Gå til hovedinnhold

Den elektriske gitar


Den elektriske gitar står som bindeleddet mellom mennesket som biologisk vesen og kulturelt subjekt. I den teknologiske utviklingen som kjennetegner den vestlige sivilisasjon, representerer el-gitaren både kontinuiteten og bruddet i menneskehetens historie. 

Dens tilblivelse er en direkte konsekvens av moderniteten forstått som en teknologisk-moralsk fase i industrialiseringsprosessen som i Vesten strekker seg fra 1800-tallet til etterkrigstiden; samtidig har den røtter i det førmoderne Europa, fyrstenes, krigenes og Kirkens kontinent. Disse røttene strekker seg enda lenger tilbake - til historiens ytterste mørke, der primalkreftene rådet, og språket og loven ennå ikke hadde fått sin temmende makt over mennesket - tiden da vold og seksualitet var menneskets sterkeste lov.

Som musikkinstrument nådde den elektriske gitar først sitt fulle potensial i 1970-årene, da den første generasjonen av genuine gitarhelter entret historiens scene. Disse virtuosene opererte i hovedsak innenfor tungrockens musikalske univers, og deres smektende soli ble raskt selve kjennetegnet på den musikkgenren som mer enn noen annen symboliserer den vestlige sivilisasjonens sublime symbiose av teknologi og ånd.

Gitarheltens virtuositet hviler på en teknologisk arv som alle mennesker etterhvert har fått ta del i - elektrisiteten og håndverket. Men de masturbatoriske teknikker som gjør seg gjeldende i gitarheltens musikalske vokabular, har sitt utspring i enkeltindividets uttrykkstrang. Denne trangen er nært beslektet med seksualdriften, og er i så måte dypest sett personlig, individuell og ubundet av samfunnets normer og kollektive interesser. Slik sett kan altså gitarvirtuosen sees på som et kulturelt paradoks i krysningspunktet mellom estetikk, erotikk og teknikk.

Det erotiske aspektet ved denne forståelsen av gitarheltens praksis understrekes selvfølgelig av instrumentets falliske form og den håndteringsmåte denne form fordrer. Likevel finnes det flere måter å tilnærme seg elektrisk gitarkunst. Noen vil si at det er det rytmiske element som har størst betydning, andre vil hevde at det er tonal eleganse og emosjonelt imitativ teknikk som sier mest om gitaristens kompetanse. Men for de fleste med sans for gitarbasert tungrock er det nok evnen til å spille raske og feilfrie soli som har mest å si for om en gitarist kan kalles en virkelig gitarhelt.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n