Den elektriske gitar står som bindeleddet mellom mennesket som biologisk vesen og kulturelt subjekt. I den teknologiske utviklingen som kjennetegner den vestlige sivilisasjon, representerer el-gitaren både kontinuiteten og bruddet i menneskehetens historie.
Dens tilblivelse er en direkte konsekvens av moderniteten forstått som en teknologisk-moralsk fase i industrialiseringsprosessen som i Vesten strekker seg fra 1800-tallet til etterkrigstiden; samtidig har den røtter i det førmoderne Europa, fyrstenes, krigenes og Kirkens kontinent. Disse røttene strekker seg enda lenger tilbake - til historiens ytterste mørke, der primalkreftene rådet, og språket og loven ennå ikke hadde fått sin temmende makt over mennesket - tiden da vold og seksualitet var menneskets sterkeste lov.
Som musikkinstrument nådde den elektriske gitar først sitt fulle potensial i 1970-årene, da den første generasjonen av genuine gitarhelter entret historiens scene. Disse virtuosene opererte i hovedsak innenfor tungrockens musikalske univers, og deres smektende soli ble raskt selve kjennetegnet på den musikkgenren som mer enn noen annen symboliserer den vestlige sivilisasjonens sublime symbiose av teknologi og ånd.
Gitarheltens virtuositet hviler på en teknologisk arv som alle mennesker etterhvert har fått ta del i - elektrisiteten og håndverket. Men de masturbatoriske teknikker som gjør seg gjeldende i gitarheltens musikalske vokabular, har sitt utspring i enkeltindividets uttrykkstrang. Denne trangen er nært beslektet med seksualdriften, og er i så måte dypest sett personlig, individuell og ubundet av samfunnets normer og kollektive interesser. Slik sett kan altså gitarvirtuosen sees på som et kulturelt paradoks i krysningspunktet mellom estetikk, erotikk og teknikk.
Det erotiske aspektet ved denne forståelsen av gitarheltens praksis understrekes selvfølgelig av instrumentets falliske form og den håndteringsmåte denne form fordrer. Likevel finnes det flere måter å tilnærme seg elektrisk gitarkunst. Noen vil si at det er det rytmiske element som har størst betydning, andre vil hevde at det er tonal eleganse og emosjonelt imitativ teknikk som sier mest om gitaristens kompetanse. Men for de fleste med sans for gitarbasert tungrock er det nok evnen til å spille raske og feilfrie soli som har mest å si for om en gitarist kan kalles en virkelig gitarhelt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar