det er i dette samfunnet handlingen i Jonas Fink-serien utspiller seg. Jonas er en jødisk gutt fra Praha som opplever at faren blir arrestert i forbindelse med utrenskningene. Dette er en skildring av en oppvekst under et repressivt regime som ikke tillater selvstendig tenkning, og som ser på enkeltindivider som intet mer enn råmateriale for en politisk prosess hvis suksess er garantert av historiens jernlov. Giardino skildrer sine karakterer med psykologisk dybde og har et godt øye for plot og narrativ struktur. Tegningene og farveleggingen er, som alltid, utsøkt. Check it out! 
DDR var den reelt eksisterende sosialismens største suksess i Europa. Som i de andre folkedemokratiene i Øst- og Sentral-Europa var oppskriften her ettpartidiktatur, politistat, kommandoøkonomi og ubrytelig lojalitet til Sovjetunionen. Til tross for rollen som det mest Moskva-tro regimet i østblokken, klarte Øst-Tyskland å oppnå en økonomisk vekst og levestandard de andre marxistiske republikkene bare kunne drømme om. En av årsakene til dette var selvsagt landets langt fremskredne industrialisering forut for statens opprettelse, men det er også en kjensgjerning at myndighetene, under Walter Ulbrichts ledelse, var flinke til, med sedvanlig tysk effektivitet, å utnytte det handlingsrom planøkonomien tillot . Men heller ikke i Øst-Tyskland klarte den planøkonomiske modellen å levere over et lengre tidsrom, og Erich Honneckers regjeringstid de siste 20 årene var preget av stagnasjon. DDR's historie (2009, tysk utg. 2005) av Ulrich Mählert er en konsis, velskrevet og lettfattelig fremstilling av Den tyske demokratiske republikks historie fra den sovjetiske okkupasjonstiden og statens grunnleggelse i 1949, og frem til innlemmelsen i Forbundsrepublikken i 1990. Vi får et innblikk i et samfunn der friheten ble ofret for likhet, og der et regime som i stor grad manglet støtte i befolkningen, så seg nødt til å begå tildels grove menneskerettighetsbrudd for å opprettholde sitt maktmonopol.
Den særdeles effektive "Statssikkerhetstjenesten" - Stasi - er temaet i Stasiland (2003) av den australske journalisten Anna Funder. Her har Funder intervjuet en rekke personer som på en eller annen måte hadde befatning med det hemmelige politi, enten som ofre eller som agenter. Dette er fengslende lesning som gir innblikk i et samfunn og et tankesett der overvåkning, tortur og systematisk løgn ble ansett som legitime politiske virkemidler for å oppnå det klasseløse idealsamfunn.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n